bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket

Om å gå fra min til vår – Tanker etter Tung tids tale på Riksteateret

2 kommentarer

Olaug Nilssens bok Tung tids tale har vært i og virket på verden et års tid. Det er Olaugs roman. Hun har skrevet en historie som er sin. Det er hennes bragd som forfatter. Hennes mot. Hennes sårbarhet. Det er Olaug.

Men første gang jeg leste teksten, holdt boken i hendene, hver gang jeg leste en anmeldelse, leste om en pris, leste om en politiker eller en sterk samfunnsstemme som hadde lest boken, så kjente jeg det som en liten seier. For i løftet Olaug har tatt, har hun tatt med seg alle foreldre som har barn med autisme, utviklingshemning, utagerende barn, alle barn som slår, biter, lugger – alle foreldre som står i maktesløsheten i møte med offentlige tjenesteytere. Alle foreldre som elsker barna sine, på tross av.

Olaugs og min historie har blitt vår historie. Min og Olaugs. Olaugs, min og alle de andre i dette lille, store, rare annerledesOSSet.

Olaug har satt språk på dybden i utenforskapet slitenheten, det endrede livsperspektivet, de uhyrlige erfaringene gir. Ikke et språk som bare de som deler hennes erfaringer kan kjenne igjen, men et språk som når frem og griper litteraturanmeldere, politikere, kronprinsesser, nabokjerringer, trikkepassasjerer – folk. Folk flest. Olaug er kunstner. En modig og drivende dyktig forfatter. Det er derfor boka har blitt en suksess. Fordi Olaug har skrevet en bok med allmennmenneskelig, eksistensiell sprengkraft – via et dirrende, nådeløst innblikk i skjebnen til en familie og hvor dysfunksjonelt fellesskapet og hjelpeapparatet kan fremstå. Hvor destruktivt. Og jeg har tenkt at for hver kopi av Tung tids tale som har blitt kjøpt og lest, så har samfunnet vårt fått et knepp bedre forutsetninger for endring, tatt et lite museskritt mot økt fungerende medmenneskelighet. Det lille annerledesOSSets historie og erfaringer har vokst og vokst til å bli en del et stort VIs felleseie.

Og nå har altså Tung tids tale blitt teater. Dramatisert- effektivt, nennsomt, tro mot kraften i boka. Fått regi – modig, sårbar, nådeløs. Blitt skuespillerprestasjoner – kompromissløse, selvutslettende, finstemte, kroppsknusende. Fått scenografi, program. Truffet publikum. Sitter i kropper, fyrer i assosiasjoner, rører i følelser. Har kilt seg inn i publikums liv, slik bare teater kan gjøre når ekte mennesker ansikt til ansikt med ekte mennesker formidler ekte historier med hver trevl de har i kroppen og hver flik av sin tilstedeværelse. Vil ikke si så mye om min opplevelse. Det var sterkt, det var vondt, det var stort. Befriende. Jeg ville ikke vært den for uten. Jeg håper du får en anledning til å se stykket, du og.

Etter forestillingen holdt Olaug en tale i foajeen. Adressert til de fire skuespillerne – som alle hadde spilt Olaug, og alle hadde spilt Daniel, sønnen – siterte hun diktet som har gitt stykket og boken navn. Strofen med ordene:
Det heiter ikkje; eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Og hun sa at nå er det ikke bare Olaug som forteller hennes og Daniels historie og gir den liv. Den fortelles av at vi. Og igjen: Selv om det er hennes historie, hennes bragd, hennes mot, hennes sårbarhet som i den overrekkelsen fikk en ny, styrket skikkelse, så var det noe der som vekket håp også hos meg. Bevegelsen fra min til vår historie fikk en ny, utvidet dimensjon.

Nå skal forestillingen ut på turne. Historien skal virke videre i verden, båret med nye virkemidler. Noen skal bli berørt på nytt, på en ny måte. Andre skal berøres for første gang. I programmet siteres politikere og kjente menneskers opplevelse av boken. De sier noe om sårbare menneskers vilkår. De sier noe om Olaugs mot. Om kjærligheten. Tusenvis har lest boken. Tusenvis skal se forestillingen. Tusenvis skal lese programmet. Tusenvis skal huske, bli litt endret. Et stort, lite annerledesOSS skal trå rundt i livet med et håp som er bittelitt større blant medmennesker som aner bittelitt mer, og med en historie som har gått fra min til vår.

Forfatter: bjarnekj

Dette er en side hvor jeg kan legge alle diktene mine. Så blir de ikke borte og du, kjære medborger, kan få lese dem. Håper en og annen strofe her blir med deg videre i verden. Om du skulle få ånden over deg kan du kommentere med det fortegnet du måtte ønske.

2 tanker om “Om å gå fra min til vår – Tanker etter Tung tids tale på Riksteateret

  1. Så flott du skriver. Vi som har laget forestillingen er så glade for at vi får være med på denne oppgaven; å rette lyset mot dere som står i dette, hver dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..