En fredag ettermiddag i november
Tårnkranene står gullstille mellom
stasjonen og sjøen
Dagen har lagt igjen litt skimmer i fjorden
skyggen kommer ovenfra
De diagonale avstiverne
blir en ligning uten kjente, som bare kan løses
i det full-lyset morgendagen
måtte by på
Den blinde poeten lar hånden gli over
byen. Fingrene følger gatene mot
byggeplassene, priller opp tårnkroppene
utover bommene
Han registrerer vinklingen
arbeidsarmene i mellom, høydeforskjeller
og noe annet øyet
ikke fanger opp
Han mumler strofer jeg synes å kjenne igjen
på et språk jeg trodde jeg kunne
mens en skriver tar seg ned, trinn for trinn
fra en lang dag i cellen
Jeg løfter blikket, mot postgirobygget
Et dobbelt utropstegn
men byen er en gåte nå
når den bygges
av dansende tårnskrift
Revidert 28/11 etter nyttige innspill fra gode folk på http://debatt.dagbladet.no/diktkammeret/debatt/
bjarnekj 