bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Engler og frakkeknagg

Uverdig for en gammel frakk
ligge slik på gulvet. Jeg,
en uformelig haug av sur ull
rugende på to bitteraromatiske
støvler, mens hustrig fukt trekker
inn i fôr og lommer

På hattehyllen, der oppe –
tørr og fin
ligger den fisefine Stetson, med full kontroll
på de høyere  sfærer
En lusevarmer, spør du meg

Vi var en gang ett
Skjermet den lute kroppen
mot meteorologiens luner
– en portabel atmosfære for
folkevandring
med eller uten mål
i ensomhet eller hånd i hånd

I natt kom englene på zzummende vinger
vekket meg med en redegjørelse om
at Guds velbehag følger hatten, ikke bæreren
Frakken har således ikke noen
plass i soteriologien
Det lille komma, knaggen jeg hang på
alle disse årene
finnes ikke
kan ikke og
skal ikke
holde frakker oppe,
der hatter bor

De lot meg falle, som en sluknet stjernehimmel


Legg igjen en kommentar

Peisfred

Den første kubben brenner alene
nesten helt opp
før den følger kulden
etter folketomme timer
opp på loftet,
over takene dit

jeg la håpet for denne dagen:
Et hugg av liv gjennom kroppen
viljen til luft i tråkket. La fotefarene forlate loggen
for å sette et nytt stjernetegn
på lyse morgenskyer

Med foten mot kvelden fanger
tærne umerkelige drønn
fra kjøtt mot jorden, dønninger
etter bildene som slo
som haglvær mot øyelokket

 


Legg igjen en kommentar

Når demningene bryter

Tjueseks tommer basstromme er nesten
nok  til å bryte horisonter i sagtannbølger Åpne rom
i blokker av hvit, solid uro Sende snikk snakk
i bane dit lyd blir damp og støv

Nesten

Men vi trenger kraftig jording
Tung fot, tung jord
tårnlengtende drømmer og
plenty oksygen i blodet

Bonzo sender
nåla i veggen
skraper i tapeten
Svimmel og forvirret konstaterer jeg
mannskapskrisen
En mann ute, og støyen slår inn i verden
som om alle diker er brutt. Tamburen er dau
og slaget er tapt. Ta beina på nakken og
løp, over åsene og langt langt vekk