bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Sporer av ly

Det er laft i luften
et hus har pustet
dypt i natt
Sporer av ly
og tyngde
styrkestøv i stillheten

Huskroppen husker
står i mot, står
i mot – føyer seg
trekker inn, puster
ut. Hvert år fortrenger
frisk luft to prosent
skarpt sinne

En gang
kastet jeg et brøl
i tømmerveggen
så det bølge over
stokkene, sive
inn i sprekkene
kjente etter
klangen i
kroppen
lenge

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Ørnespannet

De tror jeg er en tranesjel
når jeg skriker mot søvnen
trekker på de mørke stiene
mellom døgnets ytterpunkter
Sangen min ligger
som en baldakin over alteret
kaster skygger
gullskriften står
grå mot sort

Jeg dikter meg flukt
og fjær
Gang på gang
går jeg i stup mot gåten
ser løsningen som et glimt
over skyene
i det jeg våkner på gulvet
under buene hvor røkelsen
henger lettere enn mørket
tyngre enn tanken

Jeg dikter meg hard hud og mynde
temmer ørnene
Det tar år før stoltheten i blikket deres
kan romme et vi
og de lar seg binde.

Min rite er
en vekselssang
mellom transen og trevler i hendene
For hvert skift jeg fletter på kurven
står rynkene
dypere i ansiktet
I dukstingene legger jeg
ballongmakerens evangelium
kryss for kryss

Denne morgenen står
blåskyggen rundt oss
Ørnespannet som halvt
mangehodet drage, halvt
gammeltestamentlig engel
Jeg har samlet alle kartene
De brenner med lilla flamme
fyller ballongen
med grå hukommelse


2 kommentarer

Drømmedøden har blitt myndig

Det var siste konsert med Ritchie Blackmore
en evighet
siden 15.11.1993 og Deep Purple i Oslo Spektrum

da jeg ble
kastet av planeten
jeg trodde var min

en gang

landet kapselen min der, med et søkk
gravde seg ned i
sort bassjord. Månebarnet
fant nervebanenett haugfolk
spant i mørket. Maurflittige skapelser
fra dyp hvor turbinene tygger
glødende mantel
De lærte meg at der
søker ikke vekster mot dagen
men følger stortrommetråkket
og jager etter
det skarpe lyset
i en åpen kvint


Legg igjen en kommentar

Tårnkranskrift

En fredag ettermiddag i november
Tårnkranene står gullstille mellom
stasjonen og sjøen
Dagen har lagt igjen litt skimmer i fjorden
skyggen kommer ovenfra
De diagonale avstiverne
blir en ligning uten kjente, som bare kan løses
i det full-lyset morgendagen
måtte by på

Den blinde poeten lar hånden gli over
byen. Fingrene følger gatene mot
byggeplassene, priller opp tårnkroppene
utover bommene
Han registrerer vinklingen
arbeidsarmene i mellom, høydeforskjeller
og noe annet øyet
ikke fanger opp
Han mumler strofer jeg synes å kjenne igjen
på et språk jeg trodde jeg kunne
mens en skriver tar seg ned, trinn for trinn
fra en lang dag i cellen

Jeg løfter blikket, mot postgirobygget
Et dobbelt utropstegn

men byen er en gåte nå
når den bygges
av dansende tårnskrift

Revidert 28/11 etter nyttige innspill fra gode folk på  http://debatt.dagbladet.no/diktkammeret/debatt/


Legg igjen en kommentar

Det er langt til Madrid

Det er langt til Madrid
11 km, rett ned fra
himmelen over torg
gater og den travle
trettheten
under alle føttene på vei
fra morgen til kveld

Det er langt til Madrid
Dagsmarsj på dagsmarsj
med solen i ryggen, kryssende den brune
kantløsheten som minner om
de gamle solfangermagene, lagt ut
i underlige mønstre ved bassengene
og langs stranden på solkysten.
En skranten overflod
basert på temmet sol
tilsatt dertil egnet væske

Det er langt til Madrid
der Dronning Isabella fortsatt
sitter med et hjerte i hånden
pumper gult blod hjem
gjennom årer og år
under hav over
fjell, gjennom skoger
og menneskedrømmer


Legg igjen en kommentar

Skinneseismikk

Toget fløyter fåfengt. Ingenting kan fylle denne dalen,
ikke sorgen over å være hvileløs mot mørket.
Akslingene, hjullagrene og bremseklossene er støpt, uten egen stemme og glemt.
Smidd i en annen tid. Likevel er toget på vei med en tristhet i noe som ikke er en sjel.
Kanskje er det skinnene? De er så nær jorden og kan kjenne sin egen tyngde som
seismiske svar fra en grov rot der nede, en mark eller varme
av myrvann og stagget forråtnelse.
Men de sier så lite.
Den gamle rystelsen har blitt en mumling over svillene.
Et mønster grana og elgen har vent seg til.

Jeg har vært her før. Kjent pukksteinen mot skosålene bevege seg- og spenningen gå
fra ankelen, oppover leggen. Da toget rundet den krappe kurven med klippefremspringet
så jeg hendene stramme seg om armlenet. De lignet latexhanskene som var hvite
mot den svarte søppelsekken, hvite mot alt det røde,
spredd som frø på en stengrunn- urørlig mot viljen bak et så stort steg.

Bjørkekrattet langs gjerdet har vokst siden da, men det kan
fortsatt ikke tidfeste presist når det skjer, at høstbladet blir stemmeløst som
bremseklossene