bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket

Handle slik at du alltid forholder deg til naturen som et formål og aldri bare som et middel

Legg igjen en kommentar

Har du lest Bjørn Stærks kronikk Klimakrisen: Hva hvis grønn vekst ikke er mulig? Tror det er den mest tankevekkende teksten jeg har lest på lenge. For en gangs skyld våger noen å dvele ved erkjennelsen: Klimakrisen kan tvinge oss til å finne et alternativ til økonomisk vekst. Vi har et system som er stabilt så lenge økonomien vokser. Uten vekst kommer depresjonen. Samfunnet mister bæreevnen. Stærk setter gaffelen i krisen slik: «Vi trenger altså vekst for å unngå krise, men veksten fører til krise.»

To ting blir klart for meg etter å ha lest Stærk. Vi trenger et skifte i den grunnleggende rasjonaliteten vi navigerer etter. Dette igjen blir umulig uten en grunnleggende endring i fordelingen av verdiskapningen. Demokratiske strukturer må ha mandat og maktmidler til å tøyle eiermakt.  

Fornuftsrasjonaliteten verden har styrt etter siden den industrielle revolusjon er i ferd med å smadre livsgrunnlaget vårt. Denne rasjonaliteten som gjør det formålstjenlig å innta et ensidig instrumentelt forhold til naturressurser. Om et foretak har vært drivverdig eller ikke, har nær utelukkende handlet om økonomiske forhold. Kampen for at andre interesser enn kapitaleierens må inn i dette regnestykket, har primært handlet om arbeidsfolks vilkår og beskatning. Arbeidere, kapitaleiere og stater har delt det overordnede målet om vekst. Mer eller mindre ukritisk utnyttelse av naturen har vært forutsetningen. 

Denne vekstrasjonaliteten har opplagt tjent mennesket godt, på mange måter. I 2019 synes det like opplagt at fortsatt vekst og fortsatt blind utnyttelse av naturen kun slår tilbake på oss selv. Det er irrasjonelt. Trusselen mot naturen som skal holde oss i live er overhengende, her og nå. Klimakrise, insektsdød, plastforurensning og overfiske er noen eksempler. Dette er ikke bare noe som skjer i land langt der borte. Det er realiteter her til lands. .

Stadig mer av verdiskapningen i verden går til makt- og formuesopphopning for et mikroskopisk antall kapitaleiere. Lite tyder på at disse menneskene drives av et mål om økologisk bærekraft, frihet og trygghet for de mange eller det globale velferdssamfunn – for å si det forsiktig. Lite er like dårlig egnet til å løse verdens kollektive problemer som en globalisering hvor de rikeste få får stadig større frihet til å betinge livsbetingelsene for de mange. For laissez-faire-kapitalisten har en langsiktig investering hans egen begravelse som horisont. Hans etiske kompass er egen avkastning. Penger er makt. Makt er et instrument for å virkeliggjøre egne mål.

De åtte rikeste i verden eier mer enn den fattigste halvdelen av hele klodens befolkning. Bill Gates, Jeff Bezos og Warren Buffet har en samlet formue som er større enn USAs fattigste halvdel, omtrent 160 millioner mennesker. I Norge eier ti prosent av husholdningene litt over halvparten av folkets totale nettoformue. I løpet av de fem siste årene har Oslo børs gitt aksjeeierne over 50% verdiøkning. I tillegg kommer utbytte. Hvor mye hadde du i lønnsøkning i løpet av den samme perioden? Videre vekst vil ikke med nødvendighet opprettholde eller øke velferden, men den vil med sikkerhet øke formuesopphopninger og samle mer makt på færre hender. Denne mekanismen durer og går på bekostning av naturen som holder oss i live og de manges mulighet til å etablere en økonomisk trygghet for seg og sine. Dette bildet viser en situasjon hvor demokratiske strukturer stiller med et stadig svakere utgangspunkt for å ivareta fellesskapets interesser, det være seg globalt eller i den enkelte nasjon. Dette skjer i en situasjon hvor det mer enn noen gang er nødvendig å tenke helhet, fellesskap, tusenårslangsiktig, klokt. 

Det grønne skiftet blir ikke noe skifte om mennesket ikke inntar et annet perspektiv, styrer etter en grønn rasjonalitet. Vi må bruke et språk som egner seg til uttrykke dybden i de truslene vi har utsatt oss selv og våre medskapninger for. Å fylle en fjord med gift for å sikre kobber til det grønne skifte, er et grelt uttrykk for at oppgaven ikke er forstått. Det blir å fortsette som før: Maksimert utnyttelse av ressurser her og nå for (relativt sett) kortsiktig gevinst. Formelen for uføret vi har kommet i. Det kan virke som om alt for mange politikere oppfatter det grønne skiftet som en litt flekkete, grønn vimpel de kan vifte med.

Mennesket er et fornuftsvesen. Vi vet hva vi gjør. Vi vet hva vi står overfor. Det er kunnskap. Derfor utgjør trusselen fra en overhengende økologisk kollaps en ubetinget moralsk forpliktelse. Den grønne rasjonaliteten har ikke rom for bortforklaringer, utsettelser eller forsøk på omskrivninger av den industrielle revolusjons formålsrasjonalitet. Slike avveier er en form for løgn. Moralske avvik. Den grønne rasjonaliteten er kunnskap om rett og galt. Hva verner og styrker miljøets bærekraft? Hva truer og bryter ned? Jeg er ingen fagfilosofi, så langt der i fra. Mine resonnementer har sikkert huller. Det finnes sikkert tenkere som har gitt solide bidrag om dette for lengst. Men for meg peker disse utfordringene mot Kant og hans kategoriske imperativ, i de to mest kjente formuleringene:   

  • Universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
  • Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

Så kan det være naturlig å lete etter en økologiformulering. Noe i retning av: Handle slik at du alltid forholder deg til naturen som et formål og aldri bare som et middel. 

Fra et slikt perspektiv, hvordan ser det da ut med gruveavfall i Repparfjorden, isbitutvinning på Svartisen, vindmøller på Finnskogen, jakt på nye oljefelt eller skroting av skip på indiske strender?  

«Vi trenger altså vekst for å unngå krise, men veksten fører til krise.» Så blir det altså krisen veksten fører med seg som må få prioritet. Ser man på hvordan fordelingen av den økonomiske veksten har vært de siste tiårene, synes det klart at verden ikke lenger har råd til ressursgapet mellom massene og de superrike. Miljøet tåler det ikke. Stabiliteten vi er avhengig av, mer enn noen sinne, trues av det. 

Det må settes punktum for liberalismens tidsalder. Den har gjort sin andel udåd. Dette er heller ikke tiden for kommunismens sløvende utvisking av individet. Miljøkatastrofen er også et personlig ansvar. Vi kan ikke overlate det til stater alene, eller håpet om teknologiske løsninger. Den moralske forpliktelsen treffer oss alle som individer og art. Dette er tiden for velprøvde fellesskapsløsninger, som den nordiske modellen. Sterke demokratier med kompetente, ansvarlige velgere. Men bevare meg vel. Vi har så dårlig tid og så ufattelig laber vilje til handling. 

Reklamer

Forfatter: bjarnekj

Dette er en side hvor jeg kan legge alle diktene mine. Så blir de ikke borte og du, kjære medborger, kan få lese dem. Håper en og annen strofe her blir med deg videre i verden. Om du skulle få ånden over deg kan du kommentere med det fortegnet du måtte ønske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..