bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket

Takk, og en uromantisk oppfølging

4 kommentarer

Det har vært en underlig uke. Så mange treff, all deling og annen aktivitet på facebook og twitter! Så mange uttrykk for at hyllesten til min kone virkelig har berørt. Aller sterkest har det vært å lese tilbakemeldinger fra kvinner og menn i samme situasjon som min kone; medmennesker som gjør et kjempeløft i det stille uten å få fortjent anerkjennelse eller rettigheter. Flere har tatt hyllesten til seg, satt sitt navn som adressat og kjent en takknemmelighet. Er ikke det fantastisk? Det rører meg dypt og det gir kona mi en styrket opplevelse av å tilhøre et felleskap. Tusen takk til hver især som har lest, delt, sendt RT på twitter, skrevet støtteerklæringer og direktemeldinger. Dette er en uke kona mi og jeg vil leve lenge på. Noe er styrket i oss og mellom oss!

Nå følger en lang tirade med fremskutt underleppe, ha meg unnskyldt!

Under stoltheten og gleden jeg kjenner, ligger en bismak. Thorkildsen og Huitfeldt beveges ikke av føleri i en blogg. Hvorfor skulle de det? De har sin rasjonalitet og sitt overordnede formål: Alle skal med i arbeidslivet! Det er gjennom lønnsseddelen, gjennom posisjonering i en karriere du får ditt verd. Denne formålsrasjonaliteten får sin betongversjon i NAV-systemet. Til et visst punkt kan jeg forstå denne logikken. Vår velferdsmodell har et fundament. Gjør din plikt, krev din rett. Folk må være bevisst spillereglene og konsekvensene av valg man tar, så langt man faktisk har et valg. Men skal Thorkildsenlogikken følges fullt ut og virkelig inkludere alle, så stiller det helt urealistiske krav til støtteapparatet som må på plass rundt mange familier med særlige omsorgsutfordringer. Er ikke strukturene på plass har man heller ikke noe valg. Man må gjøre sin plikt: Prioritere omsorg. Rettigheter blir det dog lite av.

Vi ser at det er stor sannsynlighet for at vi må finne en form for institusjonsløsning for vår sønn på sikt. En dag vil vi ikke orke mer. Men så lenge vi kan vil vi ta størst mulig andel av omsorgen for ham selv. Vi har svart belte i hans syndrom og er landets ledende eksperter på hans særegenheter. Hvert døgn vi har ham hjemme sparer samfunnet store summer. Hvorfor kan ikke en brøkdel av denne besparelsen kunne tilfalle familien vår og gi rett til et anstendig pensjonsgrunnlag? Hvorfor sitter det så langt inne for Thorkildsen og Huitfeldt å takke for innsatsen og gi omsorgsarbeid i hjemmet status? Jeg skjønner det ikke, rett og slett.

Fremtiden ser heller ikke lys ut. Politikere flest finner sine premisser for tenkning om dette temaet i Kaasa-utvalgets rapport «Når sant skal sies om pårørendeomsorg – fra usynlig til verdsatt og inkludert». Når sant skal sies om denne rapporten så oppleves den som et slag i ansiktet og fremstår som blottet for ambisjoner om å sikre foreldre med funksjonshemmede barn levelige vilkår. Frambu – senter for sjeldne funksjonshemninger går da også hardt ut mot forslagene i sin høringsuttalelse. De mener utvalget har helt feil fokus og representerer et brudd med verdier som ligger til grunn for andre, sammenlignbare politikkområder. (se oppsummering av deres høringsuttalelse i link nedenfor).

Er det slik at Thorkildsen og Huitfelt sitter med sine nytte/kostnads-analyser og konkluderer med at slike som oss kan ofres for det store bildet? I så fall vil jeg gjerne at de sier det rett ut. Det ville være et interessant signal om hvor velferdsstaten er på vei og et farvel til «gjør din plikt, krev din rett»

Takk for oppmerksomheten

http://frambu.no/modules/module_123/proxy.asp?I=17406&C=1&D=2

Her kan spesielt interesserte lese fylkesmannens rapport etter tilsyn med «avlastnings»-tilbudet vårt. Hit sender vi motvillig sønnen vår en helg i måneden. Klart det fremstår som et godt alternativ å overlate vårt eget kjøtt og blod til en slik virksomhet for å prioritere egen yrkeskarriære! Er det mulig?
http://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMOA/Helse%20og%20omsorg/Tvang/Kap%209/Rapport%20fra%20tilsyn%20khol%20kapittel%209%20Ski%20kommune%202013.pdf?epslanguage=nb

Advertisements

Forfatter: bjarnekj

Dette er en side hvor jeg kan legge alle diktene mine. Så blir de ikke borte og du, kjære medborger, kan få lese dem. Håper en og annen strofe her blir med deg videre i verden. Om du skulle få ånden over deg kan du kommentere med det fortegnet du måtte ønske.

4 thoughts on “Takk, og en uromantisk oppfølging

  1. Jeg ble gjort oppmerksom på bloggposten om din kone for et par dager siden. Den er helt fantastisk. Tusen takk for at du skrev den og takk også for dette innlegget.

    Jeg ville ha ordlagt meg annerledes på ett punkt: Jeg mener at din kone og vi andre i denne bransjen ikke står utenfor arbeidslivet, vi blir bare ikke kompensert for det arbeidet vi gjør. Som du selv påpeker, er alternativet et institusjonsliv. Dette innebærer at mennesker, som ikke er i slekt med den det gjelder, får i oppdrag å dekke de samme behovene. Disse mottar lønn for alt arbeid de utfører. Videre får de forutsigbare arbeidstider, ferier, feriepenger, overtidsbetaling, kvelds og helgetillegg osv.

    Dette er fordi mennesker som blir henvist til et slikt institusjonsliv har behov for helse- og omsorgstjenester, som kommunen plikter å dekke. Det at kommunene nekter å betale for tjenester utført av de nærmeste, betyr ikke at de nærmeste ikke utfører tjenestene, bare at kommunen kan nekte å betale for dem. Din kone produserer noe ordentlig, viktig og verdifullt, som burde vært med i BNP med en mye høyere sats enn det som faktisk er tilfellet.

    Videre er det trist at den eneste regelen om hvor mye omsorgslønn som skal utbetales, er at en søknad ikke kan avslås fordi ordningen ikke finnes. Det spiller altså ingen rolle hvor mye din kone egentlig jobber, kommunen kan betale henne så lite de gidder.

    Hvis man har lyst til å være i det konspiratoriske hjørnet (noe man (les: jeg) får lyst til å være, etter urimelige beskyldninger og svært uhøflig kommunikasjon fra bestillerkontoret i min kommune), kan man påpeke at kommunene tjener på å ha elendige omsorgsinstitusjoner og dårlig hjemmesykepleietilbud, fordi vi som bryr oss om de omsorgstrengende er villige til å ofre veldig mye for at våre nærmeste skal få et verdig liv.

    • Hei Hildur!

      Takk for god tilbakemelding og innspill. Jeg synes det er helt greit å hviske litt i konspirasjonshjørnet. Din teori gir absolutt mening. Synes også vi skal dra Thorkildsen og Huitfelt inn i den teorien.

      Synes du kommer med en meget god analyse når det gjelder offentlig/privat omsorgsarbeid. Når jeg skriver at dere står utenfor arbeidslivet, handler det om hva jeg legger i begrepet. Arbeidslivet er verdiskapning som foregår ved at en arbeidsgiver gjennom ansattes innsats får utrettet en produksjon av et eller annet og som den ansatte får betalt for å gjøre. Det norske arbeidslivet er i høy grad regulert og gir begge parter rettigheter og pålegger plikter. Når det innenfor dette arbeidslivet blir slik at anbud om helsetjenester fører til at ansattes goder trues vekkes Inga Marte Thorkildsens harme. Slik skal det ikke være. Man skal få skikkelig uttelling for skikkelig arbeid. Når omsorgsarbeidet foregår i hjemmet og utføres av pårørende bryr ikke Thorkildsen, de fleste politikere og kommuner seg katten. Du argumenterer skarpt: Selvfølgelig skulle arbeidet du, min kone og så mange andre utfører regnes inn i det ordinære arbeidslivet og gi uttelling på like linje! Likestilt!

      I Danmark får man kompansert inntekten man hadde i sivilt arbeid når man går inn i privat omsorg. Ordningen gir frihet for pårørende til å velge arbeid i eller utenfor hjemmet, alt etter hva som passer de helhetlige behovene best. Jeg tror dette gir en positiv samfunnsøkonomisk gevinst: Institusjonsterskelen blir høyere. Krysspresset sivilt og privat arbeid påfører familien kan sterkt reduseres og de store helsemessige konsekvensene dette ofte medfører kan begrenses. Men først og fremst gir det familiene forutsigelighet og anerkjennelse for at det arbeidet de legger ned ses og verdsettes av samfunnet.

      Hell, lykke og styrke!

      Mvh
      Bjarne

  2. Nevnte politikere tar utgangspunkt i folk som har normal arbeidskapasitet og unger uten særlige omsorgsbehov/behov for oppfølging. Det er i det minste det jeg tror. Jeg synes det er urimelig at foreldre til barn som trenger døgnkontinuerlig oppfølging, som ditt barn, ikke får ordentlig kompensasjon for det. Det burde absolutt gjøres noe med omsorgslønnen slik at mottakeren kan føre normal livsstil og være hjemmearbeidende med full inntekt. I et samfunnsøkonomisk perspektiv må vel det lønne seg? Tall er viktig for politikere, men for den enkelte er det andre ting som teller. I dette hører de to sammen.

    Kanskje kunne det vært lurt å lage en underskriftskampanje og ta opp saken med de ulike partiene? Det er ikke lenge til stortingsvalget og derfor burde det være interesse for å svare på slike henvendelser. Det er mange familier som sliter med lignende problemstillinger.

    • Gode Lammelåret, takk for innspill her. Det burde være slik at dersom vi fikk økt oppmerksomhet fra oposisjonen, så ville regjeringspartiene måtte svare. En underskriftskampanje eller lignende kan kanskje være et grep. God ide! Noe må i alle fall gjøres.

      Mvh
      Bjarne Kjeldsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s