For første gang i min levetid er trygge, frie Norge under reelt press. Ikke bare fra krefter og kriser i verden rundt oss. Det skjer noe forvirrende og skremmende i den offentlige samtalen. Da snakker jeg ikke om nødvendige diskusjoner om ressursbruk, sikkerhet og forsvarlighet knyttet til håndteringen av problemene. Det som bekymrer meg er de-humaniseringen som følger dannelsen av fiendebilder og polarisering mellom meningsmotstandere. En polarisering som ofte finner forsterkning gjennom kategorisering fremfor sak. Hvor stor devaluering av medmennesket er ikke det? Du mener slik, så du er sånn – lavere enn meg. Hvem blir jeg, når jeg kjenner meg dratt inn i dette og sorterer mine medborgere etter tilsvarende mønster?
Ute i virkeligheten, der mennesker møtes ansikt til ansikt, spennes det bein for medborgere på bussen. Det mobbes og trakasseres. Har virkelig en ung gutt i Bærum blitt knivstukket og alvorlig skadet fordi han så ut som en muslim? Har det kommet dit? Etter skoledrapene i Sverige ble hathandlingen forsøkt gjort mindre gjennom å vise til at «fiendes» moral er enda mer forkvaklet, grusomheten deres så mye større. «Det er neimen ikke rart at folk gjør som de gjør, når det har blitt som det har blitt!»
Det har nærmest blitt et allment krav at muslimer mer aktivt må ta til orde mot radikalisering. Fint. Men for fortsatt siviliserte forhold her i Norge og Skandinavia er det viktigere at Sandberg, Tybring-Gjedde og Storhaug med følgerne tar avstand fra de som mener mye av det samme som dem, men mangler penspråk, gangsyn, oppdragelse og impulskontroll. Hverdagsrasismen er i ferd med å gå fra slem og litt marginal til farlig.
Inntil nylig klarte jeg å leve i troen på at utviklingen gikk riktig vei. Samfunnet var på vei mot noe bedre gjennom erfart sameksistens. Så kom 22. juli, og en kunne tro at nå snur det. Men i alt det grusomme etter terroren ble lyset satt på det flerkulturelle Norge, slik det kan være. Korrektivet til hatet var at fellesskapets mål er likeverd. For meg fikk Bano Abobakar Rashids gravferd særlig stor symbolsk betydning. Først ble det gjennomført en kirkelig seremoni, deretter gravlegging i en grav tilpasset muslimske krav og etter muslimsk skikk. Foran gravfølget gikk prest og imam side om side. Bano viste oss at det flerkulturelle Norge ikke er summen av parallelle samfunn. Også enkeltmennesker er flerkulturelle. Helt norske, helt noe annet, og en sum av dette. Nedgraderingen av muslimer begrenser seg ikke til å være rasisme ovenfor en gruppe (noe som er mer enn ille nok). Den utgjør en form for kulturell selvforakt som tærer på grunnlaget for samfunnsmodellen vår.
I ordstrømmen manes det: Du må for Guds skyld ikke være naiv. Vær mistenksom. Forvent en dolk i ryggen. Let etter din brors onde hensikter, og du skal finne! Det er oss og dem. Du har sikkert venner på Facebook som poster hatefulle ytringer om flyktninger og/eller muslimer. Hvordan hadde du reagert på slikt i november 2011? Eller hvordan hadde offentligheten reagert på budskapet i Storhaugs kronikk i Dagbladet 16. november i år, hvor hun konkluderte med at det aldri skulle blitt tillatt å etablere moskeer i Norge? Hva har skjedd på disse fire årene? Mer demokrati, mer åpenhet? Jeg vil tro Breivik sitter i Skien og smiler sitt mest sleske smil.
I en kommentar i VG 22. November spør Giæver: Hvor mye frihet vil du gi fra deg i bytte med trygghet? Når han stiller spørsmålet, er det ifølge med en tekst som maner til refleksjon om hva som står på spill. Når Tybring-Gjedde, Sandberg, Kallmyr og Storhaug stiller lignende spørsmål, kommer det i følge med resonnementer som leder mine tanker mot Riksdagsbrannforordningen, Guantanamo og Orwells 1984.
Folk er redde. Vi er ikke vant til utrygghet. Depresjonen på tredvetallet og andre verdenskrig synes langt borte. I sytti år har Norge sett en kontinuerlig utvikling i velferd, frihet og sosiale rettigheter. I fred og overflod er det lett å være humanist. Nå, når pilene peker nedover, ser det ut til at prinsipper og verdier fort kan ryke. Det er et forslitt bilde, men å rope på innstramminger og eksklusivitet her er som å pisse i buksa på en meget kald dag. Om jeg for et øyeblikk skulle tillate meg å bruke ordet naivt med negativt fortegn, måtte det bli for å beskrive hva jeg mener om troen på at trygghet kan kjøpes for avgitt frihet. Det er helt nødvendig at hin enkelte konfronterer sin egen frykt, tar seg litt sammen og slutter å støpe angst om til fremmedhat.
Problemet er at hatet fremstår så legitimt og rettferdig. Overgangen mellom flinke, rasjonelle analyser og kommentarfeltlogikken er glidende. Når elevene i «livets skole» skal levere sine særoppgaver i fordomsdannelse, deler de kunnskapsbase med presumptivt ansvarlige deltagere i det offentlige ordskiftet. Nei, det skorter ikke på kunnskap. Det skrives flinke bøker og kronikker hvor spader er spader og ordene skarpslipte. Det jeg savner er klokskap. En klokskap som ser helhet og leter etter svar på hvordan vi kan agere anstendig og formålstjenlig i en uoversiktlig tid. Den store utfordringen er ikke å vise handlekraft som roer folket nå. Den store utfordringen er å håndtere dagens kriser på en måte vi kan stå for og leve med om 20-30 år.
Revolutionaries do not make revolutions. The revolutionaries are those who know when power is lying in the street and then they can pick it up. – Hannah Arendt
Frykt og forakt er mektige krefter. Det bygger seg opp en del slikt om dagen. Til nå har den groveste ekstremismen blitt holdt i sjakk her til lands av et forholdsvis moderat og forholdsvis ansvarlig ytre høyre (i norsk skala). Nå synes ting å gli. Til nå har hatets ledere manglet eruptiv og samlende kraft. Men ideologene arbeider myreflittig, og de blir hørt. Et språk og en forestillingsverden ligger klart for den som måtte ha evner og kall.
bjarnekj 