bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Downs og dikt i verdens lykkeligste land

I dag er det verdens Downs-dag. Som ikke det var nok er det verdens poesidag på toppen. En dag for uparede sokker og våre beste dikt. Å finne sammenhengen mellom Downs og poesi byr ikke på rare problemet. Det poesien gjør med språket gjør Downs med menneskeheten: Utvider, utfordrer, setter lyset på hva det vil si å være menneske, språker, er i verden – på et mangfold av vilkår. Og slik dikteren ofte har satt ord til utenforskapet og de utfordredes kår, gir våre medborgere med Downs et ansikt til presset mot mangfoldet menneskeverdet rommer. Måten vi lever på, samfunnet vi bygger gir dalende kurver for antall fødte med Downs syndrom. Teknologien vi utvikler, praksisen vi etablerer vil føre til at flere grupper vil følge etter. Og slik poesien kan by oss på det konstruktive ubehaget, bør vi kanskje med føttene i to ulike sokker bli et øyeblikk i ubehaget kurvene skaper og spørre: Hvorfor blir det slik? Er det dette vi vil? Og slik poesien ofte byr på et nytt perspektiv og et nytt håp, kan kanskje medborgeransiktet med Downs syndrom få oss til å revurdere hva vi prioriterer og hva menneskeverd, verdighet og livskvalitet dypest sett handler om. Skulle vi levd andre liv, skulle vi bygd et annet samfunn? Vi.

I går ble det slått opp at Norge troner øverst som verdens lykkeligste land. Vi er ubegripelig heldige. Blant de faktorene som bidrar til Norges lykke er rommet og friheten for viktige livsvalg. Men hvor vidt rekker denne friheten? Er det skalaen eller måleresultatet som er feil når mangfoldet minker i verdens lykkeligste land? Hvor slitesterk er denne lykken, egentlig?

For meg er noe av det viktigste poesien byr på skala. En skala som gir livet proporsjoner. Øyeblikket her og nå, målt opp mot det faktum at vi alle skal bli borte – Uavhengig av antall kromosomer og opptjente pensjonspoeng. Så jeg avslutter med Torhild Wardenær:

MORIBUND

Jeg står foran skjelettet av en kvinne. Det er spinkelt, like høyt som meg og lukket inne i en
glassmonter. Mellom noen ribbein strekker det seg fremdeles rester av noe som ligner tynt,
gjennomsiktig skinn. Hoftebeina er skålformede. Det latinske navnet, os ilium, står skrevet
direkte på dem med svart skrift. De kan ha skjermet rundt et foster, tenker jeg. Hun har i hvert fall selv vært et foster engang, beskyttet av slike hoftevinger. Men det er lenge siden. Før
beina hardnet, fontanellen grodde igjen og kjøttet vokste ut. Hun må ha tenkt på det.
Den gang huden ennå var stram og hun hadde en munn. At hun en gang skulle ligge i jorda og
at røttene til sypresser skulle kile seg inn mellom spolebeina hennes og at de som hadde
elsket henne skulle stå ved graven. Slik ble det altså ikke. Jeg er lei for det, sier jeg høyt.
Snur meg beskjemmet bort. Passerer langsomt den utstoppede flodhesten med det lure øyet
og den store, opphengte beingrinden etter en blåhval, før jeg går ut:
Står på skjelettføttene mine på den kalde trappa. Ser på trærne, på jorda og himmelen.
Unngår å møte noens mørke blikk. Legger ansiktet i beherskede folder og holder tanken i en
så stram tøyle at den ikke får en sjanse til å gå amok i sitt lille rom, i sin korte tid.

 

Reklamer