Cellofan

Vinden knitrer oss inn i cellofan
Vi løftes opp og bæres gjennom lyset
Stegene er lette
Sier: Se hva jeg vil gi deg!

Dagen vokser i oss
Vi er en bukett undring
Presser ansiktene mot det blafrende vinduet
Speider. En glede venter. Det haster

Rikshospitalet, januarnatt 2000

Bak kjøleromsdøra står mørket.
Jeg drar i snora, døra åpner seg.
Korridorlyset går først inn. Risser et felt på gulvet:
Her skal du gå. Her skal du feste blikket.
Jeg styrer tralla innover. Med nattekulden i kroppen kjennes det nesten mildt.
Jeg duser blikket, puster med munnen.
Luften har en uvant aroma.
Det kjente søtlige blandes med kjølnet eim av brann.
I sysnranden tegner hvite laken profiler av kropper.
Jeg aner flekker med fremmede sjatteringer på stoffene
og på hender som stikker utenfor kanten av stålbrettene
Jeg forstår at jeg ikke skal tenne lyset her inne. Ikke i natt.

Mørket har trengt inn under kledene og avgir
sitt ubetingede løfte om jord.
All fred og forventing i dette rommet
har denne tyngden