bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Til tvilen


Vil du bli hos meg, som en var hånd
på skulderen?
Stryke øyelokkene mine,
lede blikket dit
jeg kan se skyggene spille?
Vil
du komme til meg når sinnet ligner
rekker av frosne plogfurer?
Vil du bli når ordene mine levrer
av dom?
Jeg har sett deg trenge inn
i hatets tynneste vedrør. Løfte
en ny næring til døde kroner.
Jeg har sett deg drive
som lindrende tåke
over utbrent kjærlighet.
Du,
som retter avtrekkerfingre
med den newtonløse kraften i nervebanene:
Gå forbi
når du kjenner deg sterk
Reklamer


Legg igjen en kommentar

Greta Thunberg og Story of Isaac

Story Of Isaac er kanskje den sterkeste antikrigsteksten jeg vet om. Fri for svermeri. Helt uten parolepreg. Bare stor litteratur som demonterer krigsherrenes mandat til å ofre ungdom for en menneskelig agenda. Den er ikke pasifistisk. Den peker mot at det finnes situasjoner der det å ta liv blir utveien. Men «men of peace» søker en annen vei, så lenge det går. 

Dybden og styrken i denne teksten beveger meg sterkt. Lag av moralske og eksistensielle dilemmaer risses inn med en skjønnhet og styrke jeg ikke kjenner maken til. Denne sangen er et av eksemplene som gjør det ubegripelig for meg at det ikke var Leonard Cohen som måtte ta turen da det var en syngende sangskriver som skulle reise til Stockholm for heder. Nok av det.

De siste dagene har jeg lyttet hyppig til hyllestplaten «Tower of song», der sterke personligheter gjør sine tolkninger av kjente Cohen-låter. Et av numrene som har gått på tyngst rotasjon her er Suzanne Vegas versjon av Story of Isaac. Hun har en tydelighet og enkelhet i sin presentasjon som bringer meg tettere på teksten enn originalen. Oppmerksomheten min dreies bort fra den litterære bragden til det som resonnerer i meg selv, i møte med budskapet: 

«You who build these altars now 

To sacrifice these children, 

You must not do it anymore. 

A scheme is not a vision 

And you never have been tempted 

By a demon or a god.»

Ja. Nå. Hvem bygger altere nå? Hvem ofrer barn, for hva? Nå?

«You must not do it anymore». Den enkle befalingen, slik den sårbare tenåringsjenta også legger sitt budskap fram for verdens mektige: Dere må ikke gjøre dette lengre. Det må bli en stans.

Konsernenes planer har ikke noe guddommelig mandat. Maktens agenda har ikke forankring i en opphøyet instans. Det er hverken guder eller demoner som frister oss til å fortsette som før. Det er egoismen. Grådigheten. En pervertert og inngrodd ide om verdi.

Abrahams øks er av gull. Hans dilemma sprenger det mennesket har mandat til å ta stilling til. «Men of war» har sløve og blodige våpen. Slaktermandatet har de gitt seg selv. Greta Thunberg peker på altrene der de unge og deres fremtid ofres. Det står ingen gud klar for å gripe inn. Nå er «men of peace» Gretas følgere. «Men of war» kortsiktigheten. Gevinstjakten. Trygve Hegnar. Carl I Hagen. Saudi Arabia. Trump. De sløve øksene er vindmøllebladene mot fuglekroppen. Regnskogtapet. Fracking. Søt visking om snill oljeproduksjon. Ubeskyttet ironisering om næringsfiendtlighet når det protesteres mot gruveavfall i fjorder. Bompengevreden.

Men Cohen er ikke den en mann av sort eller hvitt. De reelle dilemmaene skaper hverken reinavlede skurker eller helter. Mennesket står i sine kamper med sin svakhet. 

«And mercy on our uniform, 

Man of peace or man of war, 

The peacock spreads his fan.»

https://open.spotify.com/track/5aVnAPf0eZ6FxDO04X3Ok9?si=Da967oNITvSs3FH9lwPRfQ