bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Det er ikke et nederlag å forsvinne i taiga

I

Jeg hadde nøkkelen
til en bomstengt skogsbilvei. Nøkkelen
til å låse meg inn og inne i taiga. Forsvinne
over nylagt, grov grus. Understyre
gjennom kurvene, holde hastigheter høyere enn
ferdighetene tillot.
Småstein knatret mot chassiset. Usynlige fingre
klemte om testiklene
når det nesten gikk galt

Jeg hadde et annet ansikt da. Jeg vet ikke hvem
som minnes dette. Men alt i denne scenen
var ikke mer enn et mål mose
absorberer pr sekund

II

Nå myser jeg i timevis på satellittbilder.
Leter langs Lena etter en vei
jeg aldri skal sykle, fra Bratsk til Jakutsk.
2600 kilometer over arealer
der hele byer går vill
og blir eviggrønt borte

III

Jeg leser om Beinveien til Magadan.
Den spadegravde åren gjennom boreal barskog,
over permafrost, over fjellpass.
Tanken skraper mot, men må bøye av
for gulagfangenes skjebne.
Reise seg, ikke av vilje eller kraft, men av frykt. Stå
i polarmorgenlyset
og skimte sitt eget ansikt i brakkevinduet. Ane sitt
nye navn: «Jeg er Dokhodjaga»
– en det er ute med
Kan en lengte etter å bli senket i grus,
og bli veilegeme?

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Om flagget

Orm på hvit bunn. Ravnen og dragen. Gylden løve med øks. Faner å samles under. Faner å dø under. Blafrende bilder som sa at mennesket er vind i herskernes lunger. Dette er flaggets forfedre.

Og flaggslekten fortsatte å tjene de eneveldige, den nedarvede eller tilranede, personlige makt. Vaie over regimentene, skipene. Forkynne: dette fartøyet, disse mennene, denne lasten er kongens, handelshusets – av Guds nåde.

Men alt fanestoff, alle sting, all gild farge, alle metre snor, all komposisjon. Alt ved flagget er menneskets verk. En konge har ikke en plass i et flagg om ikke flaggmakeren plasserer hans våpen der. Og hva med Gud?

I Paris dro de kongen ned av tronen, rev kongefanene i filler, heiste Trikoloren. Rødt og blått fra byens flagg og hvitt – det gamle kongeflaggets farge, sydd om til et symbol på frihet. Et flagg formet under kaos. Da utøylet, frigjort makt ble lagt i nye hender og misbruket tok nye former. Men en ny retning var gitt. Eneveldet var rokket uten at Gud slo tilbake. Mennesket var ikke noens eiendom. Frihet, likhet og brorskap (eller døden).

Det norske flagget deler Trikolorens farger, men det ble ikke formet under åpen strid. Det vokste frem gjennom den langsomme frigjøringen fra Danmark og Sveriges kongemakter. Det rene flagget er resultatet av flere stortings fortolkning av innholdet i Norges frihet. En frihet som rommer revolusjonen idealer om frihet, likhet og brorskap, men som i farger og utforming også knytter bånd til Sverige og Danmark. Det er ikke et symbol på sjåvinisme, men et uttrykk for at Norges selvstendighet og frihet står i en sammenheng og er betinget av historie og relasjonen til verden utenfor.

Det norske flagget er et fredens og frihetens barn av flaggslekten. Eierskapet til flaggets betydning tilhører folket. Ingen maktperson har rett til å tilrane seg flagget og nære egen posisjon gjennom det. Når det norske flagget misbrukes er det ikke den illegitime makten som hånes, men folket og demokratiet.

Så kjære medborger, om du ser flagget bli brukt i sjåvinismens tjeneste, om du ser flagget bli brukt som stengsel, som de fås hedersmerke. Om du ser flagget bli et symbol på historieløshet og hulhet. Om du ser flagget blir en rekvisitt i forførelsens tjeneste – bli forbannet! Si i fra. Ta flagget tilbake.

 

 


Legg igjen en kommentar

Downs og dikt i verdens lykkeligste land

I dag er det verdens Downs-dag. Som ikke det var nok er det verdens poesidag på toppen. En dag for uparede sokker og våre beste dikt. Å finne sammenhengen mellom Downs og poesi byr ikke på rare problemet. Det poesien gjør med språket gjør Downs med menneskeheten: Utvider, utfordrer, setter lyset på hva det vil si å være menneske, språker, er i verden – på et mangfold av vilkår. Og slik dikteren ofte har satt ord til utenforskapet og de utfordredes kår, gir våre medborgere med Downs et ansikt til presset mot mangfoldet menneskeverdet rommer. Måten vi lever på, samfunnet vi bygger gir dalende kurver for antall fødte med Downs syndrom. Teknologien vi utvikler, praksisen vi etablerer vil føre til at flere grupper vil følge etter. Og slik poesien kan by oss på det konstruktive ubehaget, bør vi kanskje med føttene i to ulike sokker bli et øyeblikk i ubehaget kurvene skaper og spørre: Hvorfor blir det slik? Er det dette vi vil? Og slik poesien ofte byr på et nytt perspektiv og et nytt håp, kan kanskje medborgeransiktet med Downs syndrom få oss til å revurdere hva vi prioriterer og hva menneskeverd, verdighet og livskvalitet dypest sett handler om. Skulle vi levd andre liv, skulle vi bygd et annet samfunn? Vi.

I går ble det slått opp at Norge troner øverst som verdens lykkeligste land. Vi er ubegripelig heldige. Blant de faktorene som bidrar til Norges lykke er rommet og friheten for viktige livsvalg. Men hvor vidt rekker denne friheten? Er det skalaen eller måleresultatet som er feil når mangfoldet minker i verdens lykkeligste land? Hvor slitesterk er denne lykken, egentlig?

For meg er noe av det viktigste poesien byr på skala. En skala som gir livet proporsjoner. Øyeblikket her og nå, målt opp mot det faktum at vi alle skal bli borte – Uavhengig av antall kromosomer og opptjente pensjonspoeng. Så jeg avslutter med Torhild Wardenær:

MORIBUND

Jeg står foran skjelettet av en kvinne. Det er spinkelt, like høyt som meg og lukket inne i en
glassmonter. Mellom noen ribbein strekker det seg fremdeles rester av noe som ligner tynt,
gjennomsiktig skinn. Hoftebeina er skålformede. Det latinske navnet, os ilium, står skrevet
direkte på dem med svart skrift. De kan ha skjermet rundt et foster, tenker jeg. Hun har i hvert fall selv vært et foster engang, beskyttet av slike hoftevinger. Men det er lenge siden. Før
beina hardnet, fontanellen grodde igjen og kjøttet vokste ut. Hun må ha tenkt på det.
Den gang huden ennå var stram og hun hadde en munn. At hun en gang skulle ligge i jorda og
at røttene til sypresser skulle kile seg inn mellom spolebeina hennes og at de som hadde
elsket henne skulle stå ved graven. Slik ble det altså ikke. Jeg er lei for det, sier jeg høyt.
Snur meg beskjemmet bort. Passerer langsomt den utstoppede flodhesten med det lure øyet
og den store, opphengte beingrinden etter en blåhval, før jeg går ut:
Står på skjelettføttene mine på den kalde trappa. Ser på trærne, på jorda og himmelen.
Unngår å møte noens mørke blikk. Legger ansiktet i beherskede folder og holder tanken i en
så stram tøyle at den ikke får en sjanse til å gå amok i sitt lille rom, i sin korte tid.

 


4 kommentarer

Poesi krever og gir rom

NRKs Marius Hoel skal legge ned poesiprogrammet Diktafon. Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når bredde sluker fordypning.  

Først en liten påminnelse om hva dette handler om:

Från Mars – 79
Trött på alla som kommer med ord, ord men inget språk
for jag till den snötäkta ön.
Det vilda har inga ord.
De oskrivna sidorna breder ut sig åt alla håll!
Jag stöter på spåren av rådjursklövar i snön.
Språk men inga ord.
Tomas Tranströmer

Dette diktet av Tranströmer gjør det tydelig hvor grundig Hoels NRK har misforstått. 1. februar kunne vi lese i Klassekampen at NRK P2 må «slå av diktafonen» fordi nye målgrupper skal nås. Men poesi har bare en målgruppe: Mennesker. Mennesker med og behov for språk. Slik skriving av poesi krever rom og fordypning, krever mottak av poesi det samme. Poesien er alternativet til ord uten språk. Hvem målgruppene P2 begjærer er, sies det ingen ting om. Like vel krever disse vist nok at poesien må løftes inn i nye formater. Hva poesien og mennesket skal få igjen for dette lar heller ikke NRKs fungerende kulturredaktør oss vite. 
Derimot sier Hoel en del om det nye formatet. Han skal lage et ettermiddagsprogram hvor «kunst og kultur står i sentrum». Fint det. Kunst og kultur er viktig. Like viktig som det lett blir en konturløs strøm i nok et pratsomt magasinprogram. Å prate om kulturuttrykk er ikke det samme som å drive kulturformidling. Kulturformidlingen får først substans når kulturuttrykket fremstår på kunstens premisser. Det være seg i direkte formidling av kunst, eller gjennom den kvalifiserte, gode samtalen som øker lytterens forståelse av og nærhet til det som formidles.   

Diktafon er et unikt program som drives av programlederens kjærlighet til poesien. Her har bredden i mangfoldet poesien utgjør blitt formidlet gjennom motet til å gå i dybden. Diktafon har vist oss lyttere tillit. Tillit til at vi kan holde oss åndelig oppreist gjennom en halvtime uten jinglekrykker og katzenjammerkorsett (er det ikke slik musikk som skiller prateP2 fra prateP4?). Slik skapes rommet poesien trenger for å nå sin eneste målgruppe og rommet målgruppen trenger for å ta inn poesien. I dette møtet kan det oppstå nye rom hvor mennesket med og behov for språk, konkret opplever poesiens verdi og betydning. Det er umulig å se hvordan dette skal oppnås på tre minutter mellom en diskusjon om nødvendigheten av gründerånd i kulturvirksomheter, et kulturkorrekt musikkinnslag og et flinkiskåseri om hulheten i de blåblås kulturpolitikk.     

Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når bredde sluker fordypning. Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når poesien ikke lenger får en reell plass. Vi nærmer oss punktet hvor P2 blir kanalen som snakker om kultur, ikke formidler. Hvor valget mellom P4 eller P2 handler om hvem du er eller vil være, ikke om innhold. Autentisiteten forsvinner. Når vi kommer dit blir det vanskelig å argumentere for at lisenspengene til P2 bidrar med noe substansielt annet i skinnmangfoldet.  


Legg igjen en kommentar

En enhet som favner mangfoldet

Jeg skal ikke gnåle mer på en stund. Jeg er drittlei momentet hønsesparket har fått. Tror blikket og oppmerksomheten må rettes i en annen retning. Har etter hvert fått en viss kompetanse på å ignorere uønsket adferd. Kanskje skal jeg anvende denne på populistenes manøvre også?
Men først må jeg uttrykke en dyp bekymring. Klimaskeptikere og fremmedhatere – (For det er det det er snakk om. Ikke sunn kritikk av et idésett eller en religion. Det er snakk om hundsing av individer og grupper som er født inn i en gitt kultur) -, utgjør en så stor gruppe at et regjeringsparti ser seg tjent med å sette deres fremste representant som minister. Ikke en hvilken som helst minister, men ministeren som skal bygge og trygge rettsstaten. Folk flest (og da snakker jeg statistisk sett. ca 85%. Ikke den synsende frihåndsvarianten) må ta støyten for farlig populistisk flørting med de bruneste sjatteringene blått kan holde før det blir, ja, helt brunt.
Folk flest i Norge kan lese og skrive. Vi kan mye om mangt. Vi er produktive. Vi kan le av amerikanere som ikke vet forskjell på Norge og Sverige eller navnet på hovedstaden i Belgia. Vi kan le av kreasjoniistene. Men 7 av 29 stortingsrepresentanter for et av våre regjeringspartier er klimafornektere. Hagen er på vei til Tinget med antiklimabudskapet sitt.
Vi kan sukke over USA som har valgt antihumanisten Trump og hans destruktive tanker. Men de to ministerne som får ansvar for integreringsklimaet i landet og forvaltningen av språket det offisielle Norge anvender om Den Andre, Nesten – disse dyrker historien om oss og dem. Dyrker frykt og mistanke. De gir rom for destruktive narrativer i folkedypet. Nærer dem med smilefjes, lik og del. Det er farlig.
Tenk om vi kunne isolert disse stygge tendensene hos Frp, og sagt at der har vi våre 15%. Disse må vi lytte til, imøtegå og med respekt stemme ned. Problemet er at kunnskapspartiet H, menneskeverdspartiet Krf og miljøpartiet V har gitt dem makt og holder dem ved makt. Det er paradoksalt, trist og uforståelig.
Vi trenger lederskap nå. Lederskap som peker på håp. På menneskeverd. Lyskasterne må rettes mot en ny fremtid. En fremtid som vil se annerledes ut enn etterkrigs-Norge, men som bygger på de samme grunnleggende verdiene. En fremtid som byr på uante muligheter. Det grønne skiftet er ikke nedbygging. Det er en kursendring. Den er nødvendig, men den kan og gi følgekonsekvenser som bringer oss videre som mennesker og samfunn. Vi trenger lederskap som våger å snakke om hva vi skal leve i og for – ikke bare hva vi skal leve av. Ingen ting er enkelt. Det meste er komplisert. Vi trenger lederskap som kan gi oss trygghet i møte med denne erkjennelsen.
Hvordan bygger vi en enhet som rommer det mangfoldet som landet vårt helt reelt rommer i dag, og som det vil utgjøre i morgen? Å fryse en nå-situasjon eller spole tilbake er ikke reelle alternativer.
Hvordan kan vi rette oppmerksomheten dit hvor det blir tydelig hvorfor eierskapet til konsekvensene av klimakrisen og ansvaret for endringene er noe vi har felles?
Den som ikke bidrar til konstruktive løsninger på disse utfordringene må ansvarlige velgere skjerme fra maktposisjoner. For mye står på spill.


4 kommentarer

Brev fra dikterordatet

Gode venn


Vit at det er ingenting en dikter må 
Det følger ingen plikt med poesien
Du er fri

Men, 
det er spent opp et dikt
gjennom alle lag av virkeligheten
Det er ditt
Snart klinger det ut

Vi vet om flakk og fravær 
flimmerstirring og twitterstimming 
Vi vet det står et luftpressbor og går i livet 
Vi vet du bruker ord til emballasje for tomrom uten stillhet

Men, venn, vit 
at i natt har rimfrosten sprengt spindelvev i skogen
Tynne tråder har hengt over stiene
som bønneflagg malt 
med hvit ro


Legg igjen en kommentar

Drama! Brudd i Tour de Populiste

Drama her nå! Venstre har gått i brudd i Tour de Populiste!
Spenningen er til å ta og føle på. Venstre vil nok at KrF også skal legge seg på jul, og kanskje ta noen føringer etter hvert. KrF nøler. Kan det være tvil på egen kjørestyrke? Eller er det den uavklarte situasjonen? KrF står jo uten kontrakt nå. Hvem skal de hente vannflasker og smågodt for? KrF klarer nesten ikke å holde styrefart for egen maskin nå.

Men venstre står i ramma! Har naturlig nok ikke karbonramme. Holder seg til resirkulert aluminium. Ser ut som bærekraften er så som så. Det svaier stygt.

Det blir noe litt halvhjertet over dette! Vi må jo innrømme det, tross alt. Men venstre tråkker på. Er bokstavelig talt ute og sykler, langt over syregrensa. Men en skal vel ikke være rare realisten for å se det uunngåelige: Fortiden vil innhente venstre! Det er kupert terreng vi går inn i nå. Det grønne girskiftet uteblir. Venstre kan tråkke så mye de vil, de kommer ikke unna! Det var de som satte klimafornekterne i regjering, det var de som holdt de i posisjon…

…og DER, der er det klart. Venstre er tatt igjen!!! Tre bortkastede år dundrer forbi på Segway med påhengsmotor. Nei nei nei. Det var synd! Venstre prøvde så hardt så lenge…eller nei det gjorde de jo ikke. De prøvde så hardt, litt sånn krampaktig mot slutten…Men de skal ha for forsøket, det skal de…eller nei. Egentlig ikke det heller. Men hvilken dramatikk? Hvem skulle tro det ville ende slik? … Eller, dette var vel presis som forventet.

Vel. Da sier vi takk for oss så langt.