bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket

Grunnlovsjubileet, NHO-mennesket og den glidende overgangen mellom selvbestemt og forutbestemt abort

Legg igjen en kommentar

Jeg er twittermisbruker. Gyter alt fra morgenhilsener via dumskap til brusehueuttaler om maktmenneskers snubletrinn. Under NRKs åpning av grunnlovsjubileet knitret det stadig inn kvitter om programmet. Småartig å følge, en stund.

Da Ayesha Wolasmal gikk på scenen med sin families historie svulmet det i mange menneskerettighetskjære bryst. Kontrasten mellom Afghanistan og Norge er grell. Ytringsfrihet, velferdsstat og trygghet for individet ble løftet frem. Hun så seg selv som et produkt av det mangfoldige Norge.  Hun takket et inkluderende samfunn for at hun, en datter av en forfulgt og torturert journalist, kunne stå på samme scene som Norges konge og dele sine tanker med nasjonen. Det var rørende og sterkt og lytte til. Hele Twitteriatet jublet.

Marte Wexelsen Goksøyr hadde også et budskap om inkludering og mangfold, men skyggene i hennes historie befant seg ikke i et land langt langt borte. De lå som en konstant i hennes liv her, fra barndom og inn i voksen alder. Hun hørte ikke til. I barnehagen var hun ikke en av de andre barna, hun måtte integreres. Samme i skolen.  Loven sikret henne et slags tilbud ut videregående, da var det slutt. De unge voksnes utdanning er forbeholdt de som skal bygge landet og pumpe opp vårt BNP. Hun fortale en historie om at Wolasmals inkluderende og mangfoldige Norge har noen grenser. At noen holdes utenfor. Goksøyr er en sterk og selvbevisst kvinne. Hun kjenner og setter ord på sitt menneskeverd. Hun mener hun kan bidra, vil. Samtidig ser hun at det utvikles metoder for at slike som henne kan oppdages og velges bort. Hun ser danske myndigheter regne ut kostnaden en «mongol» påfører samfunnet gjennom et livsløp. Hun skjelner at hennes ekstra kromosom formes til et spørsmålstegn ved hennes status som medborger, og går til kamp.

Goksøyrs mot og ytringer fikk en ganske annen mottagelse enn Wolasmal. I feeden min var Goksøyrs tale et angrep på kvinners grunnleggende rettigheter. Det var et overtramp av NRK å slippe denne stemmen til under et slikt arrangement. Det var de kristne, de moralsk forkvaklede og antifeministiskes seier over fornuften. Et gufs av middelalder så å si.

Jeg mener Goksøyrs tale var det innslaget som gjorde jubileumsåpningen til noe mer enn en påkostet 17-maifest eller et menneskerettighetenes svar på OL-studio. Hva skjer om vi ikke løfter opp de problemstillingene som skrubber og gjør vondt? Problemstillingene som så tydelig viser at livet ikke bare er prinsipper og ideer. Livet er skubbing og skraping mellom motstridende interesser, verdier og utgangspunkt. Den enes rett er den andres eksistensielle angst. Er det ikke helt fundamentalt at Goksøyr blir en motstemme til det selvtilfredse «vi er så gode»? Er det ikke nødvendig at hun viser at visjonen om det mangfoldige Norge ikke har plass for henne? Er det ikke legitimt for henne å se den mangelen på inkludering hun har blitt møtt med og nedgangen i Downsfødsler i sammenheng? Dersom retten til selvbestemt abort er så sentral må det gis rom for debatt rundt hvilke problemstillinger den fører med seg. Skal denne debatten ha troverdighet må parter som berøres direkte høres. Politiske redaktører og meningssterke politikere har flust med kanaler for sitt syn. Funksjonshemmede har så godt som ingen plass i den offentlige debatten. Utviklingshemmede (noe jeg for øvrig ikke vet om Goksøyr pr. definisjon er) hensettes fullstendig. Så fantastisk at Goksøyr fikk sagt sitt mens alle lyttet. Så flott at noen tok anstøt.

Jeg vil ikke sette spørsmålstegn ved retten til selvbestemt abort. Valgene den enkelte gjør har jeg ingen ting med. Jeg vet veldig godt hvordan det er å leve med et barn med særskilte behov. Jeg kan av veldig mange grunner forstå at mange ikke ser seg i stand til å ta på seg en slik byrde, om de får et valg. Det jeg er livredd og som jeg rett og slett ikke godtar er den forutbestemte abort: Aborten som kommer som en nødvendig følge av profesjonspraksis, «vedtatte» sannheter og et samfunn som i praksis er alt annet enn inkluderende. Jeg tror ikke et sekund på at den danske downsfødselsstatistikken først og fremst handler om tidlig kunnskap. Jeg mener det er et uttrykk for verdier og prioriteringer på samfunnsnivå. Jeg er forundret over at de tydeligste forsvarerne av selvbestemt abort ikke er mer bekymret for strukturene som nettopp truer den reelle selvbestemmelsen. Det finnes en ortodoksi som synes å predike at beslutningen om abort finner sted i et lukket rom der kun den enkelte kvinne slipper upåvirket inn. Jeg tror en slik ortodoksi til syvende og sist ikke tjener saken.

27. januar ble det lagt ut en leder på Dagbladet.no med tittelen «Vil skape et nytt NHO-menneske». Her ble Kristin Vinjes initiativ til skolegang for 5-åringer imøtegått. Visjonen om det produktive NHO-mennesket harmonerer ikke med tanken om at barn må få lov til å være barn, ikke et aktivum for NHOs medlemsbedrifter. Lederen endte i dette stødige nedslaget: «Livet er for kort til at det kan leves som et NHO-menneske.»

Livet er ikke bare for kort til å leves som et NHO-menneske. Visjonen om det produktive menneske svekker gehøret for når medmennesket går fra å være mål til å bli et middel. Forslaget om skolestart for femåringer kom ikke med en refleksjon rundt hvordan dette kunne styrke det enkelte barns nysgjerrighet på eller glede over livet. Det ble ikke holdt opp mot en refleksjon rundt livskvalitet og menneskeverd for individet.  Vi har heller ikke noen reell debatt rundt de samme spørsmålene når det gjelder medborgere med f.eks. kromosomavvik.  Jeg er redd for at vi har en offentlighet som i stadig mindre grad tar utgangspunkt i at mennesket har sin verdi i kraft av å være til, ikke i kraft av hva det gjør. Mangelen på vilje og evne til å bygge et inkluderende samfunn er en indikator på det. Er det bare ens egen og det mulige barnets mulighet til å tilpasse seg et liv i NHO-menneskes verden som avgjør når vanskelige valg skal tas, eller er det rom for andre hensyn og momenter? Jeg tror abortortodoksien er med på å rede grunnen for NHO-mennesket og bidra til overgangen fra selvbestemt til forutbestemt abort.

Kunnskapen og mulighetene moderne medisin gir må ikke med nødvendighet true menneskeverdet. Men det fordrer at vi parallelt med den medisinske utviklingen modner tilsvarende som samfunn. At vi aktiv arbeider for å skape et Norge som er inkluderende i praksis. Det må kreve noe av oss følelsesmessig, mentalt, praktisk og økonomisk. Det kreves mer enn 17. mai-taler

Advertisements

Forfatter: bjarnekj

Dette er en side hvor jeg kan legge alle diktene mine. Så blir de ikke borte og du, kjære medborger, kan få lese dem. Håper en og annen strofe her blir med deg videre i verden. Om du skulle få ånden over deg kan du kommentere med det fortegnet du måtte ønske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s