Naturkrise og en rotløs arbeiderbevegelse?

22. mars 2023 av bjarnekj 2 kommentarer

FNs klimapanel har gjentatt det vi vet så altfor godt. Natur- og klimakrisa krever handling. Nå. I Norge har vi visst dette i 40 år. Like lenge har vi gått i blinde – hele veien til banken. Nå blinker det rød lyset. Arbeiderpartiregjeringens svar er å knipe øynene enda hardere igjen og gjenta sine oljeapologetiske besvergelser med enda høyere stemme. Utvikle ikke avvikle. Hvor er generasjonssolidariteten? Hvor er den internasjonale solidariteten? Verdier arbeiderbevegelsen er tuftet på.

Jeg blir dypt opprørt over etikken og perspektivet sittende regjering har i møte med natur- og klimakrisa. Jeg forventer uendelig mye mer. Arbeiderbevegelsen vokste frem fra motet til folk som våget sammen for fremtiden. De sto ikke bare i solidaritet til kameratene i samme fabrikk. Solidariteten inkluderte dem som enda ikke var født og arbeidere i alle land. Ved et epokeskifte i historien måtte mange betale dyrt for at fremtiden skulle tilhøre alle. Ikke bare fabrikkeieren. I dag markerer klima- og naturkrisa vår tids epokeskifte. At fremtiden skal tilhøre alle på vår globaliserte klode, er definitivt ikke en selvfølge. Hvor ser norsk arbeiderbevegelse seg selv i dette bildet? Forvalter den en arv som forplikter? I så fall på hvilken måte? Jeg er stolt ansatt i Fagforbundet og medlem i Handel og Kontor. To tunge organisasjoner i LO som ønsker kursendring. Like vel bremser både arbeiderbevegelsens faglige og politiske bein utviklingen mot det grønne skiftet.

Fra https://www.ipcc.ch/report/ar6/syr/figures/summary-for-policymakers/figure-spm-1/

Da fyrstikkpikene i 1889 gikk til streik for «Et øre mer pr. gros og bedre sanitære forhold», hadde kravet et eksistensielt drag som synes fjernt fra dagens lønnsoppgjør i Norge. Deres liv og helse var helt konkret prisgitt arbeidsgiverens velvilje. Skadene kjemikaliene kunne forårsake var uhyrlige og invalidiserende. Forholdene på fabrikken utgjorde en helt avgjørende del av arbeidernes livsbetingelser. Betingelser den enkelte ikke uten videre kunne velge bort. Fabrikken satte mat på bordet, samtidig fortærte den arbeidernes tid og slet kroppene deres i stykker. Setter vi våre øyne til fyrstikkpikenes øyne, ser vi en livshorisont hvor det var lite rom for håp og opplevd verdighet.

Arbeiderbevegelsen gjøv løs på en akutt konsekvens av industrialiseringen: Utnyttingen og avhengigheten arbeideren sto i til dem som utnyttet. Nå må vi håndtere en kanskje enda større trussel i kjølvannet av industrialiseringen: Klima- og naturkrisa. Det er i den det eksistensielle draget finnes i dag. Konsekvensene rammer allerede klodens fattige hardt. Mennesker uten mobilitet. De står enda mer prisgitt klimaendringenes konsekvenser enn fyrstikkpikene var fabrikkeieren. De har ingen relasjon til de ansvarlige for utslippene. Oss. Ikke noe forhandlingskort. Ikke noe streikevåpen. Når menneskearten settes under slike vilkår, kommer avmakten. Fortvilelsen. Massene lar seg lett røre. Klima og naturkrise er kvikkleire under utviklingen på en globalisert klode. De som vokser opp og de som skal bli født, kastes ut i en fremtid der stabilitet og daglig brød er satt i spill i en grad vi ikke overskuer. Det eneste vi vet, er at desto verre klima- og naturkrisa blir, desto mer desperat vil situasjonen bli for en skremmende stor andel av klodens innbyggere. Flom, tørke og bortfall av livsgrunnlag vil kunne sende mennesker på flukt og destabilisere verden slik vi kjenner den i dag.

De største økonomiske og politiske musklene i Norge, bruker våre enorme krefter på å låse oss til fortsatte ødeleggelser. Titusener av hoder og hender. Hundrevis av milliarder. Tiår på tiår fremover. Norge prioriterer egen superprofitt fremfor å ta ansvar for et globalt problem vi så til de grader er medansvarlige for. Det er vanskelig å se bort fra at denne kursen er satt med velsignelse fra store deler av både den politiske og faglige delen av arbeiderbevegelsen. Oljeskattepakken er kanskje det beste eksemplet. LO-kongressens såkalte oljekompromiss konkluderer med at noe av Norges oljeressurser må ligge. Samtidig velsignes videre leting. All «vellykket» leting betyr ytterligere bidrag til å gjøre klimakrisa dypere.

Arbeiderbevegelsens bevegere våget og ofret for fremtiden og klassen. Hvor er det motet i dag? Hvem våger å erkjenne at en epoke er over? At vi ikke kan fortsette som før? At solidariteten med medborgere av hele kloden og fremtiden krever noe av oss privilegerte i Norge. Det så privilegerte Norge, at vi har mulighet til å virkelig bidra i den globale omstillingen som må til. Vi har titusener kompetente hoder og hender. Vi har kapital. Vi har en nasjonalforsamling med evne og vilje til å støtte næringsliv med skattepakker i hundremilliardklassen. I stedet bedriver vi oljeapologetikk med besvergelser om vår grønne olje. Til tross for at vi i over førti år har kjent til og dermed vært vitende ansvarlig for skadevirkningene CO2-utslippene etter vårt fossile eventyr skaper.

Hvem og hva arbeiderbevegelsen kjempet for ved forrige århundreskifte er ganske klart. I dag går LO til lønnsoppgjør med slagord om økt kjøpekraft til alle, mens kloden knaker i skjøtene. Hvem ligner vi mest på nå? Fyrstikkpikene eller fabrikkeieren som knuget på sine privilegier og rett til å utnytte?

Ingen norsk arbeider skal skamme seg over verdiskapingen vedkommende har bidratt til eller bidrar med i hverdagen. Det kritiske lyset må settes på standpunktene som tas når blikket rettes mot fremtiden og klodens utsatte kommer til syne. Hvor er motet og solidariteten da?

Reklame