I disse dager erfarer vi, igjen, at Huawei kanskje er litt farlige Kinaspioner. Flere land har utestengt konsernet som mobilnettleverandør. Man anser det slik at deres sorte bokser nærmest vil fungere som direkte koblingspunkter mellom nasjonal mobiltrafikk og kinesisk etterretning. Så hvorfor synes norske aktører å være så ivrige etter å kneppe opp for kineserne?
Har du tenkt over at selveste Go`jenta og tidligere dopingutestengte Therese Johaug er tungt sponset av disse skurkene? Det finnes ikke noe slikt som tilfeldigheter mine venner. Men hva betyr dette? Hvilke årsakssammenhenger skjuler seg under villniset av klare blå øyne, forkjølelsessår, bulende lår og tafsende konglomeratkapital i det onde og verdensovertakendes tjeneste? Og finnes det en kobling (bokstavelig talt) her til mobilnettsaken? En bør holde seg for god til å spekulere, men man bør ta den tunge jobben med å resonere, dedusere, reflektere og konkludere.
Da Johaug fikk kontrakt med Huawei ble vi eksponert for en massiv kampanje. Ho` Thereses vakre smilefjes var over alt, paret med Huaweis logo. De to var ett. Så kan man spørre. Hvorfor? Var det for å selge mobiltelefoner? Neppe. Kjenner du noen med Huawei-telefon? Ikke det nei. Dersom målet var å selge telefoner hadde de lagd telefonreklame. Det var Johaug som var produktet her. Huawei kjørte en kynisk, langsiktig kampanje for å programmere det norske folk, INNKLUSIVE innkjøpsansvarlige direktører i telenor, til å tenke blått blikk, spenstige lår og dalsbygdadialekt når snuskelogoen deres dukket opp.
Vi skifter scene: Et møterom hos en norsk telegigant. Det skal kjøpes nytt mobilnett. Flust av tilbud har kommet inn. Og et peker seg ut. På forsiden skinner en stor, blå, lett gjenkjennelig logo. Den halvt aldrende sjefsingeniøren er birkenmerkegrossist, litt frustrert over utgående frue og bare delvis til stede i rommet. Fagdirektøren er tett på samme modus og status, bortsett fra at BMI-en har løpt litt løpsk og det er ikke lenger et 1/1-forhold mellom mentalt og fysisk libido. De er altså begge menn – slik teletopper gjerne er. Er det på tide å flette inn et første «tilfeldig, neppe?». Omtrent samtidig faller disse to herrenes blikk på Huawei-logoen. Det tikker momentant i alle bokser. For deres indre øre leses tilbudet opp på klingende dialekt. For deres indre blikk danser solbrune rulleskibein dobbeldans under store, klare blå. Valget er i praksis tatt. Tidligere mumling om spionasje og tukling er glemt.
Men hva har dette med dopinghistorien å gjøre? La oss spole tilbake til november 2015. Norsk etterretning og sikkerhetsmyndigheter blir tatt med buksene nede. BAM! Der er Therese Johaug lansert i en massiv kampanje. Hun og Huawei er over alt. Dette skulle de ha sett komme. Hysjhysj er ikke dumme. De kjenner kineserlusa på gangen. Firmaet har vært på radaren i mange år allerede. De vet umiddelbart hva som er på spill. Skjønne, lille Therese blir i beste fall utnyttet i et kynisk spill med en rekkevidde lang utover det hun selv kan ane. I verste fall har de en agent for fremmede makter å håndtere. Dette må stoppes. Koste hva det koste vil. Hysjhysj gjør seg klar til pågripelser, avhør, konfrontasjon. Dom vädrar blod, det luktar sorg.
I siste øyeblikk får justisminister Anders Anundsen snusen i hva som er under oppseiling. Anundsen er populist. Han trenger ikke engang konsultere sine informasjonsrådgivere for å forstå hvilke konsekvenser åpenlys, hardhendt håndtering av Johaug vil få. Han er ikke dummere enn at han ser den uhellige forbindelsen mellom Frps hjertesaker og hjertesprenget nasjonen kjenner når Therese triller tårer under flaggheis og nasjonalsang. Spion eller ikke. Her må det spilles på dulgte strenger. Det legges en skummel plan for hvordan Therese Johaug skal rives ned av den kjernesunne, dialektprekende, medaljepressende pidestallen. Et eiegodt ytre skal slå sprekker under populismens manipulerende hammer. Så hva kunne vært mer egnet for å oppnå dette enn å angripe hennes engleaktige ynde og bildet av den høyfjellsklare, brefriske renhet? Forkjølelsessår og doping. Snørr, tårer, forkjølelsessår og doping. Planen var lagt. Terningen kastet. Over fredagspilsen runget en ond og hovmodig justisminister- og spinndoktorlatter. Huhei! Smak på denne Huawei.
Ting tar tid, men tiden tikker mot iverksettelsen. Vi skal som sagt ikke spekulere. Men vi lar landslagsleger, en roerkjæreste, herpesfokuskåte pressefotografer og Italienske farmasøyter skride forbi i våre tanker – så går vi videre til de harde realiteter: 16. september 2016 leverer Therese Johaug en ikke akkurat fjellbekkrein urinprøve. Ballen begynner å rulle. Katastrofen er et faktum. Anundsen sitter på sitt kontor og følger saken spille seg ut, gnir seg på magen og humrer stygt. I sitt svarte sinn tenker han: Bare vent. Dette er bare begynnelsen. Herpes og steroider i dag. Spionasje og landssvik i morgen. Jeg, den handlekraftige statsråd og uredde nasjonsbeskytter.
Men som vi vet ble ikke utfallet av Anundsen planer som planlagt. Facebook renner over av støttegrupper. Folkets kjærlighet til billedskjønne o2-snappere er større enn populisten hadde regnet med. Om det før var umulig å ta Johaug, var det enda mer utenkelig nå. Bare en ting er verre enn å klype hardt i en folkekjær langrennshelt: Klype hardt i en folkekjær langrennshelt med tårer på kinn og svensk sportspresse mot strupen.
Bak kulissene tar ansvarlig informasjonsrådgiver og komplottarkitekt til tung drikking.
Nytt sceneskifte. Vi snakker en gang i november samme høst. I et smug i Bergen står en liten kineser med solbriller og stresskoffert. Ute på gaten stanser en stor, svart bil. Snart tegner konturene av en solid kvinneskikkelse seg mot lyset fra gatelykten der ute. Hun skrider inn mot kineseren. De snakkes dempet på aksenttung engelsk. Kineseren overrekker bilder, dokumenter, kopier av e-poster fra private kontoer. Å ja. Østens skare lar seg ikke pille ved nesen. Skyggene har ører og øyne. «Nå vi hal vi tikkelig balletakk på dai» avslutter kineseren. «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene» repliserer kvinnen mellom sammenbitte tenner.
18. desember 2016 går Anundsen av som justisminister.
Nå nærmer en ny skisesong seg. Vi får kanskje aldri vite om Johaug er agent eller ikke. Vi vet ikke hva slags press kinesisk storkapital har lagt på kvinnen i smuget i Bergen. Vi vet ikke hvem vi kan stole på, hvem som lytter på våre samtaler, leser vår sms, grafser i våre unges nakenflash på dulgte SoMe-kanaler. Moralen er: Legg aldri en rive fra deg vannrett med tennene opp. Når gresset gror til kan du komme til å tråkke på den, og du får slurvet ditt i trynet, om du så er justisminister eller kvinne i et smug i Bergen. Om du attpåtil skulle slite med et herpessår, vil møtet med riveskaftet smerte enda mer. Men om du nå sliter med herpessår, så styr unna salvevarianter med ulovlige steroider. Med mindre du er agent på hemmelig, superutspekulert oppdrag.
bjarnekj 