bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


2 kommentarer

bicepscurlen og proteinshakens evangelium

Vi lever i et land hvor folket bruker en fraksjon av inntekten sin på mat. De fleste kan nesten spise så mye de vil av hva de vil. I butikken finnes det mer enn rikelig av fisk, kjøtt, egg og meieriprodukter. Alle gode proteinkilder som tidligere var forbundet med velstand og overskudd, kan vi fråtse i. Det jeg har lest av kunnskapsbasert stoff om temaet trening og kosthold konkluderer med at Ola og Kari får i seg det de skal av proteiner, og vel så det. Litt ekstra yoghurt eller et par glass melk, og du har det du trenger til restitusjon etter trening.

Likevel skal treningsguruer med feite honorarer fra proteinindustrien ha oss til å tro at proteinshake er en nødvendig del av et sunt kosthold for folk som trener. Og folk biter på. Skrinne jenter får i seg like mye proteiner som dagsbehovet til svære styrkeløftere. 16 år gamle gutter hulker i seg så mye av stoffet, at de går rundt som vandrende ammoniakkfabrikker og pisser overskuddprotein nok til å fø en liten landsby. Det er galskap og det er ressursøding. Forhåpentligvis er det ikke veldig skadelig, men jeg kan ikke se på hvilken måte det er sunt. Det er bare en stor jippo som noen smarte sjeler har bygd om til seddelpresse.

De siste månedene har jeg fulgt et mer eller mindre fast styrketreningsopplegg og opplevd grei fremgang. Men nå ser jeg etter litt variasjon. En ting som slår meg når jeg titter rundt er hvor høyt opp på lista isolasjonsøvelser kommer i ulike program. Tenk nøye gjennom livet ditt, all aktivitet du har begått. Hvor mange ganger i det virkelige liv har du behov for å være skikkelig dritsterk i en bisceps som arbeider alene, dønn isolert? Aldri! Biscepsens oppgave er å koble hånd og rygg sammen slik at du kan løfte, dra, ro eller holde fast. Svære armer er komplett dysfunksjonelt om de ikke er koblet til grep, skuldre og ikke minst en bevegelig og sunn rygg som matcher. Trener man roøvelser, kroppsheving, nedtrekk osv så trenes disse musklene sammen. Det blir balanse i galskapen. Hva får man da først og fremst igjen for bicepscurlen sin da? Jo, en skikkelig tøff og flott kul på armen. Estetikk.

For lit siden leste jeg en sak på DN.no fra 2011. Der sto det at i perioden 1980 til 1989 løp 16 til 18 år gamle gutter i gjennomsnitt 3000-meter på 12 minutter og 28 sekunder. 30 år senere brukte de 13 minutter og 42 sekunder på samme distanse. Det er mye over et minutt saktere. Kondisen har blitt tankevekkende mye dårligere. Hva så? Tenk gjennom livet ditt igjen, all aktivitet du har begått. Hvor ofte har du hatt behov for god kondisjon? Daglig! Løpe til bussen, gå en bratt bakke, måke snø, bære tungt langt, leke, spille, leve. I samme DN-sak uttalte en gymlærer, som hadde vært med siden 1975, at hans inntrykk var at ungdom ikke trente mindre enn før. Kanskje snarere tvert imot. Den store endringen lå i motivasjonen. Før lå drivkraften i utøvelsen av aktiviteter. Nå ligger drivkraften i utseendet. Liv og trening har skilt lag.

Hva så? Er ikke det viktigste at ungdommen rører på seg? Hvorfor blir da ikke så viktig? Jeg mener det gjør all verdens forskjell. Treningskulturen bæres oppe av historien om at du i utgangspunktet ikke er bra nok. Det er ikke hvordan du har det, hva du får til eller hva du synes er gøy som er viktig. Det er før- og etter-selfien som teller. Og så var det idolene da. Treningsguruen som flekser med genloddgevinstkroppen sin, og gliser at det er sånn det skal se ut. Det er bare et spørsmål om vilje, biscepscurl og proteinshake. Du skal være den mest muskuløse versjonen av deg selv du kan være! Hva du skal bruke musklene og fettgjelda til synes uinteressant. Kanskje spille data eller ligge på stranda?

Så kan man si at Petter Northug i bar overkropp på rulleski representerer et like uoppnåelig mål for den gjevne nordmann som en poserende Cornelis Elander. Ja, det er nok sikkert riktig, og det fremgår vel med grei tydelighet at Petter trives med å se fit ut. Likevel er hoveddrivkraften en annen. Den flotte kroppen er en «bivirkning». Det er aktiviteten som styrer – slik det er ønsket om å bli bedre i fartsdisiplinene som gjør at Henrik Kristoffersen vil bli tyngre – ikke komplekser for tynne armer.

Å drive en idrett eller trene mot et mål kan ha en overføringsverdi til livet ellers. Man lærer at ting tar tid, man får kjenne på motgang og medgang. Kanskje bedriver man aktiviteten sin sammen med andre og lærer samarbeid, gi og ta. Man må prioritere slik at kabalen går opp og fremgangen kommer, eller så må kursen justeres. Den korpulente halvgamle mannen som fant ut at noe måtte gjøres, kan godt slanke seg. Men er kaloriunderskuddet for stort orker han ikke trene. Trener han ikke kommer ikke fremgangen og gleden over det han holder på med. Mestringen uteblir. Kursen må justeres. Ting må være i balanse. Det er det samme om målet er å løpe 5 km i et strekk, bestige et fjell, gå birken eller rett og slett finne igjen gleden over å være i aktivitet. For de fleste som trimmer, trener eller sporter har aktiviteten en fysisk og metal gevinst i dagliglivet.

Er målet synlig sixpack før ferien, så er ikke balanse viktig. Da er det bare å slutte å spise, trene som en gal og slurpe shake. La gå at formen du oppnår ikke kan brukes til noe, men du blir jo så fin der du ligger på stranda og ikke spiser is. Du blir fin på Instagram. I den estetikkdrevne treningskulturen er det som er testen. Ikke 3000-metere.

I februar publiserte Forbrukerrådet en undersøkelse som viste at hver fjerde gutt i alderen 16-18 år tar proteintilskudd. Motivasjonen er først og fremst store muskler. Det er estetikken, ikke helse, styrke eller ønsket om en funksjonell kropp som styrer skuta. Dette mener jeg er uheldig nok i seg selv. Ungdommen vokser inn i holdninger om at man må «ta» noe for å bli den man opplever en må være. Men i dette bildet er også doping et skremmende og reelt tema. Uteseksjonen i Stavanger anslår i en artikkel om dop på helsestudioer at tre til ti prosent av guttene som trener på kjedesentrene og kanskje opp mot femti prosent på mindre sentre bruker dop, i større eller mindre grad. Motivasjonen er den samme som for proteinshaken: Større muskler. Estetikk.

Treningsbloggere og fitnesskjendiser har et kjempeansvar. De lyttes til. Deres postulater blir dogmer i den estetikkdrevne treningskulturen. Og noe av det vanskelige her er at veien fra forbilde til vrengbilde er kort og glidende. I det ene øyeblikket kan en treningsguru gå kraftig og betimelig ut mot urovekkende utvikling i nordmenns kostholds- og aktivitetsvaner. Bra. Men alternativet fremstår trangere. Fettet skal bort. Sixpacken skal frem, det samme skal proteinshaken. På bloggene står det artikler med titler av typen «Slik får du store armer», «Bygg skuldre som Brad Pitt i Fight club», «sixpack på tolv uker» osv osv. Estetikk. Saker med overskrifter som «Tren bort pc-plagene», «Kom i form til fjellturen» eller «Kondis og styrke for dagliglivet» finner du ikke på fitnesskjendisers blogger. Langt mindre artiklen «Vær den du er, så godt du kan». Slikt generer ikke klikk og bidrar ikke til proteinindustriens sponseiver. For hvem trenger proteinshake om målet er bedre helse, overskudd og livsmestring? Det er ingen tvil om at treningen fitnesshelten anbefaler kan være bra for deg. Mange, meg selv inkludert, kan finne stor glede av styrketrening i seg selv. Jeg tviler ikke på at fitnesskjendisen er i god form og lever sunt. Problemet er at den vakre kroppen hele tiden fokuseres på som svaret og målet. Når proteinshakens evangelium blandes inn i dette står vi igjen med et ganske solid bidrag til verdiene som får gutter til å dope og jenter til å trene steinhard «cardio» på dramatisk kaloriunderskudd.

Forbildene i den estetikkdrevne treningskulturen må rett og slett bli sitt ansvar mer bevisst. Blikket må bokstavlig talt løftes fra navlen. Selvfølgelig er det stas å bli fastere i fisken. Det er herlig å føle seg vel og bli mer fornøyd med eget eksteriør. Men uten balanse er ikke den estetikkdrevne treningskulturen sunn. Ikke for kropp og i alle fall ikke for sjel.


Legg igjen en kommentar

Når poesi har tyngdekraft -Om «Alt brenner» og spørsmålet om hvorvidt Torvund er folkekjær

At en potensielt dødelig kreftdiagnose kan vekke en tillit til at det som skal skje, vil skje. At øyeblikket der denne erkjennelsen når bevisstheten og driver uroen bort, at dette øyeblikket ligner på og rommer det samme som øyeblikket der Keith Jarret, smått matforgiftet, setter seg til det smått tonalt ustabile flygelet i Kölns Operahus og skaper jazzhistoriens mest legendariske solokonsert. At det går an å språke denne sammenhengen, uten at det blir tvangspositivt eller søkt, men snarere gir en tung innsikt som gjør det lettere å være i livet. At poesi kan være en vei til en opplevelse av å være alvorlig frisk, uavhengig av helse – Dette er det dypeste avtrykket Helge Torvunds «Alt Brenner» setter i meg. Og dette avtrykket får økt dybde og forsterket gehalt av øyensynlig fjærlette dikt om morgenlys og roser, eller feltundersøkelser av den mulige sammenhengen mellom villorkideer og skotsk singel malt whisky.

Jeg har tatt meg sakte gjennom denne boka. Den rommer så mye, både i konkret forstand og erkjennelsesmessig. Dette er svært, på så mange og helt ulike måter. En ting er at det er så fordømt solid håndverk. Dette er dikt på det nivået hvor forfatteren har faget prentet inn i hver celle i kroppen. Den unike dikterstemmen synger formsikkert og helstøpt, til tross for at han i stor grad gir beng. Her er assosiasjonskraft og estetikk som tangerer en gruppe navn, hvor et par av dem har blitt nødt til å ta en tur til Stockholm. I «Alt brenner» fremstår Helge Torvund som en blanding av gammel gran og bardehval: Språket bare strømmer som hav og vind, og han fanger inn orda som nærer. Men her snakker vi bindevev og kropp. Det største ligger i kraften dette bærer med seg, og hvordan det virker i meg som leser.

Litt forenklet kan mange av Torvunds dikt ses som meditasjonsrapporter. Det er ikke langt til kanten hvor det kan bikke over å bli navlebeskuende. Torvund er sikkert ikke (helt) unik når det gjelder evnen til oppmerksomt nærvær. Men til tross for at diktene i så stor grad tar utgangspunkt i dikterens opplevelse, språkes det inn i disse tekstene en tyngdekraft som drar i leseren. En voldsom gravitasjon mot «the flame of attention». Oppmerksomheten som legger hele livet på nytt, i hvert pustende øyeblikk. Evnen til å skape poesi av dette kraftfeltet og gjøre det tilgjengelig for den lesende, det er Torvunds store bidrag tilbake til den «klanen av skrivende», som han på ulike måter hyller flere steder i boken.

Hvorfor er Torvund folkekjær – og hva betyr det?
Rekk opp hånden alle som har lest alle «alle ventar på»-diktene! Ok, det var såpass mange – men ikke flere? Rekk opp hånden alle som sleit litt med dette, som titt følte seg mangelfullt dannet og klokskapsreduserte! Puh! Så var det ikke bare meg (får vi håpe). Hvorfor leste vi det, like vel? Jeg skal ikke påberope meg å være ekspert på Torvunds forfatterskap. Likevel våger jeg påstanden at dette i hovedsak ikke er lettkjøpte dikt. Mye er langt fra så umiddelbart tilgjengelig som folkepoeter av typen Haldis Moren Vesaas, Hans Børlie eller Kolbein Falkeid er der de får størst gjennomslagskraft. Det er et komponent av på-tross-av i hans status som folkekjær.

Jeg tror det finnes en nøkkel til dette, nettopp i et av «alle ventar på»-diktene, nemlig «Alle ventar på Larry». Tilgi at jeg tar noen linjer ut av sammenheng og river i filler, men i en passasje her skriver Torvund:

…………………………………………Eg har pusten min med meg
over alt. Alle eg kjenner pustar Me kan nå kvarandre Det vil seia

Me kan laga eit verb av ordet `nå` Eg `når` deg vil sei at Eg nåar deg
inn i denne augeblinken……………………………………………………

Dette er den mest kompakte og dypt konkrete skildringen av menneskelig samhørighet og tilknytning jeg har lest. Det krever en unik kjærlighet til medmennesket for å erkjenne og formulere dette. Det som skildres her skubber mot paradigmet om at mennesket til syvende og sist er ensomt. Tenk om vi faktisk kan nåe hverandre, inn i hverandres livsbærende øyeblikk! Og selv om jeg ikke har lest dette budskapet så klart noe sted i Torvunds diktning før, så er ikke basen her unik. Hans diktning er folkekjær i utgangspunktet – Den har mennesket kjær. Enten mennesket heter Helge, Larry eller Bjarne. Og jeg tror at dette fanger folk opp. En merker at det er tekster som vil en vel, også når det kan være vanskelig å gripe. Og kanskje er det slik at åndedrettet som blir poesi, nåer oss som leser inn i øyeblikket hvor Torvunds oppmerksomme nærvær, dannelse, skaperglede, klokskap og galskap lever. Vi får ta del i det, bli en del av det. Og da skal en min santen være en hard og kald sjel for å ikke bli glad i både poesi og poet.