bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Ingenstedet er et godt sted å være

Opplevelsen av god poesi følges for min del ofte av en undring over hva språket kan utrette: Binde sammen, sprenge, omskape, synge. Språket kan være tilpasningsdyktig, mangfoldig og hardført som livet selv, når det først finner sin vei, biter seg fast.

I Jan I. Sørensen har språket bitt seg fast, mutert og fått nye særskilte evner. Han er en egen språkbiotop, et slags poesiens Australia, eller kanskje en Galapagosøy? Vante hverdagsfraser har funnet nye former, danner nye arter. Som leser forundres jeg over at slikt kan dukke opp: «Som regler reiser vi sammen» «Kjærtegningene», «Vi spikker arkebåter». Lekent. Lekent som dansende småstein i fossen, skurende mot fjellet. Det blir gjettegryter av slikt, med tiden.

I sin debutsamling «Ingenstedet» har Sørensen slipt ut gjettegryterom til dikt om en barndom. Det snurrer rundt. Gleder og sorger i en sterk sterk hvirvel, ned mot bunnen og lukt inn i stjernehimmelen. Så mange barndomsdikt det finnes, men ingen andre har funnet slike språklige skapelser. Å gå i land på Jan I Sørensens poesi oppleves nytt og overraskende.

Samlingen holdes sammen av noen tydelige karakterer og undertema. Det er forunderlig hvor homogen og velkomponert den fremstår. Jeg får en følelse av å innta noe vellagret. Noe som har fått utvikle seg lenge i tilpasset atmosfære. En atmosfære som nok har vært krevende å puste i, men gitt språkform og bilder gode vekstvilkår.

Jan I Sørensen har vært aktiv på Dagbladet.no`s diktkammeret. Det var der jeg først leste noe av ham. Han lar også sine språkeksesser blafre på Twitter. Underfundig, stilsikkert, særegent. Slakk line, stramt språk. Men når jeg sitter med boka og har lest den fra perm til perm vokser Sørensen som kunstner. Det kommer til en dimensjon som blir borte eller kanskje ikke lar seg legge ut på nett. Noe av det essensielle ved poesi, som krever fordypning og ro, ikke bare for poet, men også for leser?

Jeg håper inderlig «Ingenstedet» leses av hver især. Den er vel verdt å gå i land på.

God lesning

Besøk Sørensens blogg her, og bestill en bok! http://t.co/t9UfbfzDqP

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Det er hit dere skal

Jeg venter på dere her
hvor vindfallene morkner
i det revnede skoglyset

Jeg venter vitløs
der mauren bygger
sitt babelske tårn

Ingen kan summere
isbreens terningkast
gjemt under mosen

Gjeddekjeften i sivet spår:
også dere skal følge
ørekytens lover

I grana lyder en toccata
ingen kan transkribere
– Det er hit dere skal