Uverdig for en gammel frakk
ligge slik på gulvet. Jeg,
en uformelig haug av sur ull
rugende på to bitteraromatiske
støvler, mens hustrig fukt trekker
inn i fôr og lommer
På hattehyllen, der oppe –
tørr og fin
ligger den fisefine Stetson, med full kontroll
på de høyere sfærer
En lusevarmer, spør du meg
Vi var en gang ett
Skjermet den lute kroppen
mot meteorologiens luner
– en portabel atmosfære for
folkevandring
med eller uten mål
i ensomhet eller hånd i hånd
I natt kom englene på zzummende vinger
vekket meg med en redegjørelse om
at Guds velbehag følger hatten, ikke bæreren
Frakken har således ikke noen
plass i soteriologien
Det lille komma, knaggen jeg hang på
alle disse årene
finnes ikke
kan ikke og
skal ikke
holde frakker oppe,
der hatter bor
De lot meg falle, som en sluknet stjernehimmel
bjarnekj 