bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Til tvilen


Vil du bli hos meg, som en var hånd
på skulderen?
Stryke øyelokkene mine,
lede blikket dit
jeg kan se skyggene spille?
Vil
du komme til meg når sinnet ligner
rekker av frosne plogfurer?
Vil du bli når ordene mine levrer
av dom?
Jeg har sett deg trenge inn
i hatets tynneste vedrør. Løfte
en ny næring til døde kroner.
Jeg har sett deg drive
som lindrende tåke
over utbrent kjærlighet.
Du,
som retter avtrekkerfingre
med den newtonløse kraften i nervebanene:
Gå forbi
når du kjenner deg sterk