bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Om flagget

Orm på hvit bunn. Ravnen og dragen. Gylden løve med øks. Faner å samles under. Faner å dø under. Blafrende bilder som sa at mennesket er vind i herskernes lunger. Dette er flaggets forfedre.

Og flaggslekten fortsatte å tjene de eneveldige, den nedarvede eller tilranede, personlige makt. Vaie over regimentene, skipene. Forkynne: dette fartøyet, disse mennene, denne lasten er kongens, handelshusets – av Guds nåde.

Men alt fanestoff, alle sting, all gild farge, alle metre snor, all komposisjon. Alt ved flagget er menneskets verk. En konge har ikke en plass i et flagg om ikke flaggmakeren plasserer hans våpen der. Og hva med Gud?

I Paris dro de kongen ned av tronen, rev kongefanene i filler, heiste Trikoloren. Rødt og blått fra byens flagg og hvitt – det gamle kongeflaggets farge, sydd om til et symbol på frihet. Et flagg formet under kaos. Da utøylet, frigjort makt ble lagt i nye hender og misbruket tok nye former. Men en ny retning var gitt. Eneveldet var rokket uten at Gud slo tilbake. Mennesket var ikke noens eiendom. Frihet, likhet og brorskap (eller døden).

Det norske flagget deler Trikolorens farger, men det ble ikke formet under åpen strid. Det vokste frem gjennom den langsomme frigjøringen fra Danmark og Sveriges kongemakter. Det rene flagget er resultatet av flere stortings fortolkning av innholdet i Norges frihet. En frihet som rommer revolusjonen idealer om frihet, likhet og brorskap, men som i farger og utforming også knytter bånd til Sverige og Danmark. Det er ikke et symbol på sjåvinisme, men et uttrykk for at Norges selvstendighet og frihet står i en sammenheng og er betinget av historie og relasjonen til verden utenfor.

Det norske flagget er et fredens og frihetens barn av flaggslekten. Eierskapet til flaggets betydning tilhører folket. Ingen maktperson har rett til å tilrane seg flagget og nære egen posisjon gjennom det. Når det norske flagget misbrukes er det ikke den illegitime makten som hånes, men folket og demokratiet.

Så kjære medborger, om du ser flagget bli brukt i sjåvinismens tjeneste, om du ser flagget bli brukt som stengsel, som de fås hedersmerke. Om du ser flagget bli et symbol på historieløshet og hulhet. Om du ser flagget blir en rekvisitt i forførelsens tjeneste – bli forbannet! Si i fra. Ta flagget tilbake.

 

 


4 kommentarer

Brev fra dikterordatet

Gode venn


Vit at det er ingenting en dikter må 
Det følger ingen plikt med poesien
Du er fri

Men, 
det er spent opp et dikt
gjennom alle lag av virkeligheten
Det er ditt
Snart klinger det ut

Vi vet om flakk og fravær 
flimmerstirring og twitterstimming 
Vi vet det står et pressluftbor og går i livet 
Vi vet du bruker ord til emballasje for tomrom uten stillhet

Men, venn, vit 
at i natt har rimfrosten sprengt spindelvev i skogen
Tynne tråder har hengt over stiene
som bønneflagg malt 
med hvit ro


Legg igjen en kommentar

Farsdag

Det er Fars dag
Litt til høyre, litt i bakgrunnen står
den unge gutten
Kvikk lugg over blikket som løper
sikksakk. Dressbuksebeienet kan aldri
erstatte en hånd, stor eller liten
Ingen har noen gang kunne gjemme seg
bak et hvitt slips
Hemmelige tjenester kan arbeide i det skjulte
men aldri skjule et barn
på en scene

Alt dette er murblokker i et høyt tårn
Så høyt at han kan se
over farens skuldre,
over de hevede armene, gjennom veggene,
over byen, inn i alt
han ikke begriper,
ut over konturene som tykner og blir tyngre,
bitterhet som bryter puppen og tar til vingene
som skarer av skadefryd

Kan han se hvordan onde ord, gjentatt og gjentatt,
blir forløst som uhyrlige vesener?
Kan han se dem pile langs motorveiene
Kan han se dem ta av ved veikryssene,
trenge inn i småstedene, trenge inn i hjertene,
ta bolig i språket, troen, hendene?

Kan han se Visdommen, Rettferdigheten, Måteholdet
og Motet, bli avtvunget sine safirer og bøye kne?
Hører han stillheten som følger
når dydenes svelg blir fylt med sand?
Kan han sanse hvordan ekkoet slår tilbake
fra desperasjon ingen enda har kjent?

Kun en bred, svart jakkerygg kan skjerme,
om gutten bare slår bikket ned
Ryggen som beveger verden
Ryggen som tynger
Atlas
under himmelhvelvingen


2 kommentarer

Til vern mot stedløsheten

Til vern mot stedløsheten, opplest

 

Det finnes jorder som er så store at glemselen når
orkans hastighet langs plogfurene
Det finnes dyr som gir sitt blod til slakterislukene
med fôrmaskinens likegyldighet
Det finnes mennesker jorden aldri
får gitt navn

Jeg vil bruke mine ord og din tid til å fortelle
deg om Herredalen, stølene der
og gårdene i Vang. Ved tregrensen der Slettefjellet
stiger mot Belgjinøse, bøyer berget
av mot nord og en slak, avrundet form
åpner seg

Lengre inn brattes dalsidene under Blåe berge
og Vennisfjellet, før den ender i
en bue, kronet med topper på femtenhundre meter
Her springer Rysna ut over ura
Renner gjennom lyng, over sandbanker
og knauser

væter luften så duftene bærer langt. Lyng, eng, krekling, myr
beitedyr. I juli, når solen tar
tak i ryggen og våtsvart fjell står kontrast for fargesangen
er det som om dalen legger leder
av dyp tid i meg og språket sprekker
i skinnet

Form, streng som gammel metrikk. En skapelsesmytes iver
etter liv. Her har fjellgårdene hatt
støler i mange hundre år. Sauer, kyr og geiter har
høstet av fjellet. Gjort grøden til melk
og kropp. Båret den til selene, gitt
den videre

til ventende hender. Budeiene melkende under
åpen himmel, bøyd over geitene
Barn som bar brensel til bålene. Daglangt slit i slåtten
Arbeid som drev dåpsvann frem på pannen
Navnene dalen la i muskler, bein
og sener

stavet med mønstre dagen, ord, kniv og tone kan følge
Det finnes nåde i å vite hvem
man er. Det finnes nåde i skuddet som redder en geit
ned fra berghyllen. Det finnes nåde
i kløvhestenes styrke og hjemlengt i
høstluften

I bygda ligger gårdene som genealogiske
datum. Kalt opp etter erlebekken
leet under kollen og spredte, seigdrevne jorder. Navn
ryddet, pløyd og beitet åpne til vern
mot stedløsheten – skjøre og seige
som livet

Det finnes nåde i steder menneskene kan romme
som et ansikt


Legg igjen en kommentar

Svarte hauk og hvite fugl

En av de fineste historiefortellende sangene jeg vet om er «black hawk«.  Her fremfører Daniel Lanois den selv, og forteller historien med mannens perspektiv.  Jeg har gjort et forsøk på å oversette teksten til norsk og konteksten fra franskkanadisk stålby til sørøsterdalsk skog

 

Anna jobber todelt skift
bortpå Elgstua kafé.
Mens jeg kjører spon på paller,
gjennom støv og lukt av tre.
Det kan bli tomt og grått,
men jeg husker godt det vi var
når veståsene rødmer
for svarte hauk og hvite fugl

Jeg ser for meg dine boots,
spisse, pekende mot sky.
Og vi falt ned på kne,
et sted bak sandbankenes le.
To elskere blant strå.
Glomma veit at det er sant.
Svarte hauk hvor er du nå?
Svarte hauk og hvite fugl.

Vi var
svarte hauk og hvite fugl.
Vi var
svarte hauk og hvite fugl.

Hold ut at ditt hjerte blør
og tørk bort doktor’n fra min munn.
En glomdalshelt vil aldri dø.
Han bare driver bort en stund.
Inn i fliskutterns drønn,
i treets svimlende dans.
Men ved stemplingsuret demrer,
svarte hauk og hvite fugl

Jeg ser for meg dine boots
spisse, pekende mot sky.
Og vi falt ned på kne,
et sted bak sandbankenes le.
To elskere blant strå.
Glomma veit at det er sant.
Svarte hauk hvor er du nå?
Svarte hauk og hvite fugl.

Vi var
svarte hauk og hvite fugl.
Vi var
svarte hauk og hvite fugl.

Har du tatt vare på en ring
jeg kjøpte fra en martensbod.
Du var en taus og kul prinsesse
som jeg trodde jeg forstod.
Nå drikker du på Lokket
En skål for ungas ve og vel,
liksom trygg i Ernas armer,
Cavabrisen fredags kveld

Jeg ser for meg dine boots
spisse, pekende mot sky.
Og vi falt ned på kne,
et sted bak sandbankenes le.
To elskere blant strå.
Glomma veit at det er sant.
Svarte hauk hvor er du nå?
Svarte hauk og hvite fugl.

Vi var
svarte hauk og hvite fugl
Vi var
svarte hauk og hvite fugl


4 kommentarer

kontentum

Etter mildværet og regnet
ligger issvullene tettere mot fjellet
Sprang og spir gulner i vinden

Denne scenen har et kontentum
av støtdemperslag over telehiven
store hjul og morgendiesel

Der ute finnes blå mellomrom mellom stenene
ord på leting etter begynnelse
og guder som lengter etter sine

Det er så langt ned
Det er så langt hjem
til dette er meg, her