bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Forkjølelsessår, steroider og Anundsens fall

I disse dager erfarer vi, igjen, at Huawei kanskje er litt farlige Kinaspioner. Flere land har utestengt konsernet som mobilnettleverandør. Man anser det slik at deres sorte bokser nærmest vil fungere som direkte koblingspunkter mellom nasjonal mobiltrafikk og kinesisk etterretning. Så hvorfor synes norske aktører å være så ivrige etter å kneppe opp for kineserne?

Har du tenkt over at selveste Go`jenta og tidligere dopingutestengte Therese Johaug er tungt sponset av disse skurkene? Det finnes ikke noe slikt som tilfeldigheter mine venner. Men hva betyr dette? Hvilke årsakssammenhenger skjuler seg under villniset av klare blå øyne, forkjølelsessår, bulende lår og tafsende konglomeratkapital i det onde og verdensovertakendes tjeneste? Og finnes det en kobling (bokstavelig talt) her til mobilnettsaken? En bør holde seg for god til å spekulere, men man bør ta den tunge jobben med å resonere, dedusere, reflektere og konkludere.

Da Johaug fikk kontrakt med Huawei ble vi eksponert for en massiv kampanje. Ho` Thereses vakre smilefjes var over alt, paret med Huaweis logo. De to var ett. Så kan man spørre. Hvorfor? Var det for å selge mobiltelefoner? Neppe. Kjenner du noen med Huawei-telefon? Ikke det nei. Dersom målet var å selge telefoner hadde de lagd telefonreklame. Det var Johaug som var produktet her. Huawei kjørte en kynisk, langsiktig kampanje for å programmere det norske folk, INNKLUSIVE innkjøpsansvarlige direktører i telenor, til å tenke blått blikk, spenstige lår og dalsbygdadialekt når snuskelogoen deres dukket opp.

Vi skifter scene: Et møterom hos en norsk telegigant. Det skal kjøpes nytt mobilnett. Flust av tilbud har kommet inn. Og et peker seg ut. På forsiden skinner en stor, blå, lett gjenkjennelig logo. Den halvt aldrende sjefsingeniøren er birkenmerkegrossist, litt frustrert over utgående frue og bare delvis til stede i rommet. Fagdirektøren er tett på samme modus og status, bortsett fra at BMI-en har løpt litt løpsk og det er ikke lenger et 1/1-forhold mellom mentalt og fysisk libido. De er altså begge menn – slik teletopper gjerne er. Er det på tide å flette inn et første «tilfeldig, neppe?». Omtrent samtidig faller disse to herrenes blikk på Huawei-logoen. Det tikker momentant i alle bokser. For deres indre øre leses tilbudet opp på klingende dialekt. For deres indre blikk danser solbrune rulleskibein dobbeldans under store, klare blå. Valget er i praksis tatt. Tidligere mumling om spionasje og tukling er glemt.

 Men hva har dette med dopinghistorien å gjøre? La oss spole tilbake til november 2015. Norsk etterretning og sikkerhetsmyndigheter blir tatt med buksene nede. BAM! Der er Therese Johaug lansert i en massiv kampanje. Hun og Huawei er over alt. Dette skulle de ha sett komme. Hysjhysj er ikke dumme. De kjenner kineserlusa på gangen. Firmaet har vært på radaren i mange år allerede. De vet umiddelbart hva som er på spill. Skjønne, lille Therese blir i beste fall utnyttet i et kynisk spill med en rekkevidde lang utover det hun selv kan ane. I verste fall har de en agent for fremmede makter å håndtere. Dette må stoppes. Koste hva det koste vil. Hysjhysj gjør seg klar til pågripelser, avhør, konfrontasjon. Dom vädrar blod, det luktar sorg.

I siste øyeblikk får justisminister Anders Anundsen snusen i hva som er under oppseiling. Anundsen er populist. Han trenger ikke engang konsultere sine informasjonsrådgivere for å forstå hvilke konsekvenser åpenlys, hardhendt håndtering av Johaug vil få. Han er ikke dummere enn at han ser den uhellige forbindelsen mellom Frps hjertesaker og hjertesprenget nasjonen kjenner når Therese triller tårer under flaggheis og nasjonalsang. Spion eller ikke. Her må det spilles på dulgte strenger. Det legges en skummel plan for hvordan Therese Johaug skal rives ned av den kjernesunne, dialektprekende, medaljepressende pidestallen. Et eiegodt ytre skal slå sprekker under populismens manipulerende hammer. Så hva kunne vært mer egnet for å oppnå dette enn å angripe hennes engleaktige ynde og bildet av den høyfjellsklare, brefriske renhet? Forkjølelsessår og doping. Snørr, tårer, forkjølelsessår og doping. Planen var lagt. Terningen kastet. Over fredagspilsen runget en ond og hovmodig justisminister- og spinndoktorlatter. Huhei! Smak på denne Huawei.

Ting tar tid, men tiden tikker mot iverksettelsen. Vi skal som sagt ikke spekulere. Men vi lar landslagsleger, en roerkjæreste, herpesfokuskåte pressefotografer og Italienske farmasøyter skride forbi i våre tanker – så går vi videre til de harde realiteter: 16. september 2016 leverer Therese Johaug en ikke akkurat fjellbekkrein urinprøve. Ballen begynner å rulle. Katastrofen er et faktum. Anundsen sitter på sitt kontor og følger saken spille seg ut, gnir seg på magen og humrer stygt. I sitt svarte sinn tenker han: Bare vent. Dette er bare begynnelsen. Herpes og steroider i dag. Spionasje og landssvik i morgen. Jeg, den handlekraftige statsråd og uredde nasjonsbeskytter.

Men som vi vet ble ikke utfallet av Anundsen planer som planlagt. Facebook renner over av støttegrupper. Folkets kjærlighet til billedskjønne o2-snappere er større enn populisten hadde regnet med. Om det før var umulig å ta Johaug, var det enda mer utenkelig nå. Bare en ting er verre enn å klype hardt i en folkekjær langrennshelt: Klype hardt i en folkekjær langrennshelt med tårer på kinn og svensk sportspresse mot strupen.

Bak kulissene tar ansvarlig informasjonsrådgiver og komplottarkitekt til tung drikking.

Nytt sceneskifte. Vi snakker en gang i november samme høst. I et smug i Bergen står en liten kineser med solbriller og stresskoffert. Ute på gaten stanser en stor, svart bil. Snart tegner konturene av en solid kvinneskikkelse seg mot lyset fra gatelykten der ute. Hun skrider inn mot kineseren. De snakkes dempet på aksenttung engelsk. Kineseren overrekker bilder, dokumenter, kopier av e-poster fra private kontoer. Å ja. Østens skare lar seg ikke pille ved nesen. Skyggene har ører og øyne. «Nå vi hal vi tikkelig balletakk på dai» avslutter kineseren. «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene» repliserer kvinnen mellom sammenbitte tenner.

18. desember 2016 går Anundsen av som justisminister.

Nå nærmer en ny skisesong seg. Vi får kanskje aldri vite om Johaug er agent eller ikke. Vi vet ikke hva slags press kinesisk storkapital har lagt på kvinnen i smuget i Bergen. Vi vet ikke hvem vi kan stole på, hvem som lytter på våre samtaler, leser vår sms, grafser i våre unges nakenflash på dulgte SoMe-kanaler. Moralen er: Legg aldri en rive fra deg vannrett med tennene opp. Når gresset gror til kan du komme til å tråkke på den, og du får slurvet ditt i trynet, om du så er justisminister eller kvinne i et smug i Bergen. Om du attpåtil skulle slite med et herpessår, vil møtet med riveskaftet smerte enda mer. Men om du nå sliter med herpessår, så styr unna salvevarianter med ulovlige steroider. Med mindre du er agent på hemmelig, superutspekulert oppdrag.

 

Reklamer


2 kommentarer

Om å gå fra min til vår – Tanker etter Tung tids tale på Riksteateret

Olaug Nilssens bok Tung tids tale har vært i og virket på verden et års tid. Det er Olaugs roman. Hun har skrevet en historie som er sin. Det er hennes bragd som forfatter. Hennes mot. Hennes sårbarhet. Det er Olaug.

Men første gang jeg leste teksten, holdt boken i hendene, hver gang jeg leste en anmeldelse, leste om en pris, leste om en politiker eller en sterk samfunnsstemme som hadde lest boken, så kjente jeg det som en liten seier. For i løftet Olaug har tatt, har hun tatt med seg alle foreldre som har barn med autisme, utviklingshemning, utagerende barn, alle barn som slår, biter, lugger – alle foreldre som står i maktesløsheten i møte med offentlige tjenesteytere. Alle foreldre som elsker barna sine, på tross av.

Olaugs og min historie har blitt vår historie. Min og Olaugs. Olaugs, min og alle de andre i dette lille, store, rare annerledesOSSet.

Olaug har satt språk på dybden i utenforskapet slitenheten, det endrede livsperspektivet, de uhyrlige erfaringene gir. Ikke et språk som bare de som deler hennes erfaringer kan kjenne igjen, men et språk som når frem og griper litteraturanmeldere, politikere, kronprinsesser, nabokjerringer, trikkepassasjerer – folk. Folk flest. Olaug er kunstner. En modig og drivende dyktig forfatter. Det er derfor boka har blitt en suksess. Fordi Olaug har skrevet en bok med allmennmenneskelig, eksistensiell sprengkraft – via et dirrende, nådeløst innblikk i skjebnen til en familie og hvor dysfunksjonelt fellesskapet og hjelpeapparatet kan fremstå. Hvor destruktivt. Og jeg har tenkt at for hver kopi av Tung tids tale som har blitt kjøpt og lest, så har samfunnet vårt fått et knepp bedre forutsetninger for endring, tatt et lite museskritt mot økt fungerende medmenneskelighet. Det lille annerledesOSSets historie og erfaringer har vokst og vokst til å bli en del et stort VIs felleseie.

Og nå har altså Tung tids tale blitt teater. Dramatisert- effektivt, nennsomt, tro mot kraften i boka. Fått regi – modig, sårbar, nådeløs. Blitt skuespillerprestasjoner – kompromissløse, selvutslettende, finstemte, kroppsknusende. Fått scenografi, program. Truffet publikum. Sitter i kropper, fyrer i assosiasjoner, rører i følelser. Har kilt seg inn i publikums liv, slik bare teater kan gjøre når ekte mennesker ansikt til ansikt med ekte mennesker formidler ekte historier med hver trevl de har i kroppen og hver flik av sin tilstedeværelse. Vil ikke si så mye om min opplevelse. Det var sterkt, det var vondt, det var stort. Befriende. Jeg ville ikke vært den for uten. Jeg håper du får en anledning til å se stykket, du og.

Etter forestillingen holdt Olaug en tale i foajeen. Adressert til de fire skuespillerne – som alle hadde spilt Olaug, og alle hadde spilt Daniel, sønnen – siterte hun diktet som har gitt stykket og boken navn. Strofen med ordene:
Det heiter ikkje; eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Og hun sa at nå er det ikke bare Olaug som forteller hennes og Daniels historie og gir den liv. Den fortelles av at vi. Og igjen: Selv om det er hennes historie, hennes bragd, hennes mot, hennes sårbarhet som i den overrekkelsen fikk en ny, styrket skikkelse, så var det noe der som vekket håp også hos meg. Bevegelsen fra min til vår historie fikk en ny, utvidet dimensjon.

Nå skal forestillingen ut på turne. Historien skal virke videre i verden, båret med nye virkemidler. Noen skal bli berørt på nytt, på en ny måte. Andre skal berøres for første gang. I programmet siteres politikere og kjente menneskers opplevelse av boken. De sier noe om sårbare menneskers vilkår. De sier noe om Olaugs mot. Om kjærligheten. Tusenvis har lest boken. Tusenvis skal se forestillingen. Tusenvis skal lese programmet. Tusenvis skal huske, bli litt endret. Et stort, lite annerledesOSS skal trå rundt i livet med et håp som er bittelitt større blant medmennesker som aner bittelitt mer, og med en historie som har gått fra min til vår.


Legg igjen en kommentar

Den forunderlige hendelsen på Nordby shoppingsenter

Vi er i den store lekebutikken på Nordby shoppingsenter
Det er få andre der. Betjeningen priser varer og ordner utstillingen

Tolvåringen stanser ved en hylle Disney-bamser. Med fryd
gir han Mikke Mus en klem og takker for vennskapet. Noen snur seg
litt beskjemmet mens Tussi får en leksjon i vals, akkompagnert
av den hese, fremmedartede barnestemmen. Så, før han går
ubundet videre blir Ole Brumm servert

en stor porsjon honning. Det er da det skjer. En kort stund
står butikken helt tom for begjær. En stor tvil fyller rommet
Dypt i mengden av leker må monomerene slippe taket i hverandre
Store nettverks- og kjedeformede molekyler reduseres
til enkle hydrokarbonforbindelser. Dette vet vi

fordi Elsas vakre ansikt raskt mister sin glatte tekstur
Den smekre figuren fordamper med prinsessekjolen, slik legosett
Byggmester Bob-verktøy og alle slags morosaker skiller seg

i en kvelende atmosfære og mørk, tyktflytende væske. Den truer
med å flomme ut av hyllene og oversvømme oss. Bare frykten
i butikksjefens blikk kan stagge den - og skuffelsen til bestemoren
på vei inn for å kjøpe en potte
som spiller festlige sanger når gullet har gjort sitt

 


Legg igjen en kommentar

Mitt bitre land

Mitt bitre land

Et lite sted, en sårbar fred

slengt ut blant vidder og fjord

Mitt bitre land

Der tunge fjell blir plantet 

dypt i sinn og mennesker og ord

Ingen stillhet og drømmer gror

Bare ekko fra karrig jord

 

Mitt bitre land

Som havet skjenket rikt og raust 

med trygghet fra kyst til kyst

Mitt bitre land

Der raushet glir forbi 

og blir til ondskap i noens bryst

mens natten står blek og tyst

 

Mitt bitre land

Et lite sted en sårbar fred

slengt ut blant vidder og fjord


Legg igjen en kommentar

Trafikktroll

For den som leter etter norske verdier er kanskje trafikken et godt sted å begynne. Vi viser hverandre stort sett respekt, tar hensyn, overholder vikeplikt, opptrer forutsigbart. Vi er kollektivt orientert. Veldig norsk. Veldig bra. Det virker som om den gjevne trafikant er innforstått med at ved å delta i trafikken godtar man vilkårene i en kontrakt som ikke bare omfatter trafikkreglene, men også en tilslutning til en overordnet målsetning om at trafikken er et instrument for trygg forflytning for alle.

Men. Trafikken er og en arena hvor slitasjen på på tradisjonelle hedersverdier blir veldig synlig. En farlig forbikjøring er et uttrykk for at noen setter egne lyster høyere enn andres sikkerhet. Hornbruk, langefingre og andre aggressive gester er uttrykk for at man ikke ser trafikken som et fellesprosjekt der man er forpliktet til å bidra til flyt og sameksistens. Snarere blir den en kamparena. Og når en opptrer aggressivt i trafikken gjør det noe med medtrafikanter som blir utsatt for det. Dype instinktive reaksjoner utløses. Frykt, sinne. Ingen kan forvente at egen aggressivitet skal møtes med forståelse og aksept. Aller minst i trafikkens sekundlange møter. Aggressivitet avler aggressivitet. Den aggressive trafikanten er nettrollet som har byttet ut tastaturet med metall, hestekrefter og fart. Nettrollet og den aggressive egobillisten har nemlig det til felles at de devaluerer andre og søker å legitimere at de innehar friheter og privilegier som ikke bare er mer vidtrekkende enn deres medmenneskers. Det er og helt greit at deres frihet og privilegerte stilling går på bekostning av andres, ja sågar er til trussel og skade for medmennesker. 

I går pendlet jeg til og fra jobb på sykkel. En nydelig dag. En av disse få skinnende blå. Jeg vet ikke hvor mange hundre biler jeg var i trafikken sammen med, men stort sett hadde jeg en positiv opplevelse av gjensidig respekt og samarbeid med medmenneskene rundt meg. Men fem ganger opplevde jeg livstruende adferd fra medtrafikanter. Den verste episoden kom langs Gjersjøen. På et sted med så godt som ingen veiskulder og med et smalt bånd vegetasjon mellom den hvite stripa og en fjellvegg, så en SUV-sjåfør det opportunt å kjøre forbi mens en møtende bil var på høyde med meg. Det var kanskje bare en nevebredde mellom styret mitt og bilen som dundret forbi i 60-70 kilometer i timen. Jeg så ikke hvordan den møtende bilen måtte takle episoden, men jeg tror den tutet. Jeg ble selvfølgelig livredd og lynende forbannet. Jeg presenterte en langefinger med overbevisning og tydelighet. En gest som ble gjengjeldt gjennom takluken på SUVen. Det verste i denne situasjonen er selvfølgelig at en medborger med overlegg velger å utsette en ubeskyttet syklist for slik fare, og samtidig basere seg på at sjåføren i den møtende bilen takler situasjonen som oppstår. Men i ettertid kjenner jeg avsky over at jeg selv lar meg dra inn i en samhandling drevet av aggresjon, frykt og forsvar. Jeg føler meg tvunget inn på en kamparena som ikke hører hjemme i livet jeg vil leve eller samfunnet jeg ser meg som en del av.

For mange år siden arbeidet i jeg i begravelsesbyrå. En jobb hvor det blir veldig tydelig hvor skjørt livet er. Under gitte omstendigheter skal så lite til før en hodeskalle sprekker eller en nakke brekker og et liv er over. På den andre siden av dødsfallet venter bølgen som slår inn i etterlattes liv. Begravelsesbyråjobben ga noen innblikk i det og. Konsultasjonene hvor alt skulle planlegges, eller ved den åpne kisten etter ulykken som hadde etterlatt en kropp som bare hadde en hånd igjen å stryke farvel. Bakenfor der igjen ligger de menneskelige, langt- og vidtrekkende konsekvensene. Slike scener har blitt resultatet av egobilisters adferd. Og det det vil bli det igjen. 

Så når jeg leser SoMe-innlegg fra voksne mennesker som lefler med voldsfantasier hvor syklister er objekter, eller jeg ser ellers ansvarlige og fornuftige folk gå langt i å vise forståelse for aggressiv, utagerende adferd i trafikken, – Det finnes jo så mange bøllete syklister. De får skylde seg sjøl – så blir jeg dypt bekymret. Dersom vi tillater at trafikken blir en arena for selvhevdelse og den sterkestes og frekkestes rett – Hva sier det om statusen for det som har vært våre hedersverdier? Hva sier det om retningen vi lar samfunnsutviklingen ta?   


Legg igjen en kommentar

1,618 033 98

Mennesket er alle tings mål
Protagoras (481-411 f.Kr)

1,618 033 98

I februar 1944 ble Gewandhaus i Leipzig utslettet
av vestmaktenes brannbomber. Veggene kollapset om et rom
beskrevet som et fartøy av akustikk, i stand til å bære
et fullt orkester og femten hundre lyttere
gjennom villniset av distraksjoner – og nesten
helt frem. Hvordan?

Jeg, er en variasjon over da Vincis vitruviske mann. Ingen vet
hvorfor jeg er til. Men konsertsalene finnes
fordi min slekt finnes. Gewandhaus ble bygd i menneskets bilde
som en lek med våre proporsjoner.

En fasade som faller
en torso
som rives av ved navlen


2 kommentarer

Hjerter som kan telle til tredve

Forskere tror arten ble formet
da vi levde i små grupper
på kanskje tredve individer. Tett sammen
i den nakne kampen. Kampen
vi stadig tapte. Da vi famlet oss frem til de første
livsviktige ritualene,
fant ord for det unevnelige og ubegripelige. Vi var tjueåtte

nære som begravde det dødfødte barnet på en svanevinge,
tett inntil den atten år gamle moren,
og vi strødde oker over dem. Vi husket ordene
som skulle sies. Vi husker ikke om vi visste hvorfor. Men vi vet

at ordene og hendene våre er alt vi har hatt å gripe
verden med. At vi aldri kan dele substans uten å dele språk.
Vi har hjerter som bare kan telle til tredve,
men er selv talløse i trengselen
på pendlertogene, gravplassene og i flyktningleirene.