Jeg skal ikke gnåle mer på en stund. Jeg er drittlei momentet hønsesparket har fått. Tror blikket og oppmerksomheten må rettes i en annen retning. Har etter hvert fått en viss kompetanse på å ignorere uønsket adferd. Kanskje skal jeg anvende denne på populistenes manøvre også?
Men først må jeg uttrykke en dyp bekymring. Klimaskeptikere og fremmedhatere – (For det er det det er snakk om. Ikke sunn kritikk av et idésett eller en religion. Det er snakk om hundsing av individer og grupper som er født inn i en gitt kultur) -, utgjør en så stor gruppe at et regjeringsparti ser seg tjent med å sette deres fremste representant som minister. Ikke en hvilken som helst minister, men ministeren som skal bygge og trygge rettsstaten. Folk flest (og da snakker jeg statistisk sett. ca 85%. Ikke den synsende frihåndsvarianten) må ta støyten for farlig populistisk flørting med de bruneste sjatteringene blått kan holde før det blir, ja, helt brunt.
Folk flest i Norge kan lese og skrive. Vi kan mye om mangt. Vi er produktive. Vi kan le av amerikanere som ikke vet forskjell på Norge og Sverige eller navnet på hovedstaden i Belgia. Vi kan le av kreasjoniistene. Men 7 av 29 stortingsrepresentanter for et av våre regjeringspartier er klimafornektere. Hagen er på vei til Tinget med antiklimabudskapet sitt.
Vi kan sukke over USA som har valgt antihumanisten Trump og hans destruktive tanker. Men de to ministerne som får ansvar for integreringsklimaet i landet og forvaltningen av språket det offisielle Norge anvender om Den Andre, Nesten – disse dyrker historien om oss og dem. Dyrker frykt og mistanke. De gir rom for destruktive narrativer i folkedypet. Nærer dem med smilefjes, lik og del. Det er farlig.
Tenk om vi kunne isolert disse stygge tendensene hos Frp, og sagt at der har vi våre 15%. Disse må vi lytte til, imøtegå og med respekt stemme ned. Problemet er at kunnskapspartiet H, menneskeverdspartiet Krf og miljøpartiet V har gitt dem makt og holder dem ved makt. Det er paradoksalt, trist og uforståelig.
Vi trenger lederskap nå. Lederskap som peker på håp. På menneskeverd. Lyskasterne må rettes mot en ny fremtid. En fremtid som vil se annerledes ut enn etterkrigs-Norge, men som bygger på de samme grunnleggende verdiene. En fremtid som byr på uante muligheter. Det grønne skiftet er ikke nedbygging. Det er en kursendring. Den er nødvendig, men den kan og gi følgekonsekvenser som bringer oss videre som mennesker og samfunn. Vi trenger lederskap som våger å snakke om hva vi skal leve i og for – ikke bare hva vi skal leve av. Ingen ting er enkelt. Det meste er komplisert. Vi trenger lederskap som kan gi oss trygghet i møte med denne erkjennelsen.
Hvordan bygger vi en enhet som rommer det mangfoldet som landet vårt helt reelt rommer i dag, og som det vil utgjøre i morgen? Å fryse en nå-situasjon eller spole tilbake er ikke reelle alternativer.
Hvordan kan vi rette oppmerksomheten dit hvor det blir tydelig hvorfor eierskapet til konsekvensene av klimakrisen og ansvaret for endringene er noe vi har felles?
Den som ikke bidrar til konstruktive løsninger på disse utfordringene må ansvarlige velgere skjerme fra maktposisjoner. For mye står på spill.
bjarnekj 