bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Drama! Brudd i Tour de Populiste

Drama her nå! Venstre har gått i brudd i Tour de Populiste!
Spenningen er til å ta og føle på. Venstre vil nok at KrF også skal legge seg på jul, og kanskje ta noen føringer etter hvert. KrF nøler. Kan det være tvil på egen kjørestyrke? Eller er det den uavklarte situasjonen? KrF står jo uten kontrakt nå. Hvem skal de hente vannflasker og smågodt for? KrF klarer nesten ikke å holde styrefart for egen maskin nå.

Men venstre står i ramma! Har naturlig nok ikke karbonramme. Holder seg til resirkulert aluminium. Ser ut som bærekraften er så som så. Det svaier stygt.

Det blir noe litt halvhjertet over dette! Vi må jo innrømme det, tross alt. Men venstre tråkker på. Er bokstavelig talt ute og sykler, langt over syregrensa. Men en skal vel ikke være rare realisten for å se det uunngåelige: Fortiden vil innhente venstre! Det er kupert terreng vi går inn i nå. Det grønne girskiftet uteblir. Venstre kan tråkke så mye de vil, de kommer ikke unna! Det var de som satte klimafornekterne i regjering, det var de som holdt de i posisjon…

…og DER, der er det klart. Venstre er tatt igjen!!! Tre bortkastede år dundrer forbi på Segway med påhengsmotor. Nei nei nei. Det var synd! Venstre prøvde så hardt så lenge…eller nei det gjorde de jo ikke. De prøvde så hardt, litt sånn krampaktig mot slutten…Men de skal ha for forsøket, det skal de…eller nei. Egentlig ikke det heller. Men hvilken dramatikk? Hvem skulle tro det ville ende slik? … Eller, dette var vel presis som forventet.

Vel. Da sier vi takk for oss så langt.

Advertisements


8 kommentarer

Et langt steg fremover, med en hæl plantet i sanden

11. november var en dag jeg opplevde at debatten rundt hensynet til utviklingshemmede barn og deres familier tok et stort skritt fremover. Dessverre satt det andre benet hælen godt ned i bakken. Vi får håpe spagaten lar seg hente inn.

Det var tre innlegg i Morgenbladet jeg opplevde bidro til fremdrift.

Anette Olsen løftet i «De tøffeste møtene» viktige utfordringer ut av den egenopplevde, emosjonsdirrende historien. Fagpersonens beskrivelse av en virkelighet som er ukjent for mange er nøktern men vektig. Innlegget hadde høy verdi som folkeopplysning og som balanseringsstag mellom frontene som har bygd seg opp. For mange debatten angår personlig ble dette og en mulighet til å slippe skuldrene ned: Vi trenger ikke vrenge frem våre historier for å bli trodd. Vi blir sett.

Et annet innlegg som gjorde inntrykk var psykolog Helga Bruns «Refleksjoner etter Ørjasæter og Nilssen». Her utdyper hun sin bakgrunn og gir innsikt i vekten bak hennes prioriteringer. Hun formilder erfaringer på en måte hvor det inviteres til å trekke veksler på det hun har vært igjennom. Meninger meisles ut med åpenhet og forankring i egen kontekst. Så etterlates det da og et rom for konstruktiv diskusjon. Brun har høstet mye kritikk for steilheten som kunne leses i tidligere innlegg. Jeg har selv vært blant de spisseste i imøtegåelsen av henne. Jeg kunne oppriktig ønske at dette var mitt første møte med Bruns syn og erfaringer. Vi er nok fortsatt uenig i ganske grunnleggende ting, men dette innlegget ga meg håp om en debatt videre som bringer oss fremover, ikke ned i skyttergravene.

Det siste innlegget som bidro til håp var Henrik Syses «Våre små søsken». Hans formidling av dyp respekt og forståelse for Ørjasæters historie og opplevelse er forbilledlig. Tematikken som har drevet denne etter hvert lange debatten er hjertenær. Frontene som har dannet seg og virkemidlene blant annet undertegnede har tatt i bruk vitner om det. Noen har betalt en pris. Syses tilnærming viser at det er mulig å debattere med tilstedeværelse og respekt, også når diskusjonen går om spørsmål av stort og grunnleggende alvor. Etter å ha lest gjennom hans innlegg tror jeg mange sitter med et nytt eller nyansert syn på tematikken, uavhengig av tidligere ståsted. Det er nettopp møtet med mangelen på evne til å se medmennesker med et annet ståsted som må leses som det voldsomme momentet bak mitt og andres innlegg i høstens debatt. Syse lærer oss å romme uenigheten.

Bidraget som etter min mening holder tilbake ble publisert på aftenpostens debattsider av ULOBAS valgte leder, Ann Kristin Krokan. Dette til tross for at innlegget «I debatten om avlastningstilbud til foreldre med funksjonshemmede barn, mangler det en vesentlig dimensjon – barnas rettslige stilling» rommer helt avgjørende viktige poeng. Utviklingshemmede barns rettslige stilling er i mange tilfeller svært svak. Alt for mange barn må leve med konkrete konsekvenser av dette. FNs barnekonvensjon utgjør en helt grunnleggende forpliktelse for både norske myndigheter og foreldre. Dette blir i all for stor grad neglisjert. Men dette er en dimensjon stadig flere foreldre blir bevisst på og som begynner å tas med i vurderingen i kommuners og fylkesmenns saksbehandling. Det er en veldig lang vei å gå, men temaet er på blokken. Heldigvis.

Tragedien med Krokans innlegg er at det er vanskelig å lese henne annerledes enn at avlastning i bolig alltid og for alle må anses som omsorgssvikt og brudd på barnekonvensjonen. I dette ligger grove forenklinger og en tilnærming som står i dyp kontrast til Syses. Barnekonvensjonen består ikke bare av et punkt. Den må leses i sin helhet. Konvensjonen er et bedre kompass i møte med virkeligheten enn Krokans lesning av den.

Trusselen mot utviklingshemmede barns rettslige stilling er et sammensatt tema som angår barn og foreldre på tvers av skillelinjene Krokan arbeider retorisk  maurflittig for å opprettholde. Jeg kunne ønske at utropstegnene i teksten i større grad bøyde nakken i en spørsmålstegnpositur, og søkte å bidra til løsninger for mangfoldet av levd liv. Som øverste leder i en organisasjon kan Krokan unne seg å male med bred pensel, dvele ved prinsipper og idealer. Hun trenger ikke bry seg så mye om særskilte utfordringer knyttet til enkeltdiagnoser og enkelttilfeller. Hun kan til og med koste på seg å foreslå at i stedet for barnebolig burde foreldre få støtte til nytt hus eller tilbygg. Ikke så nøye da at midlene til slikt langt fra kan dekke behovet. Ikke så nøye med resten av problemstillingene knyttet til valg av bosted og bolig. Det oppstår et tydelig gap mellom idealer og reelle muligheter her og nå. Når man velger å ikke forholde seg til dette gapet havner man i det jeg har valgt å kalle inkluderingsromantikk.

For foreldre som skal arbeide frem løsninger handler virkeligheten om her og nå, ikke neste års Nirvana. Det handler om praktiske forhold, kompromisser, flere barns hensyn. Men det handler og om å se det utviklingshemmede barnets situasjon og søskens situasjon i lys av føringene i barnekonvensjonen. Og det handler om å våge å se motsetningene mellom barnas og foreldrenes interesser, og motsetningene mellom funksjonsfriske og utviklingshemmede søskens interesser. Så lenge Krokan ikke bidrar med konstruktive innspill til hvordan kompleksiteten i dette skal håndteres, bidrar hun ikke etter mitt syn til å bringe denne debatten videre. 11. november, 2016 var Krokan hælen i sanden.

Jeg ser frem til en videre, løsningsorientert gang i debatten. Jeg håper særlig på innspill fra pleiefaglige ressurser, personlige assistenter, byråkrati, politikere og jurister. Tror dette feltet trenger blikk og refleksjon fra flere ståsteder.

 

 


Legg igjen en kommentar

Farsdag

Det er Fars dag
Litt til høyre, litt i bakgrunnen står
den unge gutten
Kvikk lugg over blikket som løper
sikksakk. Dressbuksebeienet kan aldri
erstatte en hånd, stor eller liten
Ingen har noen gang kunne gjemme seg
bak et hvitt slips
Hemmelige tjenester kan arbeide i det skjulte
men aldri skjule et barn
på en scene

Alt dette er murblokker i et høyt tårn
Så høyt at han kan se
over farens skuldre,
over de hevede armene, gjennom veggene,
over byen, inn i alt
han ikke begriper,
ut over konturene som tykner og blir tyngre,
bitterhet som bryter puppen og tar til vingene
som skarer av skadefryd

Kan han se hvordan onde ord, gjentatt og gjentatt,
blir forløst som uhyrlige vesener?
Kan han se dem pile langs motorveiene
Kan han se dem ta av ved veikryssene,
trenge inn i småstedene, trenge inn i hjertene,
ta bolig i språket, troen, hendene?

Kan han se Visdommen, Rettferdigheten, Måteholdet
og Motet, bli avtvunget sine safirer og bøye kne?
Hører han stillheten som følger
når dydenes svelg blir fylt med sand?
Kan han sanse hvordan ekkoet slår tilbake
fra desperasjon ingen enda har kjent?

Kun en bred, svart jakkerygg kan skjerme,
om gutten bare slår bikket ned
Ryggen som beveger verden
Ryggen som tynger
Atlas
under himmelhvelvingen