bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Til tvilen


Vil du bli hos meg, som en var hånd
på skulderen?
Stryke øyelokkene mine,
lede blikket dit
jeg kan se skyggene spille?
Vil
du komme til meg når sinnet ligner
rekker av frosne plogfurer?
Vil du bli når ordene mine levrer
av dom?
Jeg har sett deg trenge inn
i hatets tynneste vedrør. Løfte
en ny næring til døde kroner.
Jeg har sett deg drive
som lindrende tåke
over utbrent kjærlighet.
Du,
som retter avtrekkerfingre
med den newtonløse kraften i nervebanene:
Gå forbi
når du kjenner deg sterk
Reklamer


Legg igjen en kommentar

Greta Thunberg og Story of Isaac

Story Of Isaac er kanskje den sterkeste antikrigsteksten jeg vet om. Fri for svermeri. Helt uten parolepreg. Bare stor litteratur som demonterer krigsherrenes mandat til å ofre ungdom for en menneskelig agenda. Den er ikke pasifistisk. Den peker mot at det finnes situasjoner der det å ta liv blir utveien. Men «men of peace» søker en annen vei, så lenge det går. 

Dybden og styrken i denne teksten beveger meg sterkt. Lag av moralske og eksistensielle dilemmaer risses inn med en skjønnhet og styrke jeg ikke kjenner maken til. Denne sangen er et av eksemplene som gjør det ubegripelig for meg at det ikke var Leonard Cohen som måtte ta turen da det var en syngende sangskriver som skulle reise til Stockholm for heder. Nok av det.

De siste dagene har jeg lyttet hyppig til hyllestplaten «Tower of song», der sterke personligheter gjør sine tolkninger av kjente Cohen-låter. Et av numrene som har gått på tyngst rotasjon her er Suzanne Vegas versjon av Story of Isaac. Hun har en tydelighet og enkelhet i sin presentasjon som bringer meg tettere på teksten enn originalen. Oppmerksomheten min dreies bort fra den litterære bragden til det som resonnerer i meg selv, i møte med budskapet: 

«You who build these altars now 

To sacrifice these children, 

You must not do it anymore. 

A scheme is not a vision 

And you never have been tempted 

By a demon or a god.»

Ja. Nå. Hvem bygger altere nå? Hvem ofrer barn, for hva? Nå?

«You must not do it anymore». Den enkle befalingen, slik den sårbare tenåringsjenta også legger sitt budskap fram for verdens mektige: Dere må ikke gjøre dette lengre. Det må bli en stans.

Konsernenes planer har ikke noe guddommelig mandat. Maktens agenda har ikke forankring i en opphøyet instans. Det er hverken guder eller demoner som frister oss til å fortsette som før. Det er egoismen. Grådigheten. En pervertert og inngrodd ide om verdi.

Abrahams øks er av gull. Hans dilemma sprenger det mennesket har mandat til å ta stilling til. «Men of war» har sløve og blodige våpen. Slaktermandatet har de gitt seg selv. Greta Thunberg peker på altrene der de unge og deres fremtid ofres. Det står ingen gud klar for å gripe inn. Nå er «men of peace» Gretas følgere. «Men of war» kortsiktigheten. Gevinstjakten. Trygve Hegnar. Carl I Hagen. Saudi Arabia. Trump. De sløve øksene er vindmøllebladene mot fuglekroppen. Regnskogtapet. Fracking. Søt visking om snill oljeproduksjon. Ubeskyttet ironisering om næringsfiendtlighet når det protesteres mot gruveavfall i fjorder. Bompengevreden.

Men Cohen er ikke den en mann av sort eller hvitt. De reelle dilemmaene skaper hverken reinavlede skurker eller helter. Mennesket står i sine kamper med sin svakhet. 

«And mercy on our uniform, 

Man of peace or man of war, 

The peacock spreads his fan.»

https://open.spotify.com/track/5aVnAPf0eZ6FxDO04X3Ok9?si=Da967oNITvSs3FH9lwPRfQ


Legg igjen en kommentar

Da kåkknaskertrollet herjet østafjells

Det var en gang et kåkknaskertroll. Fy for en skapning.  Større og styggere beist har aldri trampet gjennom landet her. Hul og grådig var han. Sterkere enn stormene. Som en vrengt søppeldynge å se til. Han var så heslig at menneskeblikket ikke hadde kapasitet til å se ham, selv om han var så stor som et sykehus. Der han dro forbi ble det liksom bare skumt. Men du kunne kjenne den stramme eimen. Og så var det dette med alle bygningene som forsvant. Svupp sa det, så var de borte. Stabbur. Block Watne-villaer. Kontorbygg. Alt gikk ned på høykant. 

Så var det i den tiden han herjet i dalene østafjells. Det var en gru hvordan han for frem. Riksantikvaren fikk magesår og forsikringsselskaper gikk konkurs. Jo mer han slukte, jo sultnere ble han. En morgen kom han over en gammel fjellgård. Et riktig vakkert tun var det, med laft og patina. Kåkknaskertrollet sopte det i seg som en støvsuger fortærer hybelkaniner. Ikke så mye som en grunnmur sto igjen. Men mett ble han ikke. De svovelputrende tarmene skrek som et bremsende godstog. Før solen sto på sitt høyeste, hadde han slukt en grendeskole, et par støler, fire trafobokser, en nærbutikk og halvparten av nittitallshusene i en liten veistump nede ved elva. 

Alle har sine begrensninger. Selv et kåkknaskertroll. I utkanten av det lille tettstedet lå et kjøpesenter. Ikke noe voldsomt. En Remabutikk. To kleskjeder. Nille. En liten kafé. Litt forsøksmessig pittoresk og landlig i uttrykket. Det skulle ikke vært noen match for kåkknaskertrollet. Men i det den siste limtredrageren gikk ned på høykant, vrengte det seg i magen på fysakken. Gips og glava sydet. Det kokte i laminat og leca. Trollet satte av gårde. Syk og elendig trampet han frem. Om det var kombinasjonen av luktlys fra Nille og imitert skifer, eller noe dårlig torvtak som satte det hele igang, vites ikke. Om det var sånn eller slik måtte det i alle fall opp! I en vakker sørhelling ved tregrensa var det stopp. Kåkknaskertrollet brakk seg. En skulle kanskje tro at det som kom opp så ut som innholdet i en kontainer på en byggeplass. Men forunderlig nok. Ut av det enorme gapet hans veltet det ut nøkkelferdige hus og hytter! Hulter til bulter, tett i tett lå de. Ubestemmelige strukturer der dårlig fordøyd gammel skikk hadde blitt tygd og gjæret sammen med nips og TEK07. Like blikkfrastøtende som det gulpende trollet selv. 

Troll kan temmes, av dem som har blikk for slikt. På en rasteplass ved riksvegen, litt lengre opp i lia for der oppkastdramaet fant sted, sto en eiendomsutvikler og nøt utsikten. Det vil si. Den slags unyttig romantisk svermeri kunne ikke falle ham inn å bedrive. Livet er kort. Taksameteret går. Han analyserte omgivelsene. Det var det han gjorde. For sitt indre blikk så han for seg hvor mange enheter det bølgende landskapet kunne romme. Hvor det måtte hugges og hvor det måtte sprenges for at flest mulig annonser kunne smykkes med lovnader om fjellglimt. Det var resultatet av hans foreløpige kalkulasjoner han nøt. Millionene skulle velte frem i denne dalen. Like mektige som isen som en gang lå her. Like tvingende.  

Eiendomsutvikleren lot blikket sveipe fra tindene i nord, sørøstover mot den lille fjorden nede i dalen. Det var da han fikk se ham. Kåkknaskertrollet. I motsetning til folk flest hadde denne eiendomsutvikleren evnen til å heve seg over kategorier som stygt, pent, heslig, vakkert, subtilt og sublimt. Han inntok verden med en skala av en høyere orden. En slags superkraft i form av evnen til å gjennomskue subjektivitetens tyranni. En superkraft som lot ham høre lyden av sovende næringsliv der andre hører fjellbjørksus. Derfor kunne han se kåkknaskertrollet like tindrende klart som du og jeg ser sola på sommerhimmelen. Eiendomsutvikleren hadde aldri sett et så mektig skue. Kraften i brekningene syntes overjordisk. Fjellet bevet da oppkomsten traff grunnen. Trollets veldige legeme struttet av en omformende kraft ingen maskinentreprenør eller hær av polakker kunne matche. Ikke i sin villeste fantasi hadde eiendomsutvikleren sett for seg at det var mulig å bygge så tett som trollet spøy. Et voldsomt begjær våknet i ham. Han måtte ha det trollet på lønningslista!

I det samme kom det en svær, fullastet lastebil med henger kjørende ned fra fjellovergangen. På planene var det stropper fast all verdens byggevarer. På impuls hoppet eiendomsutvikleren ut i veien og veivet med armene. Den stakkars lastebilsjåføren ble kald av skrekk og trampet bremsen i bånn. Den krengende, tonnsprengte ekvipasjen stoppet en knapp meter fra eiendomsutvikleren. Det knaket i takstoler og gynget i styrhuset. Før lastebilsjåføren fikk tenkt seg satt eiendomsutvikleren i passasjersetet ved siden av ham. Det kom lovnader om store summer og en lysende fremtid. Lastebilsjåførens liv skulle få gullkanter om han bare satte last og kjøreferdigheter til disposisjon. Snart dundret lastebilen nedover i retning dit kåkknaskertrollet nå satt og hentet seg litt inn etter strabasene. 

Lastebilsjåføren likte ikke helt omgivelsene der han ble bedt om å parkere. Stanken var overveldende. En kald skygge, øyensynlig uten årsak, lå over landskapet. Eiendomsutvikleren hoppet resolutt ut av lastebilen og sprang noen meter nedover grusveien og inn på myra. Han ble stående og hoppe mens han veivet med armene og ropte av ful hals
– Hei, troll! Hei! Her!  Lastebilsjåføren kunne se bølger i skyggene. Han kunne kjenne bølger i eiemen. Hva var det som foregikk? En dyp rumling beveget bakken. Lastebilen duvet. Sjåføren ble blodløs hvit. Hadde han nettopp hørt en skygge rumle «La meg være»? Utpå myra kunne han høre eiendomsutvikleren rope
– Hvordan går det med deg? Er du dårlig?
Igjen rumlet det fra skyggen
– Au, ja. Men verre er det at magen kjennes så hul. Så mye kåkknasking til ingen nytte.
Skyggen sukket så fjellbjørka lå flat bortetter. Det ristet voldsomt i lastebilsetet. Lastebilsetet ble vått.
– Det var leit å høre, kauket eiendomsutvikleren.
-Godt da at jeg har med meg litt lett lunsj til deg.
Eiendomsutvikleren pekte mot lastebilen.
– Hmmm, lød det fra skyggen.
– Det var da veldig så snilt.
-Ingen ting å snakke om, svarte eiendomsutvikleren
-Bare forsyn deg!
Brått kom det enorme brytninger i skyggene. Felt av blå himmel bølget over synsfeltet. Glimt av landskapet i bakgrunnen trådte frem. Så skaket det voldsomt i lastebilen. Sjåføren kunne kjenne hvordan den ble løftet til værs før det sang i lastestroppene og hele doningen deiset i bakken igjen. Det skjedde unevnelige ting lastebilsetet. I speilet kunne sjåføren se varene forsvinne fra planet i en jevn strøm, opp og inn i skyggen. Så ble alt svart.

Det er utrolig hva man venner seg til, bare betalingen er god. I årene som fulgte kjørte lastebilsjåføren utallige lass med byggevarer, nips og rivningsavfall til den ventende eiendomsutvikleren og skyggelagte fjellsider. Alt forsvant inn i bølgende skumring. Når han kom tilbake med neste lass, lå hauger av nye fritidshus der. Tett i tett. Underlig hjemløse å se å se til. Og finnes det fortsatt jomfruelig fjell her til lands, ja så kjører han nok fortsatt. 

Snipp, snapp snute – dessverre er nok ikke eventyret ute.   

 


Legg igjen en kommentar

Siste: VY baner vei for ny avdeling i Helvete!

Det er en fornøyd djevel som i dag kunne avsløre den store nyheten: Med navneskiftet fra NSB til VY ble det klart at grunnlaget for en ny avdeling i Helvete var på plass.

– Nå har jeg fått grønt lys fra styret om å gå i gang med etableringen av en splitter ny avdeling her i heiteste helvete, stråler avgrunnsdirektør Faen S. Vovelpølen.
– Avdelingen skal hete Den 10. sirkel: Avdeling for navnekonsulenter, markedsliberalister og målstyrere, fortsetter han.
– Så, hvem er det som skal tilbringe evigheten her?
– Det fremgår langt på vei av avdelingsnavnet. Det blir tre underavdelinger. I den første vil altså navnekonsulenter få som evig fortjent. Her vil vi og åpne for nyspråkbrukere generelt, tankesmeder samt en og annen programansvarlig i Venstre. Fellesnevneren her blir overlagte uhyrlige språkhandlinger. Uthuling av meningsbærende språklige strukturer. Aktiv meningsforflatning. Begrepsforvrenging. Slike ting. Så er det underavdelingen for markedsliberalister…
– Ja, noen vil kanskje mene at det er litt drastisk? Evig pine for å forfekte klodens mer eller mindre rådende økonomiske system?
– Slike vurderinger legger ikke jeg meg opp i. My aim is the pain, som jeg bruker å si. Utvelgelsesmekanismene får direktør for domsavsigelser og evighet ta seg av. Men jeg kan jo si så mye som at slikt folk tidligere har blitt plassert i sirkel 4 eller 8 hvor sjeler blir velfortjent og effektivt tynt for henholdsvis grådighet og svindel.
– Men så var det den tredje underavdelingen, beklager avbrytelsen…
– Ja. Det er altså underavdelingen for målstyrere. Disse har vi fått inn svært mange av de senere årene. Vi har ærlig talt hatt problemer med å plassere dem. Det er jo et gyllent prinsipp at de som skaper helvete på jord skal smake helvete i evigheten. Nå får vi endelig en egen underavdeling for disse plageåndene og kan tilby domsavsnittet presist syndstilpassede pinsler. Det gleder vi oss til.
– Hva er så koblingen mellom VY og den første nye sirkelen i helvete siden 1321?
Godt spørsmål. Med VY-skandalen har vi rett og slett nådd kapasitetsgrensen for kategoriovergripende syndere. Vi har sett en kraftig økning i antall fordømte det er vanskelig å plassere etter det gode gamle dødssyndsystemet. De er gjerne det vi kaller clustersyndere.  Disse er skyldige i løgn, ulike grader av forræderi, smiger, hatfullhet, og som nevnt svindel og grådighet – på en gang. Ved et par tilfeller har vi vurdert en plassering i den innerste sirkel med styggen selv, men det sitter langt inne. Det nærmeste vi kom var da en viss madamme ramlet inn her i 2013, men det får da være grenser for hvilke pinsler stakkars Lucifer skal utsettes for.

S. Vovelpølen understreker videre at skjærsilden ikke er tilstrekkelig for den nye avdelingens målgruppe, siden de er uten anger og syndsbevissthet:
– Snarere viser de en skamløshet vi sjelden ser maken til blant helvetes innbyggere. De har gjerne forestillinger om seg selv som frelsere og frihetsforkjempere. Slikt ser domsavsnittet svært alvorlig på

Nye pinsler
Det er når vi spør hvilke nye pinsler den nye sirkelen skal by på S. Vovelpølen blir riktig ivrig. Han kan fortelle at underavdelingen for navnekonsulenter vil utformes som det gamle telegrafverkets hovedkontor a ca 1968. Her skal de for all evighet sitte og besvare ustanselig ringende telefoner med standardhilsningen «Norges statlige telegrafverk, vær så god. På hvilket vis kan jeg ydmykt bidra til samhandling og samfunn».
–  Så var det markedsliberalistene. De skal få kjørt seg. Der de så seg som den individuelle frihetens forkjempere i levende live, skal de nå få smake individuelt tilpassede pinsler. Margaret Thatcher for eksempel vil bli fastmontert på en toghjulsboggi og kjørt frem og tilbake på en kort u-formet bane. Den lille ekvipasjen vil bli dyttet av demoner i skikkelse av labour-politikere som synger «turn the lady, turn the lady». Vi har et rom der en stakkar liberalistsjel ustanselig skal få stumpen vasket og bleie skiftet. Det lyder kanskje ikke så ille, men haken her er at demonen som skal utføre stellet har forsvarlig lønn og pensjonsavtale gjennom KLP.
Faen S. Vovelpølen ler høyt og skremmende mens han slår seg på kneet.
– Jeg kunne kommet med utallige eksempler, men du skjønner tegningen.
– Snedig. Hva har da målstyrerne i vente?
– Ja! Der har vi funnet frem til et fiffig grep. Vi bygger en tro kopi av Nesodden Steinerskole. Her skal målstyrerne bedrive uavlatelig makramé-håndarbeid. Hvert tiende minutt vil en demon gi en kvalitativ vurdering av innsats og resultat. Uten forvarsel vil de videre bli utsatt for sporadisk eurytmitvang, helt uten mål og mening.
– Dette lyder utspekulert og lovende S. Vovelpølen. Takk for orienteringen, og lykke til
– Tusen takk for det!

 


Legg igjen en kommentar

Handle slik at du alltid forholder deg til naturen som et formål og aldri bare som et middel

Har du lest Bjørn Stærks kronikk Klimakrisen: Hva hvis grønn vekst ikke er mulig? Tror det er den mest tankevekkende teksten jeg har lest på lenge. For en gangs skyld våger noen å dvele ved erkjennelsen: Klimakrisen kan tvinge oss til å finne et alternativ til økonomisk vekst. Vi har et system som er stabilt så lenge økonomien vokser. Uten vekst kommer depresjonen. Samfunnet mister bæreevnen. Stærk setter gaffelen i krisen slik: «Vi trenger altså vekst for å unngå krise, men veksten fører til krise.»

To ting blir klart for meg etter å ha lest Stærk. Vi trenger et skifte i den grunnleggende rasjonaliteten vi navigerer etter. Dette igjen blir umulig uten en grunnleggende endring i fordelingen av verdiskapningen. Demokratiske strukturer må ha mandat og maktmidler til å tøyle eiermakt.  

Fornuftsrasjonaliteten verden har styrt etter siden den industrielle revolusjon er i ferd med å smadre livsgrunnlaget vårt. Denne rasjonaliteten som gjør det formålstjenlig å innta et ensidig instrumentelt forhold til naturressurser. Om et foretak har vært drivverdig eller ikke, har nær utelukkende handlet om økonomiske forhold. Kampen for at andre interesser enn kapitaleierens må inn i dette regnestykket, har primært handlet om arbeidsfolks vilkår og beskatning. Arbeidere, kapitaleiere og stater har delt det overordnede målet om vekst. Mer eller mindre ukritisk utnyttelse av naturen har vært forutsetningen. 

Denne vekstrasjonaliteten har opplagt tjent mennesket godt, på mange måter. I 2019 synes det like opplagt at fortsatt vekst og fortsatt blind utnyttelse av naturen kun slår tilbake på oss selv. Det er irrasjonelt. Trusselen mot naturen som skal holde oss i live er overhengende, her og nå. Klimakrise, insektsdød, plastforurensning og overfiske er noen eksempler. Dette er ikke bare noe som skjer i land langt der borte. Det er realiteter her til lands. .

Stadig mer av verdiskapningen i verden går til makt- og formuesopphopning for et mikroskopisk antall kapitaleiere. Lite tyder på at disse menneskene drives av et mål om økologisk bærekraft, frihet og trygghet for de mange eller det globale velferdssamfunn – for å si det forsiktig. Lite er like dårlig egnet til å løse verdens kollektive problemer som en globalisering hvor de rikeste få får stadig større frihet til å betinge livsbetingelsene for de mange. For laissez-faire-kapitalisten har en langsiktig investering hans egen begravelse som horisont. Hans etiske kompass er egen avkastning. Penger er makt. Makt er et instrument for å virkeliggjøre egne mål.

De åtte rikeste i verden eier mer enn den fattigste halvdelen av hele klodens befolkning. Bill Gates, Jeff Bezos og Warren Buffet har en samlet formue som er større enn USAs fattigste halvdel, omtrent 160 millioner mennesker. I Norge eier ti prosent av husholdningene litt over halvparten av folkets totale nettoformue. I løpet av de fem siste årene har Oslo børs gitt aksjeeierne over 50% verdiøkning. I tillegg kommer utbytte. Hvor mye hadde du i lønnsøkning i løpet av den samme perioden? Videre vekst vil ikke med nødvendighet opprettholde eller øke velferden, men den vil med sikkerhet øke formuesopphopninger og samle mer makt på færre hender. Denne mekanismen durer og går på bekostning av naturen som holder oss i live og de manges mulighet til å etablere en økonomisk trygghet for seg og sine. Dette bildet viser en situasjon hvor demokratiske strukturer stiller med et stadig svakere utgangspunkt for å ivareta fellesskapets interesser, det være seg globalt eller i den enkelte nasjon. Dette skjer i en situasjon hvor det mer enn noen gang er nødvendig å tenke helhet, fellesskap, tusenårslangsiktig, klokt. 

Det grønne skiftet blir ikke noe skifte om mennesket ikke inntar et annet perspektiv, styrer etter en grønn rasjonalitet. Vi må bruke et språk som egner seg til uttrykke dybden i de truslene vi har utsatt oss selv og våre medskapninger for. Å fylle en fjord med gift for å sikre kobber til det grønne skifte, er et grelt uttrykk for at oppgaven ikke er forstått. Det blir å fortsette som før: Maksimert utnyttelse av ressurser her og nå for (relativt sett) kortsiktig gevinst. Formelen for uføret vi har kommet i. Det kan virke som om alt for mange politikere oppfatter det grønne skiftet som en litt flekkete, grønn vimpel de kan vifte med.

Mennesket er et fornuftsvesen. Vi vet hva vi gjør. Vi vet hva vi står overfor. Det er kunnskap. Derfor utgjør trusselen fra en overhengende økologisk kollaps en ubetinget moralsk forpliktelse. Den grønne rasjonaliteten har ikke rom for bortforklaringer, utsettelser eller forsøk på omskrivninger av den industrielle revolusjons formålsrasjonalitet. Slike avveier er en form for løgn. Moralske avvik. Den grønne rasjonaliteten er kunnskap om rett og galt. Hva verner og styrker miljøets bærekraft? Hva truer og bryter ned? Jeg er ingen fagfilosofi, så langt der i fra. Mine resonnementer har sikkert huller. Det finnes sikkert tenkere som har gitt solide bidrag om dette for lengst. Men for meg peker disse utfordringene mot Kant og hans kategoriske imperativ, i de to mest kjente formuleringene:   

  • Universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
  • Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

Så kan det være naturlig å lete etter en økologiformulering. Noe i retning av: Handle slik at du alltid forholder deg til naturen som et formål og aldri bare som et middel. 

Fra et slikt perspektiv, hvordan ser det da ut med gruveavfall i Repparfjorden, isbitutvinning på Svartisen, vindmøller på Finnskogen, jakt på nye oljefelt eller skroting av skip på indiske strender?  

«Vi trenger altså vekst for å unngå krise, men veksten fører til krise.» Så blir det altså krisen veksten fører med seg som må få prioritet. Ser man på hvordan fordelingen av den økonomiske veksten har vært de siste tiårene, synes det klart at verden ikke lenger har råd til ressursgapet mellom massene og de superrike. Miljøet tåler det ikke. Stabiliteten vi er avhengig av, mer enn noen sinne, trues av det. 

Det må settes punktum for liberalismens tidsalder. Den har gjort sin andel udåd. Dette er heller ikke tiden for kommunismens sløvende utvisking av individet. Miljøkatastrofen er også et personlig ansvar. Vi kan ikke overlate det til stater alene, eller håpet om teknologiske løsninger. Den moralske forpliktelsen treffer oss alle som individer og art. Dette er tiden for velprøvde fellesskapsløsninger, som den nordiske modellen. Sterke demokratier med kompetente, ansvarlige velgere. Men bevare meg vel. Vi har så dårlig tid og så ufattelig laber vilje til handling. 


Legg igjen en kommentar

Ode til Mads Gilbert

Mads. Din røde klut du er
Rød som blodet på hanskene dine
et kinn som friskner til
rosen i de kalde hendene, når det måtte bli slik
Akkarvik, Angola
Kvænangsbotn, Kurdistan
Alteide, Afghanistan
Bilto, Burma
Karasjokk, Kambodsja
Gamvik, Gaza
Oss mennesker, vi blør
Redselen står i blikkene
Du står i det. Har ikke tid
til å fylle parentesene
Du vender øynene dine mot lyset
Søker gnisten som holder hjertene i gang
håpet levende. Hendene som holder
det trette hodet. Fingrene du stikker inn
der splinten spjærte kjøttet
Ansiktet ditt, smilet – Slik er ropet
ingen har lov til å overhøre: Se
mennesket
i verdens rikeste land. På feltsykehuset
i Palestina. Oss
midlertidige, sårbare. Vi
med omsorgen og omtanken
som en mulighet i oss. Arten
som lever av kjærlighet. Rød!


Legg igjen en kommentar

Det er langt fra Tvist-Stølen til Ski Storsenter

Noen av de eldste minnene jeg kan hente frem, er fra Tvist-stølen i Ål. Jeg husker geitene og geitefjøset. Det åpne landskapet. Lek i steinrøysuniverset der røyskatten smatt ut og inn. Jeg husker utendørs primkoking. Duften og den kornete konsistensen. Jeg husker budeia Kirsti og hunden Rex. Smørsideminner fra et miljø hvor mennesker har måttet arbeide hardt.

Fjellbeite og slåttemark langt fra gården var en gang nødvendig for å berge seg. Tunge vilkår vi vel ikke vil tilbake til? Det er likevel påfallende at historiene om stølsliv ofte rommer mye takknemlighet. Det skinner noe gjennom ordene som fortelles. Noe verdifullt som ble jobbet inn i kroppen. Noe vi vanskelig fanger når debatten går om landbrukspolitikk, klima, rovdyr, matvarepriser. Slikt. Noe som står i fare for å bli språket bort når jeg prøver å skrive dette. Jeg må likevel prøve. Skrive at mennesket er en skapning blant skapninger. At vi må erfare sårbarheten og midlertidigheten ved det å være til. Det er for stort til å tenkes.

På vei til Tvist kjørte vi forbi fjellvannet Rødungen. Det er ganske nøyaktig fem kvadratkilometer stort. Eller fem millioner kvadratmeter. Et stort tall. Men det tar under ti minutter å kjøre forbi det. I den store Skarvheimen er Rødungen en liten flekk. Nylig hadde A-magasinet en større sak om Ålingen Olav Thon. Han eier visst fem millioner kvadratmeter næringseiendom. Gjennom et langt liv har han lagt krone på krone. Investert og reinvester. Vært langsiktig. Han er kjent for privat nøysomhet, tross milliardspinn og overskudd i forretningslivet. En nøysomhet som til tider har blitt litt latterliggjort, men som først og fremst har blitt beundret og trukket frem som eksempler til etterfølgelse. Man får de høyeste ordener for slikt.

Det kan vanskelig diskuteres at mannen fra Hallingdal har vært dyktig. Han har arbeidet hardt og fått uttelling for det. Hans entreprenørånd har skapt mange arbeidsplasser. Mange skylder ham mye, materielt sett. Men denne historien har noen dybdegivende skygger. Suksessen er basert på at flest mulig har et forhold til forbruk som er stikk motsatt Thons eget. Hans vekst har vært betinget av vekst i bruk og kast. At folk har vendt blikket mot forbruk som målestokk for hvor godt livet går. At folk og folkevalgte har heiet frem bygging av industrielt effektive shoppingmaskiner. Ofte på bekostning av levende og humane tettstedsmiljøer. Et eksempel er Ski storsenter i min egen kommune. Det ble bygd i 1995, for så å bli bygd videre ut i 2003 og 2008. 145 butikker og spisesteder. 1600 parkeringsplasser. 1600. På større handledager lammes Ski av trafikken til og fra senteret. Når kommunestyret nå vil gjøre sentrum til et sted å være og Ski til et sted å tilhøre, ligger kjøpesenteret der som en egen verden. Innkapslet i en slags ikke-arkitektur. En byplanleggingens gjøkunge. Man er stedløs der inne. Det støter stedet rundt bort med en slags negativ magnetisme.
– Hvem er du?
– Den handlende. Den kjørende. Den mellom ingen steder.
– Du, dette går ikke lenger. Vi utarmer kloden.
– Virkelig? Nei, det er for galt. Men har du hørt at Stasjonsveien er stengt for biler? Pottit-Norge!

Olav Thon skal etter de fleste målestokker snart dø. Slik hans venn Feodor Ingvar Kamprad til slutt måtte dø. Slik budeier og kontorrotter som meg en gang skal dø. Mot den horisonten slår absurditeten inn med full kraft. Hvorfor? Hva har du utrettet Olav Thon? Fem millioner kvadratmeter er en prikk på vidda. Arbeidsplasser? Var det arbeidstakeren som var målet, eller var arbeidsplassene midler for krone på krone? Var det veksten for vekstens skyld? Tenk hvor sårbart alt er. Hvor hjelpeløse markedskreftene er når de ekte utfordringene våre skal løses. Er det ikke bare i patologien vi kan finne forklaringer på det evige vekstjaget? Shoppingsentrenes stedløshet kan ikke måles i noen enhet. Heller ikke avstanden de skaper til erkjennelsen av at jeg lever fordi noe gir meg muligheten. Noe jeg er en del av og forpliktet på. Det er ikke Olav Thon som har skapt denne situasjonen. Det er vi som har bedt ham om det. Forsterket adferden gjennom egen adferd.

Avstanden fra Tvist-Stølen til Ski Storsenter er uendelig mye større enn de konkrete milene. På mange måter er det en tur uten retur. Men ingen av restaurantene, ingen av butikkene tilbyr erfaringer som gir hode og kropp mulighet til å erkjenne at det ligger en storhet i det å være menneske. En storhet som vrir seg unna når jeg prøver å sette ord på den, men som jeg skimter ta form mot en horisont av sårbarhet og avhengighet. Slik jeg skimtet den i samspillet mellom landskap, dyr og menneske på Tvist.