bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket

Når poesi har tyngdekraft -Om «Alt brenner» og spørsmålet om hvorvidt Torvund er folkekjær

Legg igjen en kommentar

At en potensielt dødelig kreftdiagnose kan vekke en tillit til at det som skal skje, vil skje. At øyeblikket der denne erkjennelsen når bevisstheten og driver uroen bort, at dette øyeblikket ligner på og rommer det samme som øyeblikket der Keith Jarret, smått matforgiftet, setter seg til det smått tonalt ustabile flygelet i Kölns Operahus og skaper jazzhistoriens mest legendariske solokonsert. At det går an å språke denne sammenhengen, uten at det blir tvangspositivt eller søkt, men snarere gir en tung innsikt som gjør det lettere å være i livet. At poesi kan være en vei til en opplevelse av å være alvorlig frisk, uavhengig av helse – Dette er det dypeste avtrykket Helge Torvunds «Alt Brenner» setter i meg. Og dette avtrykket får økt dybde og forsterket gehalt av øyensynlig fjærlette dikt om morgenlys og roser, eller feltundersøkelser av den mulige sammenhengen mellom villorkideer og skotsk singel malt whisky.

Jeg har tatt meg sakte gjennom denne boka. Den rommer så mye, både i konkret forstand og erkjennelsesmessig. Dette er svært, på så mange og helt ulike måter. En ting er at det er så fordømt solid håndverk. Dette er dikt på det nivået hvor forfatteren har faget prentet inn i hver celle i kroppen. Den unike dikterstemmen synger formsikkert og helstøpt, til tross for at han i stor grad gir beng. Her er assosiasjonskraft og estetikk som tangerer en gruppe navn, hvor et par av dem har blitt nødt til å ta en tur til Stockholm. I «Alt brenner» fremstår Helge Torvund som en blanding av gammel gran og bardehval: Språket bare strømmer som hav og vind, og han fanger inn orda som nærer. Men her snakker vi bindevev og kropp. Det største ligger i kraften dette bærer med seg, og hvordan det virker i meg som leser.

Litt forenklet kan mange av Torvunds dikt ses som meditasjonsrapporter. Det er ikke langt til kanten hvor det kan bikke over å bli navlebeskuende. Torvund er sikkert ikke (helt) unik når det gjelder evnen til oppmerksomt nærvær. Men til tross for at diktene i så stor grad tar utgangspunkt i dikterens opplevelse, språkes det inn i disse tekstene en tyngdekraft som drar i leseren. En voldsom gravitasjon mot «the flame of attention». Oppmerksomheten som legger hele livet på nytt, i hvert pustende øyeblikk. Evnen til å skape poesi av dette kraftfeltet og gjøre det tilgjengelig for den lesende, det er Torvunds store bidrag tilbake til den «klanen av skrivende», som han på ulike måter hyller flere steder i boken.

Hvorfor er Torvund folkekjær – og hva betyr det?
Rekk opp hånden alle som har lest alle «alle ventar på»-diktene! Ok, det var såpass mange – men ikke flere? Rekk opp hånden alle som sleit litt med dette, som titt følte seg mangelfullt dannet og klokskapsreduserte! Puh! Så var det ikke bare meg (får vi håpe). Hvorfor leste vi det, like vel? Jeg skal ikke påberope meg å være ekspert på Torvunds forfatterskap. Likevel våger jeg påstanden at dette i hovedsak ikke er lettkjøpte dikt. Mye er langt fra så umiddelbart tilgjengelig som folkepoeter av typen Haldis Moren Vesaas, Hans Børlie eller Kolbein Falkeid er der de får størst gjennomslagskraft. Det er et komponent av på-tross-av i hans status som folkekjær.

Jeg tror det finnes en nøkkel til dette, nettopp i et av «alle ventar på»-diktene, nemlig «Alle ventar på Larry». Tilgi at jeg tar noen linjer ut av sammenheng og river i filler, men i en passasje her skriver Torvund:

…………………………………………Eg har pusten min med meg
over alt. Alle eg kjenner pustar Me kan nå kvarandre Det vil seia

Me kan laga eit verb av ordet `nå` Eg `når` deg vil sei at Eg nåar deg
inn i denne augeblinken……………………………………………………

Dette er den mest kompakte og dypt konkrete skildringen av menneskelig samhørighet og tilknytning jeg har lest. Det krever en unik kjærlighet til medmennesket for å erkjenne og formulere dette. Det som skildres her skubber mot paradigmet om at mennesket til syvende og sist er ensomt. Tenk om vi faktisk kan nåe hverandre, inn i hverandres livsbærende øyeblikk! Og selv om jeg ikke har lest dette budskapet så klart noe sted i Torvunds diktning før, så er ikke basen her unik. Hans diktning er folkekjær i utgangspunktet – Den har mennesket kjær. Enten mennesket heter Helge, Larry eller Bjarne. Og jeg tror at dette fanger folk opp. En merker at det er tekster som vil en vel, også når det kan være vanskelig å gripe. Og kanskje er det slik at åndedrettet som blir poesi, nåer oss som leser inn i øyeblikket hvor Torvunds oppmerksomme nærvær, dannelse, skaperglede, klokskap og galskap lever. Vi får ta del i det, bli en del av det. Og da skal en min santen være en hard og kald sjel for å ikke bli glad i både poesi og poet.

Advertisements

Forfatter: bjarnekj

Dette er en side hvor jeg kan legge alle diktene mine. Så blir de ikke borte og du, kjære medborger, kan få lese dem. Håper en og annen strofe her blir med deg videre i verden. Om du skulle få ånden over deg kan du kommentere med det fortegnet du måtte ønske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s