I julen er de fleste opptatt av å vie litt ekstra oppmerksomhet til medskapninger som på ulike vis kan ha det vanskelig. Det kan være fattige, ensomme, småfugler eller fjøsnissen. Men når tenkte du sist på hvor vanskelig julen er for bekjennende objektivister?
Dagene vi er inne i nå er et følelsenes og medynkets helvete for disse vår største få. Ja, med unntak av bekjennende objektivister som leder og/eller eier monopolistselskaper med omsetningsboom rundt jul da. Men tenk bare på kontrasten mellom desember og resten av året. I disse dager strømmer vi til Frelsesarmeens kjeler. Det florerer av innsamlingsaksjoner på Facebook. Vi snufser over verdens urettferdighet slik den formidles i Piken med svovelstikkene og næres av håp for menneskeheten når Ebenezer Scrooge vender om og forstår at julen er den uselviske gavmildhetens tid. Vi tenner til og med lys på de dødes graver! Det finnes nesten ingen grenser for utvist omsorg. Og verst av alt- I hele landet synger folket med tårer i øynene:
Verg dettan likkje du gav oss den dagen du fløtta oss hit
Så vi veit at du aldri vil latt oss forkomme i armod og slit
-En slik trygling er da virkelig ikke særlig fremoverlent! Finnes det noe mindre robust enn ei forblåst grend i ei fjord nordpå? Hvor er bærekraften? Hvem skal betale?
For objektivisten blir dette som å tråkke på en rive med tennene opp i gresset. Bang, sier det. Hele resten av året lever objektivisten med klare indikasjoner på at det er nettopp hans verdensbilde det er hold i. Vi handler masse billig ræl, selv om produksjonen koker kloden og arbeideren som har laget skræpet lever under vilkår vi ikke unner vår verste fiende. Vi bekrefter støtt og gjennomgående at et instrumentelt syn på Nesten og naturen er standarden. Vi setter fellesskapets infrastruktur til disposisjon så utenlandske verdensbevegere kan tjene store penger på dårlige tjenester. Den rikeste tidelen i Norge eier mer enn 2,5 millioner nordmenn til sammen. Det allmenne sikkerhetsnettet velferdssamfunnet skal være, ligner mer og mer på 1800-tallets paternalistiske fattigvesen, jo svakere medborgeren det skal ivareta er stilt. I dette er den bekjennende objektivisten hjemme. Det er slik det skal være.
Men ikke i desember. Da kommer denne kvalme eimen av nestekjærlighet og selvoppofrelse inn fra siden. Den bederver den glade forbruksiveren og hverdagens grådighet – som om det skulle være noe mer ved det å være menneske enn hige etter mer. Tenk hvor vondt og vanskelig det må være å være objektivist. Måtte gjennomleve dette, hver eneste desember. De vil helt sikkert ikke ha vår medynk – bare skattelette. Men vi kan vise hensyn. Ikke være så åpenlyst barmhjertige. Skrape og bukke litt når vi ser en verdensbeveger. Gi noen likes på en Hegnarsak om Sissners siste stordåd som Tesla-shorter. Slike ting.
Så til sist. En sjelden julesang for objektivisten. Til oppbyggelse og styrking gjennom denne vanskelige tiden.
Ayn Randsk julekvalme
Å, fri meg fra barnet i halmen,
den prisgitte herre på strå!
Å, fri meg fra søtladen kvalme
over dette som hyrdene så!
Punkter alle svulmende hjerter
som banker alt tarvelig stort.
Lysene soter og sverter
min kamp for fornuft og komfort.
Møt meg med lua i hånden!
Du kan glemme ditt håp og din tro.
Du kan spare all klagen og vånden.
Min lykke ble smidd med min glo.
All verden er under min orden.
Min makt er den sterkestes rett.
Du er den tapende horden.
Du har verken verd eller vett.
Min navle skal være min stjerne.
Slik din navle må være din.
Hvert hjerte må vike for hjerne.
All medynk er perler for svin.
La aldri min grådighet dovne.
La fylles mitt hvelv og mitt skrin.
Til selve døden må knele
og seier`n for evig er min!
bjarnekj 