bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Ode til Mads Gilbert

Mads. Din røde klut du er
Rød som blodet på hanskene dine
et kinn som friskner til
rosen i de kalde hendene, når det måtte bli slik
Akkarvik, Angola
Kvænangsbotn, Kurdistan
Alteide, Afghanistan
Bilto, Burma
Karasjokk, Kambodsja
Gamvik, Gaza
Oss mennesker, vi blør
Redselen står i blikkene
Du står i det. Har ikke tid
til å fylle parentesene
Du vender øynene dine mot lyset
Søker gnisten som holder hjertene i gang
håpet levende. Hendene som holder
det trette hodet. Fingrene du stikker inn
der splinten spjærte kjøttet
Ansiktet ditt, smilet – Slik er ropet
ingen har lov til å overhøre: Se
mennesket
i verdens rikeste land. På feltsykehuset
i Palestina. Oss
midlertidige, sårbare. Vi
med omsorgen og omtanken
som en mulighet i oss. Arten
som lever av kjærlighet. Rød!

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Det er langt fra Tvist-Stølen til Ski Storsenter

Noen av de eldste minnene jeg kan hente frem, er fra Tvist-stølen i Ål. Jeg husker geitene og geitefjøset. Det åpne landskapet. Lek i steinrøysuniverset der røyskatten smatt ut og inn. Jeg husker utendørs primkoking. Duften og den kornete konsistensen. Jeg husker budeia Kirsti og hunden Rex. Smørsideminner fra et miljø hvor mennesker har måttet arbeide hardt.

Fjellbeite og slåttemark langt fra gården var en gang nødvendig for å berge seg. Tunge vilkår vi vel ikke vil tilbake til? Det er likevel påfallende at historiene om stølsliv ofte rommer mye takknemlighet. Det skinner noe gjennom ordene som fortelles. Noe verdifullt som ble jobbet inn i kroppen. Noe vi vanskelig fanger når debatten går om landbrukspolitikk, klima, rovdyr, matvarepriser. Slikt. Noe som står i fare for å bli språket bort når jeg prøver å skrive dette. Jeg må likevel prøve. Skrive at mennesket er en skapning blant skapninger. At vi må erfare sårbarheten og midlertidigheten ved det å være til. Det er for stort til å tenkes.

På vei til Tvist kjørte vi forbi fjellvannet Rødungen. Det er ganske nøyaktig fem kvadratkilometer stort. Eller fem millioner kvadratmeter. Et stort tall. Men det tar under ti minutter å kjøre forbi det. I den store Skarvheimen er Rødungen en liten flekk. Nylig hadde A-magasinet en større sak om Ålingen Olav Thon. Han eier visst fem millioner kvadratmeter næringseiendom. Gjennom et langt liv har han lagt krone på krone. Investert og reinvester. Vært langsiktig. Han er kjent for privat nøysomhet, tross milliardspinn og overskudd i forretningslivet. En nøysomhet som til tider har blitt litt latterliggjort, men som først og fremst har blitt beundret og trukket frem som eksempler til etterfølgelse. Man får de høyeste ordener for slikt.

Det kan vanskelig diskuteres at mannen fra Hallingdal har vært dyktig. Han har arbeidet hardt og fått uttelling for det. Hans entreprenørånd har skapt mange arbeidsplasser. Mange skylder ham mye, materielt sett. Men denne historien har noen dybdegivende skygger. Suksessen er basert på at flest mulig har et forhold til forbruk som er stikk motsatt Thons eget. Hans vekst har vært betinget av vekst i bruk og kast. At folk har vendt blikket mot forbruk som målestokk for hvor godt livet går. At folk og folkevalgte har heiet frem bygging av industrielt effektive shoppingmaskiner. Ofte på bekostning av levende og humane tettstedsmiljøer. Et eksempel er Ski storsenter i min egen kommune. Det ble bygd i 1995, for så å bli bygd videre ut i 2003 og 2008. 145 butikker og spisesteder. 1600 parkeringsplasser. 1600. På større handledager lammes Ski av trafikken til og fra senteret. Når kommunestyret nå vil gjøre sentrum til et sted å være og Ski til et sted å tilhøre, ligger kjøpesenteret der som en egen verden. Innkapslet i en slags ikke-arkitektur. En byplanleggingens gjøkunge. Man er stedløs der inne. Det støter stedet rundt bort med en slags negativ magnetisme.
– Hvem er du?
– Den handlende. Den kjørende. Den mellom ingen steder.
– Du, dette går ikke lenger. Vi utarmer kloden.
– Virkelig? Nei, det er for galt. Men har du hørt at Stasjonsveien er stengt for biler? Pottit-Norge!

Olav Thon skal etter de fleste målestokker snart dø. Slik hans venn Feodor Ingvar Kamprad til slutt måtte dø. Slik budeier og kontorrotter som meg en gang skal dø. Mot den horisonten slår absurditeten inn med full kraft. Hvorfor? Hva har du utrettet Olav Thon? Fem millioner kvadratmeter er en prikk på vidda. Arbeidsplasser? Var det arbeidstakeren som var målet, eller var arbeidsplassene midler for krone på krone? Var det veksten for vekstens skyld? Tenk hvor sårbart alt er. Hvor hjelpeløse markedskreftene er når de ekte utfordringene våre skal løses. Er det ikke bare i patologien vi kan finne forklaringer på det evige vekstjaget? Shoppingsentrenes stedløshet kan ikke måles i noen enhet. Heller ikke avstanden de skaper til erkjennelsen av at jeg lever fordi noe gir meg muligheten. Noe jeg er en del av og forpliktet på. Det er ikke Olav Thon som har skapt denne situasjonen. Det er vi som har bedt ham om det. Forsterket adferden gjennom egen adferd.

Avstanden fra Tvist-Stølen til Ski Storsenter er uendelig mye større enn de konkrete milene. På mange måter er det en tur uten retur. Men ingen av restaurantene, ingen av butikkene tilbyr erfaringer som gir hode og kropp mulighet til å erkjenne at det ligger en storhet i det å være menneske. En storhet som vrir seg unna når jeg prøver å sette ord på den, men som jeg skimter ta form mot en horisont av sårbarhet og avhengighet. Slik jeg skimtet den i samspillet mellom landskap, dyr og menneske på Tvist.


Legg igjen en kommentar

Ayn Randsk julekvalme

I julen er de fleste opptatt av å vie litt ekstra oppmerksomhet til medskapninger som på ulike vis kan ha det vanskelig. Det kan være fattige, ensomme, småfugler eller fjøsnissen. Men når tenkte du sist på hvor vanskelig julen er for bekjennende objektivister? 

Dagene vi er inne i nå er et følelsenes og medynkets helvete for disse vår største få. Ja, med unntak av bekjennende objektivister som leder og/eller eier monopolistselskaper med omsetningsboom rundt jul da. Men tenk bare på kontrasten mellom desember og resten av året. I disse dager strømmer vi til Frelsesarmeens kjeler. Det florerer av innsamlingsaksjoner på Facebook. Vi snufser over verdens urettferdighet slik den formidles i Piken med svovelstikkene og næres av håp for menneskeheten når Ebenezer Scrooge vender om og forstår at julen er den uselviske gavmildhetens tid. Vi tenner til og med lys på de dødes graver! Det finnes nesten ingen grenser for utvist omsorg. Og verst av alt- I hele landet synger folket med tårer i øynene: 

Verg dettan likkje du gav oss den dagen du fløtta oss hit

Så vi veit at du aldri vil latt oss forkomme i armod og slit

-En slik trygling er da virkelig ikke særlig fremoverlent! Finnes det noe mindre robust enn ei forblåst grend i ei fjord nordpå? Hvor er bærekraften? Hvem skal betale? 

For objektivisten blir dette som å tråkke på en rive med tennene opp i gresset. Bang, sier det. Hele resten av året lever objektivisten med klare indikasjoner på at det er nettopp hans verdensbilde det er hold i. Vi handler masse billig ræl, selv om produksjonen koker kloden og arbeideren som har laget skræpet lever under vilkår vi ikke unner vår verste fiende. Vi bekrefter støtt og gjennomgående at et instrumentelt syn på Nesten og naturen er standarden. Vi setter fellesskapets infrastruktur til disposisjon så utenlandske verdensbevegere kan tjene store penger på dårlige tjenester. Den rikeste tidelen i Norge eier mer enn 2,5 millioner nordmenn til sammen. Det allmenne sikkerhetsnettet velferdssamfunnet skal være, ligner mer og mer på 1800-tallets paternalistiske fattigvesen, jo svakere medborgeren det skal ivareta er stilt. I dette er den bekjennende objektivisten hjemme. Det er slik det skal være. 

Men ikke i desember. Da kommer denne kvalme eimen av nestekjærlighet og selvoppofrelse inn fra siden. Den bederver den glade forbruksiveren og hverdagens grådighet – som om det skulle være noe mer ved det å være menneske enn hige etter mer. Tenk hvor vondt og vanskelig det må være å være objektivist. Måtte gjennomleve dette, hver eneste desember. De vil helt sikkert ikke ha vår medynk – bare skattelette. Men vi kan vise hensyn. Ikke være så åpenlyst barmhjertige. Skrape og bukke litt når vi ser en verdensbeveger. Gi noen likes på en Hegnarsak om Sissners siste stordåd som Tesla-shorter. Slike ting. 

Så til sist. En sjelden julesang for objektivisten. Til oppbyggelse og styrking gjennom denne vanskelige tiden. 

Ayn Randsk julekvalme                                     

Å, fri meg fra barnet i halmen,
den prisgitte herre på strå!
Å, fri meg fra søtladen kvalme
over dette som hyrdene så!
Punkter alle svulmende hjerter
som banker alt tarvelig stort.
Lysene soter og sverter
min kamp for fornuft og komfort.

Møt meg med lua i hånden!
Du kan glemme ditt håp og din tro.
Du kan spare all klagen og vånden.
Min lykke ble smidd med min glo.
All verden er under min orden.
Min makt er den sterkestes rett.
Du er den tapende horden.
Du har verken verd eller vett.

Min navle skal være min stjerne.
Slik din navle må være din.
Hvert hjerte må vike for hjerne.
All medynk er perler for svin.
La aldri min grådighet dovne.
La fylles mitt hvelv og mitt skrin.
Til selve døden må knele
og seier`n for evig er min!


3 kommentarer

Frodo sover

Frodo sover, på ryggen tett inntil låret mitt.
Jeg holder hånden rundt låret hans, kjenner
en åre under fingertuppen. Pulsen hans. Langsom.
Ujevn. Følger en rytme uten underdelinger jeg kan
finne.
Frodo drømmer sjelen sin sammen.
De myke tentaklene av sjel i pelsen
potevarheten, sjelslemmet som deler
styrke med muskelfibrene og sulten
med buken, alle sjelskjertlene
bindemiddelet i instinktene – et helt
legeme av hundesjel søker mot hjertet, dveler
heler. Frodo skjelver seg fri fra sansene mine.
Snakker med tausheten i lårbenet mitt
blar i muskelminner han ikke vet
om jeg vet er mine.

 

https://www.klassekampen.no/article/20181110/ARTICLE/181119999


Legg igjen en kommentar

Etterstad Nord

Disse blokkene ble bygd mellom
1946 og 49, på tomta der russerfangene svant
Parallelle sikksakkrekker. Rette som
piggtrådgjerder. Jeg har tenkt
at jeg ikke forstår hvordan fremtiden ser ut
sett fra en kropp med krig grått inn i sinnet
og frihet som en ny hud mot verden
 
Helene, vegg i vegg, flyttet inn i 50
Av og til spør hun om alt er okay, om hvorfor
jeg ikke har spilt piano på så lenge. I går
skulle jeg henge opp en hylle. Boret møtte
ingen motstand. Spant fritt i veggen. Slik
akkordene mine spinner der inne. Slik
stemmer, savn og stadig ny tro
eltes sammen med sand og sement
tegl og armering
 
På førtitallet fantes ingen modeller for å beregne
hvor mye stillhet en lamellblokk kunne tåle
Netter som denne hender det at jeg må synge
veggene våre trygge


Legg igjen en kommentar

Forkjølelsessår, steroider og Anundsens fall

I disse dager erfarer vi, igjen, at Huawei kanskje er litt farlige Kinaspioner. Flere land har utestengt konsernet som mobilnettleverandør. Man anser det slik at deres sorte bokser nærmest vil fungere som direkte koblingspunkter mellom nasjonal mobiltrafikk og kinesisk etterretning. Så hvorfor synes norske aktører å være så ivrige etter å kneppe opp for kineserne?

Har du tenkt over at selveste Go`jenta og tidligere dopingutestengte Therese Johaug er tungt sponset av disse skurkene? Det finnes ikke noe slikt som tilfeldigheter mine venner. Men hva betyr dette? Hvilke årsakssammenhenger skjuler seg under villniset av klare blå øyne, forkjølelsessår, bulende lår og tafsende konglomeratkapital i det onde og verdensovertakendes tjeneste? Og finnes det en kobling (bokstavelig talt) her til mobilnettsaken? En bør holde seg for god til å spekulere, men man bør ta den tunge jobben med å resonere, dedusere, reflektere og konkludere.

Da Johaug fikk kontrakt med Huawei ble vi eksponert for en massiv kampanje. Ho` Thereses vakre smilefjes var over alt, paret med Huaweis logo. De to var ett. Så kan man spørre. Hvorfor? Var det for å selge mobiltelefoner? Neppe. Kjenner du noen med Huawei-telefon? Ikke det nei. Dersom målet var å selge telefoner hadde de lagd telefonreklame. Det var Johaug som var produktet her. Huawei kjørte en kynisk, langsiktig kampanje for å programmere det norske folk, INNKLUSIVE innkjøpsansvarlige direktører i telenor, til å tenke blått blikk, spenstige lår og dalsbygdadialekt når snuskelogoen deres dukket opp.

Vi skifter scene: Et møterom hos en norsk telegigant. Det skal kjøpes nytt mobilnett. Flust av tilbud har kommet inn. Og et peker seg ut. På forsiden skinner en stor, blå, lett gjenkjennelig logo. Den halvt aldrende sjefsingeniøren er birkenmerkegrossist, litt frustrert over utgående frue og bare delvis til stede i rommet. Fagdirektøren er tett på samme modus og status, bortsett fra at BMI-en har løpt litt løpsk og det er ikke lenger et 1/1-forhold mellom mentalt og fysisk libido. De er altså begge menn – slik teletopper gjerne er. Er det på tide å flette inn et første «tilfeldig, neppe?». Omtrent samtidig faller disse to herrenes blikk på Huawei-logoen. Det tikker momentant i alle bokser. For deres indre øre leses tilbudet opp på klingende dialekt. For deres indre blikk danser solbrune rulleskibein dobbeldans under store, klare blå. Valget er i praksis tatt. Tidligere mumling om spionasje og tukling er glemt.

 Men hva har dette med dopinghistorien å gjøre? La oss spole tilbake til november 2015. Norsk etterretning og sikkerhetsmyndigheter blir tatt med buksene nede. BAM! Der er Therese Johaug lansert i en massiv kampanje. Hun og Huawei er over alt. Dette skulle de ha sett komme. Hysjhysj er ikke dumme. De kjenner kineserlusa på gangen. Firmaet har vært på radaren i mange år allerede. De vet umiddelbart hva som er på spill. Skjønne, lille Therese blir i beste fall utnyttet i et kynisk spill med en rekkevidde lang utover det hun selv kan ane. I verste fall har de en agent for fremmede makter å håndtere. Dette må stoppes. Koste hva det koste vil. Hysjhysj gjør seg klar til pågripelser, avhør, konfrontasjon. Dom vädrar blod, det luktar sorg.

I siste øyeblikk får justisminister Anders Anundsen snusen i hva som er under oppseiling. Anundsen er populist. Han trenger ikke engang konsultere sine informasjonsrådgivere for å forstå hvilke konsekvenser åpenlys, hardhendt håndtering av Johaug vil få. Han er ikke dummere enn at han ser den uhellige forbindelsen mellom Frps hjertesaker og hjertesprenget nasjonen kjenner når Therese triller tårer under flaggheis og nasjonalsang. Spion eller ikke. Her må det spilles på dulgte strenger. Det legges en skummel plan for hvordan Therese Johaug skal rives ned av den kjernesunne, dialektprekende, medaljepressende pidestallen. Et eiegodt ytre skal slå sprekker under populismens manipulerende hammer. Så hva kunne vært mer egnet for å oppnå dette enn å angripe hennes engleaktige ynde og bildet av den høyfjellsklare, brefriske renhet? Forkjølelsessår og doping. Snørr, tårer, forkjølelsessår og doping. Planen var lagt. Terningen kastet. Over fredagspilsen runget en ond og hovmodig justisminister- og spinndoktorlatter. Huhei! Smak på denne Huawei.

Ting tar tid, men tiden tikker mot iverksettelsen. Vi skal som sagt ikke spekulere. Men vi lar landslagsleger, en roerkjæreste, herpesfokuskåte pressefotografer og Italienske farmasøyter skride forbi i våre tanker – så går vi videre til de harde realiteter: 16. september 2016 leverer Therese Johaug en ikke akkurat fjellbekkrein urinprøve. Ballen begynner å rulle. Katastrofen er et faktum. Anundsen sitter på sitt kontor og følger saken spille seg ut, gnir seg på magen og humrer stygt. I sitt svarte sinn tenker han: Bare vent. Dette er bare begynnelsen. Herpes og steroider i dag. Spionasje og landssvik i morgen. Jeg, den handlekraftige statsråd og uredde nasjonsbeskytter.

Men som vi vet ble ikke utfallet av Anundsen planer som planlagt. Facebook renner over av støttegrupper. Folkets kjærlighet til billedskjønne o2-snappere er større enn populisten hadde regnet med. Om det før var umulig å ta Johaug, var det enda mer utenkelig nå. Bare en ting er verre enn å klype hardt i en folkekjær langrennshelt: Klype hardt i en folkekjær langrennshelt med tårer på kinn og svensk sportspresse mot strupen.

Bak kulissene tar ansvarlig informasjonsrådgiver og komplottarkitekt til tung drikking.

Nytt sceneskifte. Vi snakker en gang i november samme høst. I et smug i Bergen står en liten kineser med solbriller og stresskoffert. Ute på gaten stanser en stor, svart bil. Snart tegner konturene av en solid kvinneskikkelse seg mot lyset fra gatelykten der ute. Hun skrider inn mot kineseren. De snakkes dempet på aksenttung engelsk. Kineseren overrekker bilder, dokumenter, kopier av e-poster fra private kontoer. Å ja. Østens skare lar seg ikke pille ved nesen. Skyggene har ører og øyne. «Nå vi hal vi tikkelig balletakk på dai» avslutter kineseren. «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene» repliserer kvinnen mellom sammenbitte tenner.

18. desember 2016 går Anundsen av som justisminister.

Nå nærmer en ny skisesong seg. Vi får kanskje aldri vite om Johaug er agent eller ikke. Vi vet ikke hva slags press kinesisk storkapital har lagt på kvinnen i smuget i Bergen. Vi vet ikke hvem vi kan stole på, hvem som lytter på våre samtaler, leser vår sms, grafser i våre unges nakenflash på dulgte SoMe-kanaler. Moralen er: Legg aldri en rive fra deg vannrett med tennene opp. Når gresset gror til kan du komme til å tråkke på den, og du får slurvet ditt i trynet, om du så er justisminister eller kvinne i et smug i Bergen. Om du attpåtil skulle slite med et herpessår, vil møtet med riveskaftet smerte enda mer. Men om du nå sliter med herpessår, så styr unna salvevarianter med ulovlige steroider. Med mindre du er agent på hemmelig, superutspekulert oppdrag.

 


2 kommentarer

Om å gå fra min til vår – Tanker etter Tung tids tale på Riksteateret

Olaug Nilssens bok Tung tids tale har vært i og virket på verden et års tid. Det er Olaugs roman. Hun har skrevet en historie som er sin. Det er hennes bragd som forfatter. Hennes mot. Hennes sårbarhet. Det er Olaug.

Men første gang jeg leste teksten, holdt boken i hendene, hver gang jeg leste en anmeldelse, leste om en pris, leste om en politiker eller en sterk samfunnsstemme som hadde lest boken, så kjente jeg det som en liten seier. For i løftet Olaug har tatt, har hun tatt med seg alle foreldre som har barn med autisme, utviklingshemning, utagerende barn, alle barn som slår, biter, lugger – alle foreldre som står i maktesløsheten i møte med offentlige tjenesteytere. Alle foreldre som elsker barna sine, på tross av.

Olaugs og min historie har blitt vår historie. Min og Olaugs. Olaugs, min og alle de andre i dette lille, store, rare annerledesOSSet.

Olaug har satt språk på dybden i utenforskapet slitenheten, det endrede livsperspektivet, de uhyrlige erfaringene gir. Ikke et språk som bare de som deler hennes erfaringer kan kjenne igjen, men et språk som når frem og griper litteraturanmeldere, politikere, kronprinsesser, nabokjerringer, trikkepassasjerer – folk. Folk flest. Olaug er kunstner. En modig og drivende dyktig forfatter. Det er derfor boka har blitt en suksess. Fordi Olaug har skrevet en bok med allmennmenneskelig, eksistensiell sprengkraft – via et dirrende, nådeløst innblikk i skjebnen til en familie og hvor dysfunksjonelt fellesskapet og hjelpeapparatet kan fremstå. Hvor destruktivt. Og jeg har tenkt at for hver kopi av Tung tids tale som har blitt kjøpt og lest, så har samfunnet vårt fått et knepp bedre forutsetninger for endring, tatt et lite museskritt mot økt fungerende medmenneskelighet. Det lille annerledesOSSets historie og erfaringer har vokst og vokst til å bli en del et stort VIs felleseie.

Og nå har altså Tung tids tale blitt teater. Dramatisert- effektivt, nennsomt, tro mot kraften i boka. Fått regi – modig, sårbar, nådeløs. Blitt skuespillerprestasjoner – kompromissløse, selvutslettende, finstemte, kroppsknusende. Fått scenografi, program. Truffet publikum. Sitter i kropper, fyrer i assosiasjoner, rører i følelser. Har kilt seg inn i publikums liv, slik bare teater kan gjøre når ekte mennesker ansikt til ansikt med ekte mennesker formidler ekte historier med hver trevl de har i kroppen og hver flik av sin tilstedeværelse. Vil ikke si så mye om min opplevelse. Det var sterkt, det var vondt, det var stort. Befriende. Jeg ville ikke vært den for uten. Jeg håper du får en anledning til å se stykket, du og.

Etter forestillingen holdt Olaug en tale i foajeen. Adressert til de fire skuespillerne – som alle hadde spilt Olaug, og alle hadde spilt Daniel, sønnen – siterte hun diktet som har gitt stykket og boken navn. Strofen med ordene:
Det heiter ikkje; eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Og hun sa at nå er det ikke bare Olaug som forteller hennes og Daniels historie og gir den liv. Den fortelles av at vi. Og igjen: Selv om det er hennes historie, hennes bragd, hennes mot, hennes sårbarhet som i den overrekkelsen fikk en ny, styrket skikkelse, så var det noe der som vekket håp også hos meg. Bevegelsen fra min til vår historie fikk en ny, utvidet dimensjon.

Nå skal forestillingen ut på turne. Historien skal virke videre i verden, båret med nye virkemidler. Noen skal bli berørt på nytt, på en ny måte. Andre skal berøres for første gang. I programmet siteres politikere og kjente menneskers opplevelse av boken. De sier noe om sårbare menneskers vilkår. De sier noe om Olaugs mot. Om kjærligheten. Tusenvis har lest boken. Tusenvis skal se forestillingen. Tusenvis skal lese programmet. Tusenvis skal huske, bli litt endret. Et stort, lite annerledesOSS skal trå rundt i livet med et håp som er bittelitt større blant medmennesker som aner bittelitt mer, og med en historie som har gått fra min til vår.