Carl I-skolens tilnærming til flyktningkatastrofen har blitt kritisert for å være umenneskelig og kynisk. Og når det brukes tid på å snakke bort tragedien i 3-åringers drukningsdød, synes kritikken på sin plass. Men om man skulle gi seg rasjonaliteten i vold, og møte flyktningkatastrofen med et: Hvordan kan TjukkOla komme ut av dette med fettet i behold, tror jeg Carl I-skolens tilnærming og er den minst formålstjenlige med tanke på de hensynene man blir mest opptatt av når navlen blir livshorisont: Ens egen sikkerhet (Haken her er at en lang tidshorisont og komplekse forhold kommer i betraktning. Da faller vel herren som i 1975 ville selge landets oljerettigheter for 10 milliarder av).
Tidligere i uken hørte jeg en forsker på Dagsnytt 18 som beskrev murer og stengsler som primært indremedisinske tiltak. De gir en følelse av å være proaktiv. Å holde mennesker ute er de mindre egnet til. Menneskesmuglingen blir bare enda mer kynisk, utspekulert og dyrere for det enkelte fortvilte mennesket. Vilkårene for et organisert og ryddig flyktningmottak forsvinner. Flyktningene blir formelt illegale, ikke «bare» en opplevd trussel. Konsekvensen blir enda flere som lever fra hånd til munn i skyggene, ressursøding, blankpussede fiendebilder, oss/dem-tenkning og drastisk økt fare for vold.
Dette er forhold Carl I-skolen sliter med. De er avhengig av at murene om Europas ytterkanter holder ute. Det er da flyktningene er «Der de er». I det de kommer inn i Europa er de ikke «der», men her. Det er tragisk at enda flere flyktninger lider utenfor Europa. Det er et prekært behov for at verdenssamfunnet går inn for å løse situasjonen som skaper flyktningstrømmen. Like fullt er menneskene som er her i Europa like reelle og må tas hånd om på en ryddig og anstendig måte. De kan ikke snakkes bort. Hva skjer når desperate mennesker på flukt blir trengt inn i et hjørne? Hvilke historier om det onde vesten setter seg i kroppen på mennesker som møter forfølgelse der de skulle funnet trygghet? Hvilke krefter bygger seg opp av motkreftene Europa sender mot flyktningene? Makt og innsats som skulle vært rettet mot voldsmenn rettes mot deres offre. Det er ikke ønsket om en human innvandrings- og flyktningpolitikk som er naivt. Følgende er naivt: Å tro at en stor krise, geografisk sett langt borte, kan anses politisk så langt borte at den ikke angår oss, – og at prisen for denne virkelighetsakrobatikken kun er «å hjelpe flyktningene der de er».
Globaliseringen er reell; økonomisk, kulturelt og teknologisk. På godt og ondt. IS’ syke suksess kunne for eksempel ikke kommet uten. Landegrenser har aldri tidligere vært effektive barrierer mot så lite. Dette er man nødt til å ta innover seg. Går det mugg i et brød er hele brødet i trøbbel. Vi får håpe at krisen vi nå står ovenfor kan løses, i motsetning til problemet med brødmugget. Da må det tenkes kamp på mange fronter samtidig:
1 Reel innsats for stabilitet i Syria.
Dette kan jeg ikke huske å ha hørt Carl I med kumpaner ivre så meget for. I alle fall ikke i form av egen politikk. Dette er jo en kompleks problemstilling som ikke passer inn i «en enklere hverdag for folk flest».
2 Humanitær hjelp til flyktninger.
Her er man rause og snakker ulltepper og festivaldass. Veldig bra. Men bare en flik for det er å behov for:
3 En strategi for det ekstraordinære
Ordningene vi har er sprengt. Folkemasser står på vent i land uten ressurser til å bringe situasjonen videre. Man kan ikke fly på FrP-tepper fra akutt nød til det stedet livet skal leves- Til man kan reise hjem, eller stedet man er på kan kalles det samme. Kommer ikke dette på plass fikseres lidelse og stedløshet. Forhold hvor hat, terrorrasjonalitet og håpløshet gror. Hva gjør dette med våre fremtidige trusselbilder? Blir estremistfaren større eller mindre?
4 Europas utfordringer
Det er fattige land i Europa som i dag tar trøkken. Det er europeere som i utgangspunktet er utfordret som kommer i direkte berøring med lidelsen. Samtidig ser de Norden trekke seg unna og toe sine hender. Hva gjør dette med Europa på sikt? Europa har blitt destabilisert med ødeleggende følger tidligere. Hva kan skje nå? Mange ulike krefter gnager på og sliter i viktige stabiliserende strukturer for tiden. Så når Jean-Claude Junker tar til orde for en human håndtering av flyktningkrisen, handler ikke det «bare» om medmenneskelighet. Det handler og om at samfunnets bærekraft ikke tåler at menneskeverdet relativiseres. Da blir folkemordet og oppløsning en mulighet. Vi, Norge, må ta ansvar. Ta vår del av byrden. Ikke «bare» av medmenneskelige hensyn, men også for den fremtidige SIKKERHETENS skyld.
5 Å holde Norge humant
Løgn og spekulasjoner om migranter og flyktningers intensjoner destabiliserer det norske samfunn. Grupper marginaliseres. Mistenksomhet vokser. Mekanismer som vekker forsvarsmoduset og aggressivitetens kreativitet. På kort sikt tjener Carl I-skolen på det, fordi de enkle løsningene og mantraene virker så forlokkende. Men når det smeller, skikkelig, og det ikke er en ensom ulv men Keshvaris radikaliserte disipler som slipper ondskapen ut av sekken – da står overlæreren i Carl I-skolen med skitt på leggen. Se til Sverige og Tyskland hvor angrep på asylmottak har blitt stadig vanligere. Hvem skaper fiendebildene som gjør at slike handlinger fremstår rasjonelle? Er regjeringstaburetter verdt en slik pris?
Jeg mener det er veldig klare paralleller mellom «å hjelpe der de er»-mantraet (med de premissene predikerne legger til grunn), og det å være klimafornekter. «Mine flyreiser utgjør ikke mye i den store sammenhengen» og «Vi kan uansett ikke hjelpe alle» er to eksempler på tankegang som ligner veldig på det å stikke hodet i sanden. Denne strategien har to stygge bivirkninger: 1 Oksygentilgangen blir begrenset på det viset. Slikt går ut over tankens klarhet. 2 Ens ende blir stående veldig utsatt i denne posituren…
Jeg vil føle meg veldig utrygg dersom Carl I-skolen skal legge premisser for mitt land og min families fremtidige sikkerhet. Da foretrekker jeg tenkning som både forholder seg til realiteter OG holder menneskeverdet høyt
bjarnekj 