Til vern mot stedløsheten, opplest
Det finnes jorder som er så store at glemselen når
orkans hastighet langs plogfurene
Det finnes dyr som gir sitt blod til slakterislukene
med fôrmaskinens likegyldighet
Det finnes mennesker jorden aldri
får gitt navn
Jeg vil bruke mine ord og din tid til å fortelle
deg om Herredalen, stølene der
og gårdene i Vang. Ved tregrensen der Slettefjellet
stiger mot Belgjinøse, bøyer berget
av mot nord og en slak, avrundet form
åpner seg
Lengre inn brattes dalsidene under Blåe berge
og Vennisfjellet, før den ender i
en bue, kronet med topper på femtenhundre meter
Her springer Rysna ut over ura
Renner gjennom lyng, over sandbanker
og knauser
væter luften så duftene bærer langt. Lyng, eng, krekling, myr
beitedyr. I juli, når solen tar
tak i ryggen og våtsvart fjell står kontrast for fargesangen
er det som om dalen legger leder
av dyp tid i meg og språket sprekker
i skinnet
Form, streng som gammel metrikk. En skapelsesmytes iver
etter liv. Her har fjellgårdene hatt
støler i mange hundre år. Sauer, kyr og geiter har
høstet av fjellet. Gjort grøden til melk
og kropp. Båret den til selene, gitt
den videre
til ventende hender. Budeiene melkende under
åpen himmel, bøyd over geitene
Barn som bar brensel til bålene. Daglangt slit i slåtten
Arbeid som drev dåpsvann frem på pannen
Navnene dalen la i muskler, bein
og sener
stavet med mønstre dagen, ord, kniv og tone kan følge
Det finnes nåde i å vite hvem
man er. Det finnes nåde i skuddet som redder en geit
ned fra berghyllen. Det finnes nåde
i kløvhestenes styrke og hjemlengt i
høstluften
I bygda ligger gårdene som genealogiske
datum. Kalt opp etter erlebekken
leet under kollen og spredte, seigdrevne jorder. Navn
ryddet, pløyd og beitet åpne til vern
mot stedløsheten – skjøre og seige
som livet
Det finnes nåde i steder menneskene kan romme
som et ansikt
bjarnekj 