bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


4 kommentarer

Poesi krever og gir rom

NRKs Marius Hoel skal legge ned poesiprogrammet Diktafon. Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når bredde sluker fordypning.  

Først en liten påminnelse om hva dette handler om:

Från Mars – 79
Trött på alla som kommer med ord, ord men inget språk
for jag till den snötäkta ön.
Det vilda har inga ord.
De oskrivna sidorna breder ut sig åt alla håll!
Jag stöter på spåren av rådjursklövar i snön.
Språk men inga ord.
Tomas Tranströmer

Dette diktet av Tranströmer gjør det tydelig hvor grundig Hoels NRK har misforstått. 1. februar kunne vi lese i Klassekampen at NRK P2 må «slå av diktafonen» fordi nye målgrupper skal nås. Men poesi har bare en målgruppe: Mennesker. Mennesker med og behov for språk. Slik skriving av poesi krever rom og fordypning, krever mottak av poesi det samme. Poesien er alternativet til ord uten språk. Hvem målgruppene P2 begjærer er, sies det ingen ting om. Like vel krever disse vist nok at poesien må løftes inn i nye formater. Hva poesien og mennesket skal få igjen for dette lar heller ikke NRKs fungerende kulturredaktør oss vite. 
Derimot sier Hoel en del om det nye formatet. Han skal lage et ettermiddagsprogram hvor «kunst og kultur står i sentrum». Fint det. Kunst og kultur er viktig. Like viktig som det lett blir en konturløs strøm i nok et pratsomt magasinprogram. Å prate om kulturuttrykk er ikke det samme som å drive kulturformidling. Kulturformidlingen får først substans når kulturuttrykket fremstår på kunstens premisser. Det være seg i direkte formidling av kunst, eller gjennom den kvalifiserte, gode samtalen som øker lytterens forståelse av og nærhet til det som formidles.   

Diktafon er et unikt program som drives av programlederens kjærlighet til poesien. Her har bredden i mangfoldet poesien utgjør blitt formidlet gjennom motet til å gå i dybden. Diktafon har vist oss lyttere tillit. Tillit til at vi kan holde oss åndelig oppreist gjennom en halvtime uten jinglekrykker og katzenjammerkorsett (er det ikke slik musikk som skiller prateP2 fra prateP4?). Slik skapes rommet poesien trenger for å nå sin eneste målgruppe og rommet målgruppen trenger for å ta inn poesien. I dette møtet kan det oppstå nye rom hvor mennesket med og behov for språk, konkret opplever poesiens verdi og betydning. Det er umulig å se hvordan dette skal oppnås på tre minutter mellom en diskusjon om nødvendigheten av gründerånd i kulturvirksomheter, et kulturkorrekt musikkinnslag og et flinkiskåseri om hulheten i de blåblås kulturpolitikk.     

Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når bredde sluker fordypning. Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når poesien ikke lenger får en reell plass. Vi nærmer oss punktet hvor P2 blir kanalen som snakker om kultur, ikke formidler. Hvor valget mellom P4 eller P2 handler om hvem du er eller vil være, ikke om innhold. Autentisiteten forsvinner. Når vi kommer dit blir det vanskelig å argumentere for at lisenspengene til P2 bidrar med noe substansielt annet i skinnmangfoldet.  

Reklamer