bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


3 kommentarer

Frodo sover

Frodo sover, på ryggen tett inntil låret mitt.
Jeg holder hånden rundt låret hans, kjenner
en åre under fingertuppen. Pulsen hans. Langsom.
Ujevn. Følger en rytme uten underdelinger jeg kan
finne.
Frodo drømmer sjelen sin sammen.
De myke tentaklene av sjel i pelsen
potevarheten, sjelslemmet som deler
styrke med muskelfibrene og sulten
med buken, alle sjelskjertlene
bindemiddelet i instinktene – et helt
legeme av hundesjel søker mot hjertet, dveler
heler. Frodo skjelver seg fri fra sansene mine.
Snakker med tausheten i lårbenet mitt
blar i muskelminner han ikke vet
om jeg vet er mine.

 

https://www.klassekampen.no/article/20181110/ARTICLE/181119999

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Etterstad Nord

Disse blokkene ble bygd mellom
1946 og 49, på tomta der russerfangene svant
Parallelle sikksakkrekker. Rette som
piggtrådgjerder. Jeg har tenkt
at jeg ikke forstår hvordan fremtiden ser ut
sett fra en kropp med krig grått inn i sinnet
og frihet som en ny hud mot verden
 
Helene, vegg i vegg, flyttet inn i 50
Av og til spør hun om alt er okay, om hvorfor
jeg ikke har spilt piano på så lenge. I går
skulle jeg henge opp en hylle. Boret møtte
ingen motstand. Spant fritt i veggen. Slik
akkordene mine spinner der inne. Slik
stemmer, savn og stadig ny tro
eltes sammen med sand og sement
tegl og armering
 
På førtitallet fantes ingen modeller for å beregne
hvor mye stillhet en lamellblokk kunne tåle
Netter som denne hender det at jeg må synge
veggene våre trygge


Legg igjen en kommentar

Den forunderlige hendelsen på Nordby shoppingsenter

Vi er i den store lekebutikken på Nordby shoppingsenter
Det er få andre der. Betjeningen priser varer og ordner utstillingen

Tolvåringen stanser ved en hylle Disney-bamser. Med fryd
gir han Mikke Mus en klem og takker for vennskapet. Noen snur seg
litt beskjemmet mens Tussi får en leksjon i vals, akkompagnert
av den hese, fremmedartede barnestemmen. Så, før han går
ubundet videre blir Ole Brumm servert

en stor porsjon honning. Det er da det skjer. En kort stund
står butikken helt tom for begjær. En stor tvil fyller rommet
Dypt i mengden av leker må monomerene slippe taket i hverandre
Store nettverks- og kjedeformede molekyler reduseres
til enkle hydrokarbonforbindelser. Dette vet vi

fordi Elsas vakre ansikt raskt mister sin glatte tekstur
Den smekre figuren fordamper med prinsessekjolen, slik legosett
Byggmester Bob-verktøy og alle slags morosaker skiller seg

i en kvelende atmosfære og mørk, tyktflytende væske. Den truer
med å flomme ut av hyllene og oversvømme oss. Bare frykten
i butikksjefens blikk kan stagge den - og skuffelsen til bestemoren
på vei inn for å kjøpe en potte
som spiller festlige sanger når gullet har gjort sitt

 


Legg igjen en kommentar

Mitt bitre land

Mitt bitre land

Et lite sted, en sårbar fred

slengt ut blant vidder og fjord

Mitt bitre land

Der tunge fjell blir plantet 

dypt i sinn og mennesker og ord

Ingen stillhet og drømmer gror

Bare ekko fra karrig jord

 

Mitt bitre land

Som havet skjenket rikt og raust 

med trygghet fra kyst til kyst

Mitt bitre land

Der raushet glir forbi 

og blir til ondskap i noens bryst

mens natten står blek og tyst

 

Mitt bitre land

Et lite sted en sårbar fred

slengt ut blant vidder og fjord


Legg igjen en kommentar

1,618 033 98

Mennesket er alle tings mål
Protagoras (481-411 f.Kr)

1,618 033 98

I februar 1944 ble Gewandhaus i Leipzig utslettet
av vestmaktenes brannbomber. Veggene kollapset om et rom
beskrevet som et fartøy av akustikk, i stand til å bære
et fullt orkester og femten hundre lyttere
gjennom villniset av distraksjoner – og nesten
helt frem. Hvordan?

Jeg, er en variasjon over da Vincis vitruviske mann. Ingen vet
hvorfor jeg er til. Men konsertsalene finnes
fordi min slekt finnes. Gewandhaus ble bygd i menneskets bilde
som en lek med våre proporsjoner.

En fasade som faller
en torso
som rives av ved navlen


2 kommentarer

Hjerter som kan telle til tredve

Forskere tror arten ble formet
da vi levde i små grupper
på kanskje tredve individer. Tett sammen
i den nakne kampen. Kampen
vi stadig tapte. Da vi famlet oss frem til de første
livsviktige ritualene,
fant ord for det unevnelige og ubegripelige. Vi var tjueåtte

nære som begravde det dødfødte barnet på en svanevinge,
tett inntil den atten år gamle moren,
og vi strødde oker over dem. Vi husket ordene
som skulle sies. Vi husker ikke om vi visste hvorfor. Men vi vet

at ordene og hendene våre er alt vi har hatt å gripe
verden med. At vi aldri kan dele substans uten å dele språk.
Vi har hjerter som bare kan telle til tredve,
men er selv talløse i trengselen
på pendlertogene, gravplassene og i flyktningleirene.