20. juni var jeg til stede på Volumfestivalens arrangement «I Hedmarks skoger». Her samtalte Hans Ola Østby, Bjarte Breiteig, Helene Guåker, Tommy Skoglund, Stig Hoseth og Marja Mortensson om hvordan skogen påvirker folket som lever der og skrivekunsten deres. Programleder fra NRKs ”Ut i naturen”, Kari Toft, loset samtalen innom tema som tilhørighet, stillhet, skogen som metafor og om angst – både konkret og eksistensiell. Kunstnerne i panelet hadde ulik tilnærming til skogen som utgangspunkt for egne uttrykk. Noen brukte skogen svært konkret, andre fikk inspirasjon mer indirekte. En opplevde naturen som besjelet. Interessant å lytte til. Underlig å sitte på mitt ungdoms gress i Elvarheimsparken i Elverum og se åsene rulle vestover bak Glomma. Og jeg tenkte: Er det i det hele tatt noe i min personlighet, forestillingsverden, livstolkning eller kreativitet som ikke på ett eller annet nivå er preget av Hedmarks skoger?
Landskapet i tankens hverdagspoetikk
Skogens arkitektur er romraus med lysninger, furumo og granskog. Overganger kan være tydelige, diktert av terreng eller klare biotopgrenser. Som når skogen åpner seg mot et tjern eller tetner til en vegg av kratt. Andre steder endrer den gradvis karakter eller er mer sammensatt. Lyset har en rytme som preges av skiftet mellom kronetak og åpen himmel. Her er en uendelighet av veier – Stier, tråkk eller en fri, farbar linje mellom trærne. Blikket kan myses inn på barnålnivået eller ut på treet, teigen og åsene. Samtidig setter skogen grenser for ferdsel og sanser. Stammer, myr, elver, bar og kratt. Luktene er de de er. Skogen filtrerer lys og vind. Trekker fra, legger sitt til. I dette syder livet. Vekst, forfall, død, omdanning. Hit bringer jeg med meg mine fysiske forutsetninger, er til stede med et i øyeblikket gitt nivå av oppmerksomhet og sensitivitet. Hva jeg oppfatter og hvordan jeg tar det inn, betinges i stor grad av disse forutsetningene. Men uansett vil skogen sette rammer for min persepsjon, der og da. Så, hvordan har skogen virket tilbake på meg? Hvilken status har landskapet blant personlighetsformende faktorer som kultur, genetisk arv og miljø? Spørsmålet er selvfølgelig latterlig stort, men like vel besnærende.
I boken ”The poetics of mind: Figurative thought, language, and understanding” viser R.W. Gibbs at vi ikke bare uttrykker oss språklig i bilder. Vi tenker i bilder. Metaforer og andre former for mentale bilder hjelper oss å ta inn virkeligheten og håndtere kompleksiteten av sammenhenger fenomener imellom. Et eksempel Gibbs benytter mye i sin argumentasjon, er oppvarmet væske under trykk som et bilde på sinne. Dette bildet er ikke bare språklig, men også mentalt. Det virker bestemmende for måten vi forstår sinne på. ”Hun kokte over!”, ”Han holdt på å sprekke!”, ”Det er viktig med en ventil”. Jeg opplever at Gibbs teori er interessant å ta med i en refleksjon rundt hvordan et landskap kan være med å forme oss som tenkende og skapende individer. Landskapet og livet der utfordrer for det første tanken på et svært sammensatt vis. Både når det gjelder interaksjonen mellom omgivelser og deg som individ, og det du fanger opp som betrakter. For det andre blir landskapet en avgjørende erfaringsarena. Her tror jeg mye av materialet til tankens hverdagspoetikk ligger. En viktig funksjon ved språklige og mentale bilder ligger jo nettopp i koblingen til det gjenkjennelige. Her blir det kjente landskapet en viktig og naturlig kilde. For min del ser det ut til at jeg i stor grad ser eksistensen gjennom bilder basert på skogsuniverset. Her er noen eksempler og glimt fra erfaringer som har gjort at jeg tror det har blitt slik:
I
En gang da språket besto av få ord. Jeg leker med konglekuer i insektenes og undersiden av de knyttnevestore steinenes kosmos. Utforsker med små fingre hulene som skjuler seg under buede røtter. Kanskje biter et lite vesen. Kanskje dreper jeg for første gang, eller ser en larve bæres bort av samarbeidende maur.
II
Jeg går meg sliten med korte bein i lyng. Er nær lukten av mose, mens en liten kropp øver seg på å finne fremdrift i litt for store støvler over røtter og grønnkledde steiner. Omgivelsene krever samspill mellom sanser, tanke og kropp. Den kjente flyten som i dag gjør stiløpeturen til meditasjon, plottes inn i denne scenen, skritt for skritt.
III
Småskolestor i åpen furuskog betrakter jeg jaktlaget mave en nyskutt elg. Kjenner fremmede lukter og ser skogbunnen skifte farge. Jegernes besinnede opphisselse, elghundens iver.
IIII
Morfar og pappa hugger ved. Jeg hjelper til. Bærer raier, føler meg sterk. Lukt av tre og svette. Landskapet endres litt. Trær blir hogd, kvistet, barket og satt i reis. Dagens innsats står synlig tilbake.
V
Jeg tar med meg tenåringsuro på en lang vandring i åsene. Tankene bryter med nye gåter. Skogen gir de indre omveltningene sted. En oppmerksomhet i endring ser landskapet på nytt.
Det er på tide å stoppe. Eksemplene kunne vært uendelig mange. Men det er noen mønstre her. Skogen betinger på ulike måter hvordan jeg har utviklet min bevissthet om verden og meg selv som en helhet av fysiske og mentale forutsetninger. Skogen har og vært en arena for viktig sosialt samspill. Alt sammen erfaringer nødvendige for å forholde seg til livet, i stort og smått, og en kontrastbakgrunn for erfaringer og inntrykk med en helt annen kontekst. Det snakkes mye om hvordan sosiale og fysiske forutsetninger preger oss og ruster oss i møte med livet. Men tatt i betraktning hvor betydningsfullt landskapet synes å være for vår forståelse, blir det nok feil å avskrive denne påvirkningskraften som kun patriotisk svermeri.
Landskapets betydning for kreativitet og opplevelse av kunst
Slik landskap ser ut til å prege forutsetningene for tankens hverdagspoetikk, er det naturlig og tenke at det samme gjelder for skapende prosesser og vår opplevelse eller tolkning av kunstuttrykk. Når Hans Børli motsatte seg å bli kalt ”skogens dikter”, kan det ha noe med de spørsmålene jeg prøver å ta opp her. Med merkelappen sto diktningen hans i fare for å bli redusert til kun språklige avtrykk av skogen. Men på sitt beste var det nærmest det motsatte han gjorde. Med bildene fra hans nære erfaringsunivers maktet han å gi eksistensielle og politiske spørsmål et format og en lyssetting som brakte ny forståelse eller en styrket mulighet til å leve i og med livets utfordringer. Lignende bruk av landskap kan vi finne hos mange poeter. Gjenkjennelige elementer fra landskapene kan i seg selv være berikende estetisk sett, men det er først når dette klinger med på en måte som er erkjennelsesutvidende at det oppstår stor kunst.
For vel et års tid siden kom jeg over Rolf Støas ”Novemberstemning, Finnskogen” på hans facebookside. Selv i en liten rute som statusoppdatering fanget dette motivet oppmerksomheten. Det traff noe grunnleggende. Som en gjenkjennelse som stikker dypere enn at dette ligner noe jeg selv har sett. For meg bærer bildet en eksistensiell dimensjon. Styrken i bildet for min del kommer ikke som et resultat av en inngående analyse av motiv, komposisjon, lys osv (selv om bildet som kunstuttrykk godt kan leses slik). Det handler om noe intuitivt. Det tangerer bilder jeg selv har skapt i tankene og som jeg bare delvis har maktet å sette ord på. Nå henger et stort trykk av dette bildet på veggen i stua og byder til ro.
Opplevelsen av mange kunstverk betinges av hva man har lest, lyttet til eller sett. Jeg tror at hvilke landskap man ”har med seg” og hvordan disse har preget en også kan spille en lignende rolle. Selv om fjellandskapets sublime dimensjoner sikkert var tilgjengelige for berghyllenes fjellbønder, har jeg mine tvil om nasjonalromantikkens versjoner av deres hjemlige miljøer «ressonerte i deres sinn». Til det var landskapets betydning for bondens og malerens livserfaringer kanskje for forskjellig? Samtidig kan en kunstners fortolkning av eller bruk av landskapet gi en ny dimensjon for de som kjenner det fra før, eller bli en vei inn i noe nytt for en fremmed.
På tilstelningen i Elvarheimsparken innledet Kari Toft med å sitere Elverumssangen:
”Hvor Glommen bred seg baner
sin vei mot havet frem,
Blandt furu og blandt graner
der har vi fått vårt hjem.
Og Glommens trygge styrke
har merket ferd og sinn,
og skogens sus har sunget
sitt vemod i oss inn.”
Et patriotisk kvad som, ikke uten grunn, nesten kan kalle frokosten tilbake opp i ganen. Men kanskje rommer dette verset like fullt noe sant om et landskap som har preget meg og hvordan.
bjarnekj 