bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Sporer av ly

Det er laft i luften
et hus har pustet
dypt i natt
Sporer av ly
og tyngde
styrkestøv i stillheten

Huskroppen husker
står i mot, står
i mot – føyer seg
trekker inn, puster
ut. Hvert år fortrenger
frisk luft to prosent
skarpt sinne

En gang
kastet jeg et brøl
i tømmerveggen
så det bølge over
stokkene, sive
inn i sprekkene
kjente etter
klangen i
kroppen
lenge


Legg igjen en kommentar

Ørnespannet

De tror jeg er en tranesjel
når jeg skriker mot søvnen
trekker på de mørke stiene
mellom døgnets ytterpunkter
Sangen min ligger
som en baldakin over alteret
kaster skygger
gullskriften står
grå mot sort

Jeg dikter meg flukt
og fjær
Gang på gang
går jeg i stup mot gåten
ser løsningen som et glimt
over skyene
i det jeg våkner på gulvet
under buene hvor røkelsen
henger lettere enn mørket
tyngre enn tanken

Jeg dikter meg hard hud og mynde
temmer ørnene
Det tar år før stoltheten i blikket deres
kan romme et vi
og de lar seg binde.

Min rite er
en vekselssang
mellom transen og trevler i hendene
For hvert skift jeg fletter på kurven
står rynkene
dypere i ansiktet
I dukstingene legger jeg
ballongmakerens evangelium
kryss for kryss

Denne morgenen står
blåskyggen rundt oss
Ørnespannet som halvt
mangehodet drage, halvt
gammeltestamentlig engel
Jeg har samlet alle kartene
De brenner med lilla flamme
fyller ballongen
med grå hukommelse


2 kommentarer

Drømmedøden har blitt myndig

Det var siste konsert med Ritchie Blackmore
en evighet
siden 15.11.1993 og Deep Purple i Oslo Spektrum

da jeg ble
kastet av planeten
jeg trodde var min

en gang

landet kapselen min der, med et søkk
gravde seg ned i
sort bassjord. Månebarnet
fant nervebanenett haugfolk
spant i mørket. Maurflittige skapelser
fra dyp hvor turbinene tygger
glødende mantel
De lærte meg at der
søker ikke vekster mot dagen
men følger stortrommetråkket
og jager etter
det skarpe lyset
i en åpen kvint