bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Poeten som trådte tilbake – Tanker etter påskelesning av Rolf Jacobsen

Det er så mange poeter i verden, og enda flere dikt. Det er så mye en skulle lest, men så lite tid og enda mindre ro å være til stede i tiden med. Derfor er det lenge siden sist jeg leste noe av Rolf Jacobsen. Mye av hans poesi har jeg samme forhold til som gamle favorittplater, veggmalerier i rom jeg har levd lenge i, eller utsikten fra steder jeg kjenner meg hjemme. Diktene hans blir liggende der bak permene og pannen et sted, på vent. Andre skal leses i stedet.

Og nå i påsken skulle jeg vel da egentlig ha lest noe jeg ikke har lest før, for nå fant jeg litt ro og tid. Men det ble Rolf. Det er min gode søster Ragnhilds skyld. Hun og mannen driver økologisk kjøttproduksjon på gården Solgløtt i Våler i Solør. De vil folk, dyr, jord og fremtid vel. Jeg tror de mener vi bør ville like vel alle sammen. Det er nødvendig slik ståa har blitt. Sikkert derfor de for noen dager siden la ut Rolfs dikt ”Den lille bonden” på Solgløtts hjemmesider.http://okoangus.no/den%20lille%20bonden.html . Dette leste jeg. Det er klokt, viktig og mesterlig. Gjensynet ga lyst på mer.

Kilden ble Alle mine dikt fra 1990. Her finnes alle hans ”seriøse” samlinger fra debuten Jord og jern, som kom ut i 1933, tilNattåpent fra 1985. 52 års spenn med et helt liv i mellom. De siste dagenes lesning har vært et sveip gjennom de fleste av samlingene. Jeg har forsøkt å lese noe av det jeg ikke har hatt så sterkt forhold til, men også hilst på gamle favoritter. Begge deler har gitt mye, og jeg har grublet litt på hva diktene gjør med meg og hvorfor. Når jeg leser andre favoritter, er det ofte et lag jeg ikke kommer forbi. Det er bilder, referanser eller formuleringer som ikke når inn. Jeg må gå til diktene kontraktbundet til å gjøre mitt beste og la min forkortkommenhet være til forkleinelse for meg selv, ikke diktet. Jeg kan for eksempel føle meg dypt grepet av Robert Blys bok The Night Abraham Called to the Stars, men sitter med en følelse av å fuske, som om jeg befinner meg en etasje under diktet og smugleser gjennom sprekkene i gulvplankene. Ikke slik med Jacobsen. Samtidig kan andre diktere som er like umiddelbare som ham falle igjennom. Poesien uteblir oftere eller fremstår grunnere. Eller det synger ikke, det prates. Det ville være slemt å komme med andre eksempler enn meg selv.

Mye kan sies om hva som gjør Jacobsen til en stor poet. Denne påsken har jeg tenkt mest på hva som gjør det å lese poesien hans til en stor opplevelse. Jeg tror at for meg har det har mye å gjøre med perspektivet han gir leseren. Han opererer nesten aldri med et tydelig dikter-jeg (bortsett fra i siste del av siste samling. Det kommer jeg tilbake til). Han trer tilbake og lar diktuniverset folde seg ut foran leseren, eller han stiller seg opp rett bak eller ved siden av oss og skaper et betraktende ”vi”. Det er nesten som om jeg kjenner hans lange arm, vennlig over skulderen mens jeg leser. Hos meg gir det den besnærende effekten at jeg opplever at hans blikk blir mitt, og hans klokskap setter frø i min tanke. En slags sokratisk prosess. Vet ikke om det er en bevisst tilnærming, men der annen stor poesi kan gi meg en opplevelse av utilstrekkelighet, gir Jacobsens dikt ofte en opplevelse av å mestre. Se med ham, tenke med ham. Dele en erkjennelsesprosess. Rikdommen som livet og verden gir blir et felleseie. Samtidig gjør han oss som lesere til medansvarlige for de dystre trekkene i historie og kultur – som i det lange og tankevekkende diktet ”Til jorden” ( http://www-bib.hive.no/tekster/muvin/rapport5/rapport5-03.html ) fra Pusteøvelse. Tilbaketrekningen gir et raust rom som jeg sjelden opplever hos andre. Kanskje har denne rausheten vært en viktig grunn til at han ble en av få virkelig folkekjære poeter her til lands i moderne tid?

Det er selvfølgelig mange poeter som kan tre tilbake, men jeg kommer ikke på noen som gjør det så konsekvent som Rolf Jacobsen. For meg er det slik at når innholdet i et dikt legges tilgjengelig gjennom et dikt-jeg, blir min opplevde relasjon til dette jeg-et avgjørende for min lesning. Her ligger en kime til den rikdommen det kan være å se verden fra Nestens ståsted, om vedkommende nå er oppdiktet eller ikke. Relasjoner er heller ikke statiske, så en utvikling i relasjonen mellom diktets jeg og meg kan gi en spennende dynamikk. Så heldigvis skrives det hauger og lass med jeg-dikt, til styrke i møte med Nesten og oss selv. Men jeg kan og kjenne at et dikt-jeg skaper avstand. Kanskje oppleves diktet navlebeskuende uten at det gir meg noe å titte ned i den aktuelle navlen. Kanskje blir det utydelig hvorfor dette er et dikt som andre enn forfatteren skal lese. Kanskje vekker min manglende raushet antipati for dikterens svulmende visjoner eller sjalusi over ublu dyktighet. Jeg-et kan skape en fallhøyde.

Til tross for at Rolf opplagt hadde vært gjennom store personlige prøvelser i livet, blir de ikke direkte gjenstand for dikterisk refleksjon. Men han byr på stoff som må springe ut av hans arbeid med eget liv. Vi kan ikke fullt ut forså Nesten, og aller minst kan vi forstå hvordan Nesten opplever smerte og prøvelser. Men vi kan ane. Opplevelsene av de tunge erfaringene i livet utgjør den mest trådrike veven av historie, kropp og sinn. Det å bruke en slik vev til å lage bilder som andre skal få utbytte av, er ikke bare vanskelig og potensielt utleverende, man risikerer og at leserens empati for dikter-jeget kommer i veien for en poesi som gir mer enn en delt tristhet. Er det derfor Jacobsen først og fremst skaper sin poesi av det vi kan se sammen, bare han peker litt for oss og hjelper oss på vei? Enten det nå er motiver fra natur, historie, byen eller menneskelivet. Som i diktet ”Dedikasjon” fra Fjerntog, gitt ut i 1951tett på det som må ha vært den vanskeligste tiden i Rolf Jacobsens liv:

Dedikasjon

Den som bærer en fred
har stille lys om pannen
ser sin lykke som et smykke.
Bruden som i morgenstunden
går med fjerne smil om munnen,
går i glansen av en annen.

Du som har et stille ord.
Du som har en langsom smerte
som en søvn i dine hender,
ser du hvor en stjerne brenner
over skogene i nord:
Lyset fra et annet hjerte.

For den som er opptatt av å nagle poesi til biografi, kan en sikkert lese dette diktet både i lys av soningen som separerte ham fra familien, og de religiøse funderingene som lå bak en konvertering til katolisismen samme år som Fjerntog kom ut. Men først og fremst er vel dette et håpsdikt som gir rom for at leserens erfaringer, liv og livstolkning kan klinge med? Vi må ikke kjenne hans historie eller ha lest et «pensum» for å forstå.

Men så. I Nattåpen, del II ”Rom 301”, rettes blikket og språket mot hans kones død og hans egen sorg. Han plasserer et ”jeg” i snøen ved graven. Han snakker til sin kjære kamerat bak døden, reflekterer over hva som fylte livet deres, gjorde de to til en enhet og henne umistelig. Det er dypt personlig. Det samme er de andre diktene i denne avdelingen. Som dette:

Huset og hendene

To hender sa:
Flytt inn her.
Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i det huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen er tynn. Det trekker opp
til sne.

Eller i ”Kjente jeg deg?”, hvor han språker tvilen. Kjente han den umistelige, egentlig? Eller var det en parallell ensomhet også i deres tette tosomhet? En ting viser ”Rom 301”: Jacobsen kunne skrive jeg-dikt når han ville, eller måtte. Men det var ikke et virkemiddel å skusle med. Det kunne først trekkes frem da det skulle skapes poesi av en smerte hvor både det personlige tapet og det allmennmenneskelige knyttet til sorg og død var råstoff. Jeg opplever at det ligger en stor raushet i måten han gjør seg selv synlig i disse diktene. Styrken i den personlige historien formidles på en måte som skaper rom for leseren, også her. Faktene er få, det er lavmælt. Først og fremst settes lys på den døde og hennes liv og betydning. Hans tilstedeværelse er der i lys av hans relasjon til kona. Han må gå i seg selv for å finne henne. Slik bidrar han til erkjennelsen om at sorgen over tapet av en nær også er en sorg over å miste en del av seg selv. Betydningen den andre har, endres i overgangen fra livet med vedkommende til livet med minnene. Det er ikke til å tåle, men devaluerer ikke det som har vært.

Disse betraktningene jeg har kommet med her er ikke et resultat av inngående studier, og jeg kan ikke påberope meg å være en belest spesialist som kan foredra om et hvert tema fra toppen av hodet. Ha derfor min påstandsbaserte retorikk unnskyldt. Dette var ikke til forkleinelse for noen annen poet, stor eller liten, men et forsøk på å fange et aspekt ved det jeg opplever som storheten i Rolf Jacobsens diktning.

 

Mvh

 

 

 

Reklamer