Det var en gang et kåkknaskertroll. Fy for en skapning. Større og styggere beist har aldri trampet gjennom landet her. Hul og grådig var han. Sterkere enn stormene. Som en vrengt søppeldynge å se til. Han var så heslig at menneskeblikket ikke hadde kapasitet til å se ham, selv om han var så stor som et sykehus. Der han dro forbi ble det liksom bare skumt. Men du kunne kjenne den stramme eimen. Og så var det dette med alle bygningene som forsvant. Svupp sa det, så var de borte. Stabbur. Block Watne-villaer. Kontorbygg. Alt gikk ned på høykant.
Så var det i den tiden han herjet i dalene østafjells. Det var en gru hvordan han for frem. Riksantikvaren fikk magesår og forsikringsselskaper gikk konkurs. Jo mer han slukte, jo sultnere ble han. En morgen kom han over en gammel fjellgård. Et riktig vakkert tun var det, med laft og patina. Kåkknaskertrollet sopte det i seg som en støvsuger fortærer hybelkaniner. Ikke så mye som en grunnmur sto igjen. Men mett ble han ikke. De svovelputrende tarmene skrek som et bremsende godstog. Før solen sto på sitt høyeste, hadde han slukt en grendeskole, et par støler, fire trafobokser, en nærbutikk og halvparten av nittitallshusene i en liten veistump nede ved elva.
Alle har sine begrensninger. Selv et kåkknaskertroll. I utkanten av det lille tettstedet lå et kjøpesenter. Ikke noe voldsomt. En Remabutikk. To kleskjeder. Nille. En liten kafé. Litt forsøksmessig pittoresk og landlig i uttrykket. Det skulle ikke vært noen match for kåkknaskertrollet. Men i det den siste limtredrageren gikk ned på høykant, vrengte det seg i magen på fysakken. Gips og glava sydet. Det kokte i laminat og leca. Trollet satte av gårde. Syk og elendig trampet han frem. Om det var kombinasjonen av luktlys fra Nille og imitert skifer, eller noe dårlig torvtak som satte det hele igang, vites ikke. Om det var sånn eller slik måtte det i alle fall opp! I en vakker sørhelling ved tregrensa var det stopp. Kåkknaskertrollet brakk seg. En skulle kanskje tro at det som kom opp så ut som innholdet i en kontainer på en byggeplass. Men forunderlig nok. Ut av det enorme gapet hans veltet det ut nøkkelferdige hus og hytter! Hulter til bulter, tett i tett lå de. Ubestemmelige strukturer der dårlig fordøyd gammel skikk hadde blitt tygd og gjæret sammen med nips og TEK07. Like blikkfrastøtende som det gulpende trollet selv.
Troll kan temmes, av dem som har blikk for slikt. På en rasteplass ved riksvegen, litt lengre opp i lia for der oppkastdramaet fant sted, sto en eiendomsutvikler og nøt utsikten. Det vil si. Den slags unyttig romantisk svermeri kunne ikke falle ham inn å bedrive. Livet er kort. Taksameteret går. Han analyserte omgivelsene. Det var det han gjorde. For sitt indre blikk så han for seg hvor mange enheter det bølgende landskapet kunne romme. Hvor det måtte hugges og hvor det måtte sprenges for at flest mulig annonser kunne smykkes med lovnader om fjellglimt. Det var resultatet av hans foreløpige kalkulasjoner han nøt. Millionene skulle velte frem i denne dalen. Like mektige som isen som en gang lå her. Like tvingende.
Eiendomsutvikleren lot blikket sveipe fra tindene i nord, sørøstover mot den lille fjorden nede i dalen. Det var da han fikk se ham. Kåkknaskertrollet. I motsetning til folk flest hadde denne eiendomsutvikleren evnen til å heve seg over kategorier som stygt, pent, heslig, vakkert, subtilt og sublimt. Han inntok verden med en skala av en høyere orden. En slags superkraft i form av evnen til å gjennomskue subjektivitetens tyranni. En superkraft som lot ham høre lyden av sovende næringsliv der andre hører fjellbjørksus. Derfor kunne han se kåkknaskertrollet like tindrende klart som du og jeg ser sola på sommerhimmelen. Eiendomsutvikleren hadde aldri sett et så mektig skue. Kraften i brekningene syntes overjordisk. Fjellet bevet da oppkomsten traff grunnen. Trollets veldige legeme struttet av en omformende kraft ingen maskinentreprenør eller hær av polakker kunne matche. Ikke i sin villeste fantasi hadde eiendomsutvikleren sett for seg at det var mulig å bygge så tett som trollet spøy. Et voldsomt begjær våknet i ham. Han måtte ha det trollet på lønningslista!
I det samme kom det en svær, fullastet lastebil med henger kjørende ned fra fjellovergangen. På planene var det stropper fast all verdens byggevarer. På impuls hoppet eiendomsutvikleren ut i veien og veivet med armene. Den stakkars lastebilsjåføren ble kald av skrekk og trampet bremsen i bånn. Den krengende, tonnsprengte ekvipasjen stoppet en knapp meter fra eiendomsutvikleren. Det knaket i takstoler og gynget i styrhuset. Før lastebilsjåføren fikk tenkt seg satt eiendomsutvikleren i passasjersetet ved siden av ham. Det kom lovnader om store summer og en lysende fremtid. Lastebilsjåførens liv skulle få gullkanter om han bare satte last og kjøreferdigheter til disposisjon. Snart dundret lastebilen nedover i retning dit kåkknaskertrollet nå satt og hentet seg litt inn etter strabasene.
Lastebilsjåføren likte ikke helt omgivelsene der han ble bedt om å parkere. Stanken var overveldende. En kald skygge, øyensynlig uten årsak, lå over landskapet. Eiendomsutvikleren hoppet resolutt ut av lastebilen og sprang noen meter nedover grusveien og inn på myra. Han ble stående og hoppe mens han veivet med armene og ropte av ful hals
– Hei, troll! Hei! Her! Lastebilsjåføren kunne se bølger i skyggene. Han kunne kjenne bølger i eiemen. Hva var det som foregikk? En dyp rumling beveget bakken. Lastebilen duvet. Sjåføren ble blodløs hvit. Hadde han nettopp hørt en skygge rumle «La meg være»? Utpå myra kunne han høre eiendomsutvikleren rope
– Hvordan går det med deg? Er du dårlig?
Igjen rumlet det fra skyggen
– Au, ja. Men verre er det at magen kjennes så hul. Så mye kåkknasking til ingen nytte.
Skyggen sukket så fjellbjørka lå flat bortetter. Det ristet voldsomt i lastebilsetet. Lastebilsetet ble vått.
– Det var leit å høre, kauket eiendomsutvikleren.
-Godt da at jeg har med meg litt lett lunsj til deg.
Eiendomsutvikleren pekte mot lastebilen.
– Hmmm, lød det fra skyggen.
– Det var da veldig så snilt.
-Ingen ting å snakke om, svarte eiendomsutvikleren
-Bare forsyn deg!
Brått kom det enorme brytninger i skyggene. Felt av blå himmel bølget over synsfeltet. Glimt av landskapet i bakgrunnen trådte frem. Så skaket det voldsomt i lastebilen. Sjåføren kunne kjenne hvordan den ble løftet til værs før det sang i lastestroppene og hele doningen deiset i bakken igjen. Det skjedde unevnelige ting lastebilsetet. I speilet kunne sjåføren se varene forsvinne fra planet i en jevn strøm, opp og inn i skyggen. Så ble alt svart.
Det er utrolig hva man venner seg til, bare betalingen er god. I årene som fulgte kjørte lastebilsjåføren utallige lass med byggevarer, nips og rivningsavfall til den ventende eiendomsutvikleren og skyggelagte fjellsider. Alt forsvant inn i bølgende skumring. Når han kom tilbake med neste lass, lå hauger av nye fritidshus der. Tett i tett. Underlig hjemløse å se å se til. Og finnes det fortsatt jomfruelig fjell her til lands, ja så kjører han nok fortsatt.
Snipp, snapp snute – dessverre er nok ikke eventyret ute.
bjarnekj 