bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Om flagget

Orm på hvit bunn. Ravnen og dragen. Gylden løve med øks. Faner å samles under. Faner å dø under. Blafrende bilder som sa at mennesket er vind i herskernes lunger. Dette er flaggets forfedre.

Og flaggslekten fortsatte å tjene de eneveldige, den nedarvede eller tilranede, personlige makt. Vaie over regimentene, skipene. Forkynne: dette fartøyet, disse mennene, denne lasten er kongens, handelshusets – av Guds nåde.

Men alt fanestoff, alle sting, all gild farge, alle metre snor, all komposisjon. Alt ved flagget er menneskets verk. En konge har ikke en plass i et flagg om ikke flaggmakeren plasserer hans våpen der. Og hva med Gud?

I Paris dro de kongen ned av tronen, rev kongefanene i filler, heiste Trikoloren. Rødt og blått fra byens flagg og hvitt – det gamle kongeflaggets farge, sydd om til et symbol på frihet. Et flagg formet under kaos. Da utøylet, frigjort makt ble lagt i nye hender og misbruket tok nye former. Men en ny retning var gitt. Eneveldet var rokket uten at Gud slo tilbake. Mennesket var ikke noens eiendom. Frihet, likhet og brorskap (eller døden).

Det norske flagget deler Trikolorens farger, men det ble ikke formet under åpen strid. Det vokste frem gjennom den langsomme frigjøringen fra Danmark og Sveriges kongemakter. Det rene flagget er resultatet av flere stortings fortolkning av innholdet i Norges frihet. En frihet som rommer revolusjonen idealer om frihet, likhet og brorskap, men som i farger og utforming også knytter bånd til Sverige og Danmark. Det er ikke et symbol på sjåvinisme, men et uttrykk for at Norges selvstendighet og frihet står i en sammenheng og er betinget av historie og relasjonen til verden utenfor.

Det norske flagget er et fredens og frihetens barn av flaggslekten. Eierskapet til flaggets betydning tilhører folket. Ingen maktperson har rett til å tilrane seg flagget og nære egen posisjon gjennom det. Når det norske flagget misbrukes er det ikke den illegitime makten som hånes, men folket og demokratiet.

Så kjære medborger, om du ser flagget bli brukt i sjåvinismens tjeneste, om du ser flagget bli brukt som stengsel, som de fås hedersmerke. Om du ser flagget bli et symbol på historieløshet og hulhet. Om du ser flagget blir en rekvisitt i forførelsens tjeneste – bli forbannet! Si i fra. Ta flagget tilbake.

 

 


Legg igjen en kommentar

Sporer av ly

Det er laft i luften
et hus har pustet
dypt i natt
Sporer av ly
og tyngde
styrkestøv i stillheten

Huskroppen husker
står i mot, står
i mot – føyer seg
trekker inn, puster
ut. Hvert år fortrenger
frisk luft to prosent
skarpt sinne

En gang
kastet jeg et brøl
i tømmerveggen
så det bølge over
stokkene, sive
inn i sprekkene
kjente etter
klangen i
kroppen
lenge


Legg igjen en kommentar

Ørnespannet

De tror jeg er en tranesjel
når jeg skriker mot søvnen
trekker på de mørke stiene
mellom døgnets ytterpunkter
Sangen min ligger
som en baldakin over alteret
kaster skygger
gullskriften står
grå mot sort

Jeg dikter meg flukt
og fjær
Gang på gang
går jeg i stup mot gåten
ser løsningen som et glimt
over skyene
i det jeg våkner på gulvet
under buene hvor røkelsen
henger lettere enn mørket
tyngre enn tanken

Jeg dikter meg hard hud og mynde
temmer ørnene
Det tar år før stoltheten i blikket deres
kan romme et vi
og de lar seg binde.

Min rite er
en vekselssang
mellom transen og trevler i hendene
For hvert skift jeg fletter på kurven
står rynkene
dypere i ansiktet
I dukstingene legger jeg
ballongmakerens evangelium
kryss for kryss

Denne morgenen står
blåskyggen rundt oss
Ørnespannet som halvt
mangehodet drage, halvt
gammeltestamentlig engel
Jeg har samlet alle kartene
De brenner med lilla flamme
fyller ballongen
med grå hukommelse


2 kommentarer

Drømmedøden har blitt myndig

Det var siste konsert med Ritchie Blackmore
en evighet
siden 15.11.1993 og Deep Purple i Oslo Spektrum

da jeg ble
kastet av planeten
jeg trodde var min

en gang

landet kapselen min der, med et søkk
gravde seg ned i
sort bassjord. Månebarnet
fant nervebanenett haugfolk
spant i mørket. Maurflittige skapelser
fra dyp hvor turbinene tygger
glødende mantel
De lærte meg at der
søker ikke vekster mot dagen
men følger stortrommetråkket
og jager etter
det skarpe lyset
i en åpen kvint


Legg igjen en kommentar

Tårnkranskrift

En fredag ettermiddag i november
Tårnkranene står gullstille mellom
stasjonen og sjøen
Dagen har lagt igjen litt skimmer i fjorden
skyggen kommer ovenfra
De diagonale avstiverne
blir en ligning uten kjente, som bare kan løses
i det full-lyset morgendagen
måtte by på

Den blinde poeten lar hånden gli over
byen. Fingrene følger gatene mot
byggeplassene, priller opp tårnkroppene
utover bommene
Han registrerer vinklingen
arbeidsarmene i mellom, høydeforskjeller
og noe annet øyet
ikke fanger opp
Han mumler strofer jeg synes å kjenne igjen
på et språk jeg trodde jeg kunne
mens en skriver tar seg ned, trinn for trinn
fra en lang dag i cellen

Jeg løfter blikket, mot postgirobygget
Et dobbelt utropstegn

men byen er en gåte nå
når den bygges
av dansende tårnskrift

Revidert 28/11 etter nyttige innspill fra gode folk på  http://debatt.dagbladet.no/diktkammeret/debatt/


Legg igjen en kommentar

Det er langt til Madrid

Det er langt til Madrid
11 km, rett ned fra
himmelen over torg
gater og den travle
trettheten
under alle føttene på vei
fra morgen til kveld

Det er langt til Madrid
Dagsmarsj på dagsmarsj
med solen i ryggen, kryssende den brune
kantløsheten som minner om
de gamle solfangermagene, lagt ut
i underlige mønstre ved bassengene
og langs stranden på solkysten.
En skranten overflod
basert på temmet sol
tilsatt dertil egnet væske

Det er langt til Madrid
der Dronning Isabella fortsatt
sitter med et hjerte i hånden
pumper gult blod hjem
gjennom årer og år
under hav over
fjell, gjennom skoger
og menneskedrømmer