Trost jager skjære og et dikt glipper

I kveld vil jeg hvile øynene på epleblomstene
Lyset synes uten forbehold
og språket knopper seg

En trost jager en skjære. De passerer
centimetere over treet
Jeg følger jakten med blikket,
holder hånden mot solen
– fett, kalk, proteiner

Diplodocus

For lenge siden ble gressende langhalser
var et drag i luften
De strakte hodene mot himmelen, snuste
urolig, snudde seg
mot vest og kjente hvordan strupene deres
gjorde pusten til stein

 

Hva år kan gjøre med forstenede kropper
Brede rygger irrer
som åser av kobber. Teglhuden sprekker
veneveven smuldrer
lengsel drysser fra murene, faller som støv
på den frommes skuldre

Usortert

Så det på nesebenet, munnen, ørene
– du kom langveisfra
Hev etter pusten i ett år
Løp du hele veien
hit?

Vi prater
Bruker ord med hverdag
som sjokoladepålegg, snø og kos
Men lyset,
slik det sorte hullet har omskapt det
må du språke
med røde render i huden min

Vi er instrumentmakere
Hud, bein, sener, nerver
strekkes, hules, spennes
Vi stryker, slår, knipser, blåser
Leter i kroppen etter klangen inn
og bølgen som faser ut

Våre hjerter teller ned
for fort
Vi hverken søker eller frykter farer
Hos oss har livet gått inn
med støvlene på

På gangbrua over Schweigaards gate ble Nesten uvedkommen

Under denne hvelvingen er vi stedløse

Jeg vil finne en by
salt på stranden en morgen
Se husene stå vasket frem fra bakgrunnen
høre gatefeiere lokke
brustein opp fra fjæresanden
stå støtt på et torg og være ansikt

 

Septim på hogstfeltet

På hogstfeltet ligger stubbene som strandede sjødyr med
tentaklene dypt i jorden
Strekker seg mot havet, famler etter et nytt sus
til salve for sårflatene

Bak vollgravene og den stibrutte, solsvidde mosen slår
skrinnslanke stammer tilbake
Gjennomborer lysningen, lukker seg over
rester av rugaks og aske

Ungfurua er geograf. Setter årringer rundt jordens
sentrum, hvor livet legges i
lag rundt akkorden av spire, øks, akse og
syklus – En stendig klang av septim 

Noita sover, siver gjennom silt, muld og morene. Hører
ilden slå i hjerter av jern
Hiisi lot ulvene gå. Frykten er navnløs
Drømmen har snudd. Tonen stilnet

Barn og brennevin

Ungt korn mot ganen
Ild og lyngfred prikker i armen
Så dette stinget i tungen –
Ga ikke peppersprettet et ungeglimt?
En tiårings ånd jeg kjenner igjen?

Bare ti år i atmosfæren
Enda – Et tiår modning på jorden
All klokskap av dager mot pannen din
Tyngden i alt du har levd – fuseltoner og eik
Har du håp nok, barnet mitt?
Alvoret henger i honning på glasset