bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Å legge ord til stilla etter skjønnhet, finnes det tilgivelse for slikt?

Her ligger det en kartongryggbok, slitt og hufsete tross at den er ganske ny og bare lest en gang. Over syv hundre sider reisefølge. Funnet frem nå og da på tog, buss eller vandrende nedover gaten. De beste bøkene er de som åpner seg, byr seg frem og vil leses når du går nedover gaten. Slike bøker er sjeldne og de vekker gjerne et slags vemod når siste side er nådd. Slik er det ikke med denne boken, for den synger i meg fortsatt. Den har rislet noe nytt inn i meg som blir med videre. Blant dette nye finnes det også en dyp takknemlighet. Ikke vemod.

Boken, eller bøkene, er Britt Karin Larsens finnskogtriologi: Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog og Som steinen skinner. Mye er sagt om all kunnskapen som ligger bak historiene om noen menneskeskjebner på Finnskogen, en gang for lenge siden. Man kan si mye om at dette er verdensrekord i humanistisk erotikk, eller den forbilledlige komposisjonen. Men jeg vil dvele ved det forunderlige ved at en bok på over 700 sider synes fåmælt. Jeg vil dvele ved tonen. Det risler en musikk gjennom alle disse sidene. Et spill med en skjønnhet som rommer den mørkeste smerte og den kåteste glede; og holder det sammen. For vel så viktig som den historiske kunnskapen som ligger til grunn for disse bøkene er visdommen som har vandret med meg gjennom historien, nysgjerrig og ydmyk som et spørsmålstegn. Denne opplevelsen har vært så sterk og unik at det grandiose ved forfatterhåndverket her blir som veggen bak det vareste Rembrandt-maleri. Og lik Rembrandt har Britt Karin Larsen sin storhet i hva hun makter å se. Å sette hennes øyne til mine øyne har gitt utsikt til et håp jeg ikke har sett før-Du bør lese denne boken gode medmenneske. Vi kan ha godt av det.

Advertisements


4 kommentarer

Takk, og en uromantisk oppfølging

Det har vært en underlig uke. Så mange treff, all deling og annen aktivitet på facebook og twitter! Så mange uttrykk for at hyllesten til min kone virkelig har berørt. Aller sterkest har det vært å lese tilbakemeldinger fra kvinner og menn i samme situasjon som min kone; medmennesker som gjør et kjempeløft i det stille uten å få fortjent anerkjennelse eller rettigheter. Flere har tatt hyllesten til seg, satt sitt navn som adressat og kjent en takknemmelighet. Er ikke det fantastisk? Det rører meg dypt og det gir kona mi en styrket opplevelse av å tilhøre et felleskap. Tusen takk til hver især som har lest, delt, sendt RT på twitter, skrevet støtteerklæringer og direktemeldinger. Dette er en uke kona mi og jeg vil leve lenge på. Noe er styrket i oss og mellom oss!

Nå følger en lang tirade med fremskutt underleppe, ha meg unnskyldt!

Under stoltheten og gleden jeg kjenner, ligger en bismak. Thorkildsen og Huitfeldt beveges ikke av føleri i en blogg. Hvorfor skulle de det? De har sin rasjonalitet og sitt overordnede formål: Alle skal med i arbeidslivet! Det er gjennom lønnsseddelen, gjennom posisjonering i en karriere du får ditt verd. Denne formålsrasjonaliteten får sin betongversjon i NAV-systemet. Til et visst punkt kan jeg forstå denne logikken. Vår velferdsmodell har et fundament. Gjør din plikt, krev din rett. Folk må være bevisst spillereglene og konsekvensene av valg man tar, så langt man faktisk har et valg. Men skal Thorkildsenlogikken følges fullt ut og virkelig inkludere alle, så stiller det helt urealistiske krav til støtteapparatet som må på plass rundt mange familier med særlige omsorgsutfordringer. Er ikke strukturene på plass har man heller ikke noe valg. Man må gjøre sin plikt: Prioritere omsorg. Rettigheter blir det dog lite av.

Vi ser at det er stor sannsynlighet for at vi må finne en form for institusjonsløsning for vår sønn på sikt. En dag vil vi ikke orke mer. Men så lenge vi kan vil vi ta størst mulig andel av omsorgen for ham selv. Vi har svart belte i hans syndrom og er landets ledende eksperter på hans særegenheter. Hvert døgn vi har ham hjemme sparer samfunnet store summer. Hvorfor kan ikke en brøkdel av denne besparelsen kunne tilfalle familien vår og gi rett til et anstendig pensjonsgrunnlag? Hvorfor sitter det så langt inne for Thorkildsen og Huitfeldt å takke for innsatsen og gi omsorgsarbeid i hjemmet status? Jeg skjønner det ikke, rett og slett.

Fremtiden ser heller ikke lys ut. Politikere flest finner sine premisser for tenkning om dette temaet i Kaasa-utvalgets rapport «Når sant skal sies om pårørendeomsorg – fra usynlig til verdsatt og inkludert». Når sant skal sies om denne rapporten så oppleves den som et slag i ansiktet og fremstår som blottet for ambisjoner om å sikre foreldre med funksjonshemmede barn levelige vilkår. Frambu – senter for sjeldne funksjonshemninger går da også hardt ut mot forslagene i sin høringsuttalelse. De mener utvalget har helt feil fokus og representerer et brudd med verdier som ligger til grunn for andre, sammenlignbare politikkområder. (se oppsummering av deres høringsuttalelse i link nedenfor).

Er det slik at Thorkildsen og Huitfelt sitter med sine nytte/kostnads-analyser og konkluderer med at slike som oss kan ofres for det store bildet? I så fall vil jeg gjerne at de sier det rett ut. Det ville være et interessant signal om hvor velferdsstaten er på vei og et farvel til «gjør din plikt, krev din rett»

Takk for oppmerksomheten

http://frambu.no/modules/module_123/proxy.asp?I=17406&C=1&D=2

Her kan spesielt interesserte lese fylkesmannens rapport etter tilsyn med «avlastnings»-tilbudet vårt. Hit sender vi motvillig sønnen vår en helg i måneden. Klart det fremstår som et godt alternativ å overlate vårt eget kjøtt og blod til en slik virksomhet for å prioritere egen yrkeskarriære! Er det mulig?
http://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMOA/Helse%20og%20omsorg/Tvang/Kap%209/Rapport%20fra%20tilsyn%20khol%20kapittel%209%20Ski%20kommune%202013.pdf?epslanguage=nb


47 kommentarer

Hyllest til en kvinne på kvinnedagen, og noen sukk over en annen

Dette har til nå vært en diktblogg, og i den senere tid en slumrende diktblogg. Til sist i denne posten kommer det da også et dikt, men først; i dag, på kvinnedagen lar jeg bloggen våkne til som en hedre- og meneblogg. For i dag har jeg lyst til å hedre en kvinne som jeg beundrer, mer enn noen annen. En kvinne med et ansvar og en betydning som blir glemt når Inga Marte Thorkildsen prediker sin ortodoksi i dagens Aftenposten.

Kvinnen jeg beundrer er min kone. Etter at vi fikk et funksjonshemmet barn for drøyt seks år siden har hun vært hjemmeværende. Slik har det vært nødt til å være. Omsorgen for gutten og oppfølgingen av systemet rundt barnet er uforenelig med deltagelse i det såkalte arbeidslivet, også deltid – enn så lenge. Få ser rekkevidden av slitasjen hun er utsatt for. Få anerkjenner soliditeten i fagligheten hun utøver som mor til et barn med særskilte behov. Når uttrykker kommunens virksomhetsansvarlige eller andre hun må brynes mot, at innsatsen hun gjør er formidabel? Hvem sier høyt at uten henne ville sønnen min ikke hatt en anstendig livskvalitet? Hvem anerkjenner at uten henne hadde det offentlige langt tidligere sittet med en økonomisk, praktisk og kompetansemessig utfordring de ikke har tilstrekkelige ressurser til å håndtere? Det finnes ingen lønnsforhandlinger eller medarbeidersamtaler hvor hun kan stille krav, få anerkjennelse, bli sett. Min kone står i det fordi hun må, fordi hun er mor, fordi hun er en dyktig sykepleier, fordi systemet som nåværende og tidligere regjeringer har lagt verdimessige og økonomiske føringer for, i svært mange tilfeller ikke kan og/eller vil levere.

Jeg er i full jobb. At jeg tjener mer enn hun gjorde er en viktig grunn til denne fordelingen. Men viktigere er det at jeg hadde gjort en dårligere jobb i hennes sted. Jeg har ikke den psyke, fysikk, kompetanse eller ambisjon som skal til for å lykkes i den tøffeste jobben jeg vet om. Det har bare min kone. Så når Inga Marte Thorkilsen uttaler at Man kan gjerne si at det er like verdifullt å gå hjemme med barna som det er å være i arbeid – men det er ikke, -Ja da blir jeg rasende. I min kones tilfelle er det uendelig mye mer verdifullt at hun er hjemme enn om hun hadde deltatt i det store, allmektige arbeidslivet. Mer verdifullt for gutten, for søsknene, for samfunnsøkonomien og for meg – For alle! Verdifullt i den snevre betydningen det ser ut til at Thorkildsen forholder seg til, men først og fremst verdifullt ut fra perspektiver som handler om menneskeverd og livskvalitet. Verdier jeg trodde SV var opptatt av og som fikk meg til å stemme på dem ved forrige korsvei.

Da jeg først leste intervjuet i Aftenposten tenkte jeg i starten: Ja, ja. Dette var noen overfladiske greier rettet mot interiørblogghustruer og luksustidsklemma. Men så blir jeg kald. Thorkildsen HAR tenkt på sånne som oss. Hun har en av min kones «søstre» på netthinnen:

– En ilter kvinne tok tak i likestillingsministeren på bussen, og ga henne en lekse. Kvinnen hadde vært hjemmeværende med barn med funksjonsnedsettelse, mannen hadde gjort karrière og tjent pengene. Så hadde mannen forlatt henne for en yngre. Kvinnen selv satt igjen som minstepensjonist.

Ministeren kommenterer:
– At kvinner tar kostnaden av at hverdagen er vanskelig å få i hop, og velger deltid, preger kvinners mulighet til økonomisk selvforsørgelse helt inn i pensjonsalder, og det setter en begrensning i deres frihet. Baserer man seg på å bli forsørget av en mann, gjør man seg sårbar. Veien til likestilling går igjennom selvstendig inntekt.

Har Thorkildsen overhode skjønt noe som helst? Hvilke reelle valg hadde denne kvinnen? Var forutsetningene for hennes deltagelse i arbeidslivet overhode til stede? Ville barnet blitt ivaretatt på en god nok måte? Jeg skulle så inderlig gjerne tatt mer hånd om vår gutt. Sørget for at kona mi kunne samlet overskudd, løftet blikket, kanskje fått realisere seg i en jobb – dersom hun ønsket det. Problemet er at da hadde jeg mistet lønn, pensjonsrettigheter og kanskje muligheten til å opprettholde mitt arbeidsforhold. Det har ikke vi råd til, det kan ikke vi risikere. Min kones ansvarsfulle og krevende jobb er nemlig ikke betalt, gir ikke grunnlag for en levelig fremtidig pensjon. Jeg må bite meg fast i det jeg har og håpe at vi klarer å løfte sammen, ha blikket fremover og anerkjenne hverandres betydning og innsats for gutten, brødrene og oss som par. Håpe at livets kronglete sti ikke leder oss i den situasjonen kvinnen i Thorkildsens historie hadde opplevd.

Thorkildsen prediker et likehetsbudskap. Et likehetsbudskap om at arbeidslivets naturlover tar tak i oss alle, skal vi bli like stilt må vi velge likt: Fulltids arbeid, gjennom hele vår arbeidsføre dag. Hver for seg selv! Hva skal vi med en likestillingsminister som ikke forholder seg proaktivt til de ulikhetene hun ser? Hun kan faktisk sammen med sin arbeidsministerkollega og øvrig regjering bidra til at kvinnen på Thorkildsens netthinne og min kones innsats gir anerkjennelse og status. Hvem tok til orde for denne gruppen når fremtidens pensjonsordninger ble fastsatt under middelaldrende menns føringer? Dersom Thorkildsen mener at den største likestillingsutfordringen i dag handler om å holde kvinner i arbeid mens den tidligere handlet om å få kvinner ut i arbeidslivet, ja så kan det vel hende at det er på tide å zoome litt ut og stille spørsmålet om fullt arbeid for to er en hellig gral. Er svaret ja må de som svarer ja vise evne til å se behovet for støttefunksjoner og ressurser som kunne gi min kone og kvinnen i ministerens historie reelle valg. Er svaret tja eller nei kan jeg ikke skjønne annet enn at Thorkildsen analyse er ruskende gal. Dagens store likestillingsutfordring er arbeidet med å legge til rette for at kvinner og menn har like og reelle muligheter å velge deltid når livet krever det.

Men dette er altså en diktblogg som i dag er en hedre- og meneblogg. Og jeg vil avslutte med et hedredikt, til min kone, så det blir en slags helhet i galskapen. Takk

Kurve

Bøyd over barnet, alltid
bøyd over barnet
Ryggen din, buene
i ansiktet, de trette
halvåpne hendene,
øyelokket når du lukker
alt ute

Slik har du satt ditt merke
på verden:
Åsene, bølgene
fjellskrenten i haven
havets krumning
Himmelen over livet
Buen, bøyd
over barnet, alltid
bøyd over barnet