bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket

Det er langt fra Tvist-Stølen til Ski Storsenter

Legg igjen en kommentar

Noen av de eldste minnene jeg kan hente frem, er fra Tvist-stølen i Ål. Jeg husker geitene og geitefjøset. Det åpne landskapet. Lek i steinrøysuniverset der røyskatten smatt ut og inn. Jeg husker utendørs primkoking. Duften og den kornete konsistensen. Jeg husker budeia Kirsti og hunden Rex. Smørsideminner fra et miljø hvor mennesker har måttet arbeide hardt.

Fjellbeite og slåttemark langt fra gården var en gang nødvendig for å berge seg. Tunge vilkår vi vel ikke vil tilbake til? Det er likevel påfallende at historiene om stølsliv ofte rommer mye takknemlighet. Det skinner noe gjennom ordene som fortelles. Noe verdifullt som ble jobbet inn i kroppen. Noe vi vanskelig fanger når debatten går om landbrukspolitikk, klima, rovdyr, matvarepriser. Slikt. Noe som står i fare for å bli språket bort når jeg prøver å skrive dette. Jeg må likevel prøve. Skrive at mennesket er en skapning blant skapninger. At vi må erfare sårbarheten og midlertidigheten ved det å være til. Det er for stort til å tenkes.

På vei til Tvist kjørte vi forbi fjellvannet Rødungen. Det er ganske nøyaktig fem kvadratkilometer stort. Eller fem millioner kvadratmeter. Et stort tall. Men det tar under ti minutter å kjøre forbi det. I den store Skarvheimen er Rødungen en liten flekk. Nylig hadde A-magasinet en større sak om Ålingen Olav Thon. Han eier visst fem millioner kvadratmeter næringseiendom. Gjennom et langt liv har han lagt krone på krone. Investert og reinvester. Vært langsiktig. Han er kjent for privat nøysomhet, tross milliardspinn og overskudd i forretningslivet. En nøysomhet som til tider har blitt litt latterliggjort, men som først og fremst har blitt beundret og trukket frem som eksempler til etterfølgelse. Man får de høyeste ordener for slikt.

Det kan vanskelig diskuteres at mannen fra Hallingdal har vært dyktig. Han har arbeidet hardt og fått uttelling for det. Hans entreprenørånd har skapt mange arbeidsplasser. Mange skylder ham mye, materielt sett. Men denne historien har noen dybdegivende skygger. Suksessen er basert på at flest mulig har et forhold til forbruk som er stikk motsatt Thons eget. Hans vekst har vært betinget av vekst i bruk og kast. At folk har vendt blikket mot forbruk som målestokk for hvor godt livet går. At folk og folkevalgte har heiet frem bygging av industrielt effektive shoppingmaskiner. Ofte på bekostning av levende og humane tettstedsmiljøer. Et eksempel er Ski storsenter i min egen kommune. Det ble bygd i 1995, for så å bli bygd videre ut i 2003 og 2008. 145 butikker og spisesteder. 1600 parkeringsplasser. 1600. På større handledager lammes Ski av trafikken til og fra senteret. Når kommunestyret nå vil gjøre sentrum til et sted å være og Ski til et sted å tilhøre, ligger kjøpesenteret der som en egen verden. Innkapslet i en slags ikke-arkitektur. En byplanleggingens gjøkunge. Man er stedløs der inne. Det støter stedet rundt bort med en slags negativ magnetisme.
– Hvem er du?
– Den handlende. Den kjørende. Den mellom ingen steder.
– Du, dette går ikke lenger. Vi utarmer kloden.
– Virkelig? Nei, det er for galt. Men har du hørt at Stasjonsveien er stengt for biler? Pottit-Norge!

Olav Thon skal etter de fleste målestokker snart dø. Slik hans venn Feodor Ingvar Kamprad til slutt måtte dø. Slik budeier og kontorrotter som meg en gang skal dø. Mot den horisonten slår absurditeten inn med full kraft. Hvorfor? Hva har du utrettet Olav Thon? Fem millioner kvadratmeter er en prikk på vidda. Arbeidsplasser? Var det arbeidstakeren som var målet, eller var arbeidsplassene midler for krone på krone? Var det veksten for vekstens skyld? Tenk hvor sårbart alt er. Hvor hjelpeløse markedskreftene er når de ekte utfordringene våre skal løses. Er det ikke bare i patologien vi kan finne forklaringer på det evige vekstjaget? Shoppingsentrenes stedløshet kan ikke måles i noen enhet. Heller ikke avstanden de skaper til erkjennelsen av at jeg lever fordi noe gir meg muligheten. Noe jeg er en del av og forpliktet på. Det er ikke Olav Thon som har skapt denne situasjonen. Det er vi som har bedt ham om det. Forsterket adferden gjennom egen adferd.

Avstanden fra Tvist-Stølen til Ski Storsenter er uendelig mye større enn de konkrete milene. På mange måter er det en tur uten retur. Men ingen av restaurantene, ingen av butikkene tilbyr erfaringer som gir hode og kropp mulighet til å erkjenne at det ligger en storhet i det å være menneske. En storhet som vrir seg unna når jeg prøver å sette ord på den, men som jeg skimter ta form mot en horisont av sårbarhet og avhengighet. Slik jeg skimtet den i samspillet mellom landskap, dyr og menneske på Tvist.

Forfatter: bjarnekj

Dette er en side hvor jeg kan legge alle diktene mine. Så blir de ikke borte og du, kjære medborger, kan få lese dem. Håper en og annen strofe her blir med deg videre i verden. Om du skulle få ånden over deg kan du kommentere med det fortegnet du måtte ønske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..