bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

En landbrukspolitikk mer ødeleggende enn Tsjernobyl?

Nylig hadde NRK en sak om konsekvensene Tsjernobylulykken fikk her i Norge. For å gjøre denne historien konkret, besøker de Andris, Kari og Randi på Ødegården i Vang i Valdres. De forteller om 30 år med arbeidskrevende nedforing og innsats for å tilegne seg kunnskap nødvendig for å håndtere situasjonen. En sak om sunt bondevett, løsningsfokus og dedikasjon, ikke krisemaksimering eller rop på eksterne instanser.

Grunnen til at jeg tar utgangspunkt i denne historien, er fortellingen bakenfor Tsjernobyltematikken. Det som skinner igjennom, og som har gitt drivkraft til måten de har håndtert utfordringene på. Kari og Andris har hatt gården som eneste levevei. De er profesjonelle matprodusenter. De leverer solid kvalitet med en produksjonsform som gir god dyrevelferd. På tross av Tsjernobyl. Dette er kompetanse vi trenger. Men heldigvis kan vi ikke røske opp familien fra Ødegården og gi dem jobb som traktorryttere for et fremtidens industribruk på Jæren eller Hedemarken. De kunne sikker gjort jobben glimrende, men det ville være som å sette gourmetkokken til å snu burgere på MacDonalds.

For folket på Ødegården og utallige bruk rundt i Norge hører til i et bestemt landskap. Spisskompetansen deres og engasjementet er uløselig knyttet til kontekst. Den levende stølstradisjonen i Valdres er ikke en sær aktivitet bygdetullinger bedriver fordi de skyr endringer (gjevnfør tidligere landbruksminister Listhaugs uttalelse om at å rikke bøndene, er like vanskelig som å flytte «innbyggerne» på en kirkegård). Det handler om å utnytte ressurser, gi dyra verdige vilkår, holde de negative miljømessige og helsetruende aspektene ved industrielt landbruk på avstand. Det er matproduksjonen disse bøndene driver med som skal fø oss i fremtiden. Ikke den jordutarmende, gjeldstyngede og antibiotikafråtsende industrilandøderen. Industrilandøderen skviser et slags spise ut av forutsetninger som i utgangspunktet ikke er egnet til å produsere menneskemat under. Veksthvilkårene for dyr og planter manipuleres frem med naturfiendtlige virkemidler. Vi må ha matproduksjon som spiller på lag med de mekanismene som skal sikre oss føde, ikke varianten som utarmer.

En viktig side av dette handler om at livsbejaende landbruk og levende bygder hører sammen. Andris var sjette generasjon bonde her. 28 år gamle Randi er sjuende. I den sørvendte hellingen ovenfor huset ligger beite- og slåttemarker åpne. Som på så mange andre gårder i distriktet står det gamle våningshuset der velholdt og vakkert. Veien bukter seg forbi gårdene. Tun hvor det bor folk. Landskapet har rytme og balanse. Den storslåtte naturen og menneskets arbeid. Formatet krever forholdsvis små bruk og en opplevelse av å leve på en plass som betyr noe. At en er med på å forvalte noe større enn seg selv. Forsvinner bøndene fra disse gårdene står umistelige kulturminner i form av bygninger snart til nedfalls. Like umistelige kulturlandskap vil bli kratt. Stølsveiene vil gro igjen eller rase ut i flom. Industribonden vil aldri kaste blikket på dette landskapet, langt mindre husene. Hvem skal bo der da? Hvem vil gidde å komme dit som turist?

Det er nemlig slik at at alle bønder med bruk under en viss størrelse kan ikke bli ølbryggere eller siderprodusenter. Det er allerede for mange små bryggerier i Norge og langt fra samtlige lager godt øl. Det finnes ikke tusenvis av turister som ivrer etter å dra på ølsafari til gårdsbruk som ligger brakke i et kratt. Det gode gårdsbryggeriet er et overskuddsfenomen. Krydderet i en mangfoldig bygd som har basisnæringen på plass, slik den gode osteprodusenten, entusiastkjøttleverandøren eller stølsbutikken også er det. I en tid hvor man tror på gründeren som skal skape et levebrød av nok en app, han må bare prøve og feile seg gjennom et par konkurser først, synes det rimelig absurd å vaske vekk grunnlaget for arbeidsplasser som har holdt i generasjoner og som leverer det som til syvende og sist er det som skal holde apputviklerens biologiske prosesser igang.

Det sies at man blir det man spiser. Hva blir vi når vi velger å legge mat på tallerkenen produsert etter industrielle prinsipper og en naken kapitalistisk tenking? Jeg får noen linjer av Tomas Tranströmer i tankene:

Den spredte forsamlingen

1

Vi stilte opp og viste fram våre hjem

Besøkeren tenkte: Dere bor bra

Slummen har dere inni dere

 

I NRK-saken sier Randi at Tsjernobylarven og merarbeidet den påfører ikke skremmer henne fra å ta over. Det skal mer til enn en kjernekraftulykke for å legge denne gården brakk. I går la det FrP-styrte landbruksdepartementet frem tilbudet i landbruksoppgjøret. Profilen gir skyv mot flere nedlagte bruk og vidre utvikling mot et industrielt landbruk de få plassene det er mulig her til lands. Så kan det vise seg at FrP i regjering ble en farligere gift for norske lokalsamfunn og umistelig kulturarv enn Tsjernobyl. Men skål da dere, i øl med mer enn butikkstyrke, servert i et kratt på et gårdsbryggeri, et sted der ingen bor.

Her er lenke til NRK-saken om Ødegården: http://www.nrk.no/ho/xl/livet-med-tsjernobyl-1.12909261

Reklamer