I
Jeg hadde nøkkelen
til en bomstengt skogsbilvei. Nøkkelen
til å låse meg inn og inne i taiga. Forsvinne
over nylagt, grov grus. Understyre
gjennom kurvene, holde hastigheter høyere enn
ferdighetene tillot.
Småstein knatret mot chassiset. Usynlige fingre
klemte om testiklene
når det nesten gikk galt
Jeg hadde et annet ansikt da. Jeg vet ikke hvem
som minnes dette. Men alt i denne scenen
var ikke mer enn et mål mose
absorberer pr sekund
II
Nå myser jeg i timevis på satellittbilder.
Leter langs Lena etter en vei
jeg aldri skal sykle, fra Bratsk til Jakutsk.
2600 kilometer over arealer
der hele byer går vill
og blir eviggrønt borte
III
Jeg leser om Beinveien til Magadan.
Den spadegravde åren gjennom boreal barskog,
over permafrost, over fjellpass.
Tanken skraper mot, men må bøye av
for gulagfangenes skjebne.
Reise seg, ikke av vilje eller kraft, men av frykt. Stå
i polarmorgenlyset
og skimte sitt eget ansikt i brakkevinduet. Ane sitt
nye navn: «Jeg er Dokhodjaga»
– en det er ute med
Kan en lengte etter å bli senket i grus,
og bli veilegeme?
bjarnekj 