bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Tårnkranskrift

En fredag ettermiddag i november
Tårnkranene står gullstille mellom
stasjonen og sjøen
Dagen har lagt igjen litt skimmer i fjorden
skyggen kommer ovenfra
De diagonale avstiverne
blir en ligning uten kjente, som bare kan løses
i det full-lyset morgendagen
måtte by på

Den blinde poeten lar hånden gli over
byen. Fingrene følger gatene mot
byggeplassene, priller opp tårnkroppene
utover bommene
Han registrerer vinklingen
arbeidsarmene i mellom, høydeforskjeller
og noe annet øyet
ikke fanger opp
Han mumler strofer jeg synes å kjenne igjen
på et språk jeg trodde jeg kunne
mens en skriver tar seg ned, trinn for trinn
fra en lang dag i cellen

Jeg løfter blikket, mot postgirobygget
Et dobbelt utropstegn

men byen er en gåte nå
når den bygges
av dansende tårnskrift

Revidert 28/11 etter nyttige innspill fra gode folk på  http://debatt.dagbladet.no/diktkammeret/debatt/


Legg igjen en kommentar

Det er langt til Madrid

Det er langt til Madrid
11 km, rett ned fra
himmelen over torg
gater og den travle
trettheten
under alle føttene på vei
fra morgen til kveld

Det er langt til Madrid
Dagsmarsj på dagsmarsj
med solen i ryggen, kryssende den brune
kantløsheten som minner om
de gamle solfangermagene, lagt ut
i underlige mønstre ved bassengene
og langs stranden på solkysten.
En skranten overflod
basert på temmet sol
tilsatt dertil egnet væske

Det er langt til Madrid
der Dronning Isabella fortsatt
sitter med et hjerte i hånden
pumper gult blod hjem
gjennom årer og år
under hav over
fjell, gjennom skoger
og menneskedrømmer


Legg igjen en kommentar

Skinneseismikk

Toget fløyter fåfengt. Ingenting kan fylle denne dalen,
ikke sorgen over å være hvileløs mot mørket.
Akslingene, hjullagrene og bremseklossene er støpt, uten egen stemme og glemt.
Smidd i en annen tid. Likevel er toget på vei med en tristhet i noe som ikke er en sjel.
Kanskje er det skinnene? De er så nær jorden og kan kjenne sin egen tyngde som
seismiske svar fra en grov rot der nede, en mark eller varme
av myrvann og stagget forråtnelse.
Men de sier så lite.
Den gamle rystelsen har blitt en mumling over svillene.
Et mønster grana og elgen har vent seg til.

Jeg har vært her før. Kjent pukksteinen mot skosålene bevege seg- og spenningen gå
fra ankelen, oppover leggen. Da toget rundet den krappe kurven med klippefremspringet
så jeg hendene stramme seg om armlenet. De lignet latexhanskene som var hvite
mot den svarte søppelsekken, hvite mot alt det røde,
spredd som frø på en stengrunn- urørlig mot viljen bak et så stort steg.

Bjørkekrattet langs gjerdet har vokst siden da, men det kan
fortsatt ikke tidfeste presist når det skjer, at høstbladet blir stemmeløst som
bremseklossene