Her ligger det en kartongryggbok, slitt og hufsete tross at den er ganske ny og bare lest en gang. Over syv hundre sider reisefølge. Funnet frem nå og da på tog, buss eller vandrende nedover gaten. De beste bøkene er de som åpner seg, byr seg frem og vil leses når du går nedover gaten. Slike bøker er sjeldne og de vekker gjerne et slags vemod når siste side er nådd. Slik er det ikke med denne boken, for den synger i meg fortsatt. Den har rislet noe nytt inn i meg som blir med videre. Blant dette nye finnes det også en dyp takknemlighet. Ikke vemod.
Boken, eller bøkene, er Britt Karin Larsens finnskogtriologi: Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog og Som steinen skinner. Mye er sagt om all kunnskapen som ligger bak historiene om noen menneskeskjebner på Finnskogen, en gang for lenge siden. Man kan si mye om at dette er verdensrekord i humanistisk erotikk, eller den forbilledlige komposisjonen. Men jeg vil dvele ved det forunderlige ved at en bok på over 700 sider synes fåmælt. Jeg vil dvele ved tonen. Det risler en musikk gjennom alle disse sidene. Et spill med en skjønnhet som rommer den mørkeste smerte og den kåteste glede; og holder det sammen. For vel så viktig som den historiske kunnskapen som ligger til grunn for disse bøkene er visdommen som har vandret med meg gjennom historien, nysgjerrig og ydmyk som et spørsmålstegn. Denne opplevelsen har vært så sterk og unik at det grandiose ved forfatterhåndverket her blir som veggen bak det vareste Rembrandt-maleri. Og lik Rembrandt har Britt Karin Larsen sin storhet i hva hun makter å se. Å sette hennes øyne til mine øyne har gitt utsikt til et håp jeg ikke har sett før-Du bør lese denne boken gode medmenneske. Vi kan ha godt av det.
bjarnekj 