bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket

Blåleire, forfall og c-momenter

Legg igjen en kommentar

Beretninger fra Snipgrenna sokn
Et sted langs Storelva, der jordene ligger brede og skogen dyp, ligger Snipgrenna. Stedet Vår Herre for anstendighetens skyld la litt til side og Fanden for forbi. Her lever en håndfull sjeler etter halvgammel sed og skikk og det hender meget her som ikke burde hende andre steder. Mang en historie har sitt utspring herfra. Denne er kalt:

Blåleire, forfall og c-momenter

Regnvåte plogfurer avgir matjord i små bekker som siger mot storelva. Det surkler etter Skansebybussen på riksveien. På kirkegården står kirketjener Enok Pytten. Han lener seg på spaden og skuer over åkrene med innbitt mine.

– Og dætta skær væra dæssember! Væla er itte tell å kjinne att, og neppe står`n tell påske hell.

En halvgravd grav gaper blågrått mot en himmel med samme farge. Snipgrenda skal snart, igjen, overgi en av sine til blåleira. I bårehuset ligger tidligere kirkeverge Ola Friseen og venter, med en mangelfullt grodd sprekk i skallen. Mer om det en annen gang.

– Om Friseen itte var vel bevart i levvanes live blir hainn det i alle faill nå. Snipgreinnleira er einn bokstavli tala våt drøm for framtias arkeologger, sier Pytten lakonisk og hiver en ny spadeladning i haugen. Skjønt haug. Gjørma flyter. Større og mindre klumper ligger litt hulter til bulter utover mosen. En ærverdig skogeierstøtte står med nyoppkastet jord til over æresprisningen. Fru Skogeiers navn må snart gi tapt.
På den fortsatt noen lunde trygge grusgangen rett ved, står sokneprest Aasen i sine påfallende vakre sko. Han ser bekymret på Pyttens tungt tilgrisede støvler. Aasen tenker at han er ikke skapt for dette. At han skulle skride i renhet og verdighet over tørre dekker, gjennom hvilens hager i urbane strøk, ikke øde sine sko på et jorde i ruraliteten. Kunne det ikke være mulig å skaffe en traktorgraver med henger eller noe? Hvorfor spade og manuelt arbeid? Denne tarveligheten. Høyt sier han:
Fornandrings skygge Enok, forandrings skygge. Den sveiper over liv og land. Ustoppelig. Mon når den arme Friseen i hans søvn med tiden.

Pytten nikker sakte.

Je fækk jåbb og spae teill konfirmasjon´ tå´n bæssfar. Han hadde fått samma spaen og samma jobben tå bæssfar sin att, som bæssfar´ hass før hainn.

Den aldrende kirketjeneren ranker seg og tar et skritt tilbake. Brystet søker mot himmelen. Bredbent med hendene i siden lar han øynene vandre over kirkegården og kapellet.
Mie har skjedd på dessa åra, gett. Je kommer hauv at det var itte motor på orglet fær i værn, så jeg måtte trå bæljen sjæl! Slik fækk je gæranes speinstig gluteus maximus og vart så gjev hos jintom.
Pytten blunker skjelmsk og klapper seg illustrerende på sin rause ende.
– Ja, nå har det full kømmi litt alderstillegg med åra, men esstetikken er det itte no gæli med.

Minnene strømmer på. Ungdommens sprakfriske vintre skinner i blendende kontrast til et mørkt og urent her og nå.

– Og je kommer hau, i jannuar så kunne det fort bli sæksti, søtti kalegrader, og sjæl om je firdde i 14 daer milla hær sinda, så var det fortsatt så kallt at dåpsunga fækk istapper i håret. Da vart bæljen så hard at´n vart som ei trampoline.
Han gjør sine talende bevegelser. Husker og hopper så kjakene flakser.
– Så da je trådde ne´, liksom spratt je til værs som einn sputtnik. Bæljen var plassert under tårnet, og der var det åpent opp, så je fór opp i tårnrommet og traff klokken´ så det bokstavelig tala kimte om øra. Så bar det boms ne´att, rett på bæljen, og rætt opp att. Nedattatt og oppattatt. Og slik kunne je fortsætte frå preludiumet og langt inn i preka.
Hr Pytten er ikke den som tar lett på historieformidlingen. Har han først kommet i gang må alt av betydning frem. Aasen lytter i vantro og forferdelse.

– De flæste i kjærkjin sinns det var mie artigere å fælje med på hæsse je for opp og ned som en jojo, einn å høre på præsta. Og itte gjekk det ann å sjonge på salmen heill, fær orglet hoste og harke så ugjævnt´, gett, som hummøret teill finnansministern. Du veit, det vart je som sto for aillt tå både oppbiggelse og nebiggelse i Snipgreinna kappell da. Konsekveinsen vart at bigdefælket itte fækk deinn nødvendige sinnsærkjennels´n, så det vart mie sinn! Og det fekk jo je med min lækre gluteus mie glee tå!
Det værste er, at om je fortæljer ungdommen om detta nå, så trur dom like lite på det som einn Grete Rode-sulte hummanetiker trur på brø´undret i ørk´en. Slik har væla vørti!

Ja, hvilket forfall, sukker Aasen

Tankene kan bli store på kirkegården. Tiden henruller lett til overtid. Skumringen har tatt tak. Arbeidslamper må rigges opp og to kubikk blåleire skal graves ut, for hånd. Enok Pytten er klar for nok en natt med diett- og overtidssatser.

Advertisements

Forfatter: bjarnekj

Dette er en side hvor jeg kan legge alle diktene mine. Så blir de ikke borte og du, kjære medborger, kan få lese dem. Håper en og annen strofe her blir med deg videre i verden. Om du skulle få ånden over deg kan du kommentere med det fortegnet du måtte ønske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s