bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Kurve

 

Bøyd over barnet, alltid
bøyd over barnet
Ryggen din, buene
i ansiktet, de trette
halvåpne hendene,
øyelokket når du lukker
alt ute

Slik har du satt ditt merke
på verden:
Åsene, bølgene
fjellskrenten i haven
havets krumning
Himmelen over livet
Buen, bøyd
over barnet, alltid
bøyd over barnet


Legg igjen en kommentar

Streker i kull

Vi ble med utenfor
Du skulle vise oss noe
Døren slår i vinden
Det står poteter på komfyren
Du tramper i vanndammen, plasker
Vi venter

Vi ble med utenfor
Du skulle vise oss noe
Døren slår i lås
Det står poteter på komfyren
Du fyller hendene med jord, graver
Vi venter

Vi ble med utenfor
Du skulle vise oss noe
Døren er låst
Det ryker på komfyren
Du følger skyene med blikket, myser
Vi venter

Vi ble med utenfor
Du skulle vise oss noe
Brannvesenet slår inn døren
Slukker en brann
Du streker med kull, nynner
Vi venter


Legg igjen en kommentar

Det er hit dere skal

Jeg venter på dere her
hvor vindfallene morkner
i det revnede skoglyset

Jeg venter vitløs
der mauren bygger
sitt babelske tårn

Ingen kan summere
isbreens terningkast
gjemt under mosen

Gjeddekjeften i sivet spår:
også dere skal følge
ørekytens lover

I grana lyder en toccata
ingen kan transkribere
– Det er hit dere skal


Legg igjen en kommentar

Dråpespråk

Se, den døvblinde himmelen legger
en ny dag i fjellets åpne hand

Bekken løper stor gjennom lyngen
Risler over ordene, renser

Ikke én diftong var uten sverte
fra lover og domsavsigelser

Dråper følger fjellbjørkas bøyningsformer
Formulerer de ukueliges bekjennelse

Jeg undrer tungedalsformasjoner og pust
for endringen i simla når jerven tar en kalv

bilde


Legg igjen en kommentar

Rikshospitalet, januarnatt 2000

Bak kjøleromsdøra står mørket.
Jeg drar i snora, døra åpner seg.
Korridorlyset går først inn. Risser et felt på gulvet:
Her skal du gå. Her skal du feste blikket.
Jeg styrer tralla innover. Med nattekulden i kroppen kjennes det nesten mildt.
Jeg duser blikket, puster med munnen.
Luften har en uvant aroma.
Det kjente søtlige blandes med kjølnet eim av brann.
I sysnranden tegner hvite laken profiler av kropper.
Jeg aner flekker med fremmede sjatteringer på stoffene
og på hender som stikker utenfor kanten av stålbrettene
Jeg forstår at jeg ikke skal tenne lyset her inne. Ikke i natt.

Mørket har trengt inn under kledene og avgir
sitt ubetingede løfte om jord.
All fred og forventing i dette rommet
har denne tyngden


Legg igjen en kommentar

Mageminnet om Jutulhogget

Bak sentralbanestasjonen ligger operahuset
Fjord mot marmor
Byen er bredemt

Jeg går trett på en kjent gate
Fortauet gir foten et uventet svar
og jeg står i et minne:

En plutselig revne i furomofjell
Et ungt sår i landskapet
Det prikker i håndflaten
da skrittene mot juvet
er der igjen
Jeg var en to og en halv kilometer lang
streng, spent over
en klangkasse av stein
og en håndfull tusen år