bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Da kåkknaskertrollet herjet østafjells

Det var en gang et kåkknaskertroll. Fy for en skapning.  Større og styggere beist har aldri trampet gjennom landet her. Hul og grådig var han. Sterkere enn stormene. Som en vrengt søppeldynge å se til. Han var så heslig at menneskeblikket ikke hadde kapasitet til å se ham, selv om han var så stor som et sykehus. Der han dro forbi ble det liksom bare skumt. Men du kunne kjenne den stramme eimen. Og så var det dette med alle bygningene som forsvant. Svupp sa det, så var de borte. Stabbur. Block Watne-villaer. Kontorbygg. Alt gikk ned på høykant. 

Så var det i den tiden han herjet i dalene østafjells. Det var en gru hvordan han for frem. Riksantikvaren fikk magesår og forsikringsselskaper gikk konkurs. Jo mer han slukte, jo sultnere ble han. En morgen kom han over en gammel fjellgård. Et riktig vakkert tun var det, med laft og patina. Kåkknaskertrollet sopte det i seg som en støvsuger fortærer hybelkaniner. Ikke så mye som en grunnmur sto igjen. Men mett ble han ikke. De svovelputrende tarmene skrek som et bremsende godstog. Før solen sto på sitt høyeste, hadde han slukt en grendeskole, et par støler, fire trafobokser, en nærbutikk og halvparten av nittitallshusene i en liten veistump nede ved elva. 

Alle har sine begrensninger. Selv et kåkknaskertroll. I utkanten av det lille tettstedet lå et kjøpesenter. Ikke noe voldsomt. En Remabutikk. To kleskjeder. Nille. En liten kafé. Litt forsøksmessig pittoresk og landlig i uttrykket. Det skulle ikke vært noen match for kåkknaskertrollet. Men i det den siste limtredrageren gikk ned på høykant, vrengte det seg i magen på fysakken. Gips og glava sydet. Det kokte i laminat og leca. Trollet satte av gårde. Syk og elendig trampet han frem. Om det var kombinasjonen av luktlys fra Nille og imitert skifer, eller noe dårlig torvtak som satte det hele igang, vites ikke. Om det var sånn eller slik måtte det i alle fall opp! I en vakker sørhelling ved tregrensa var det stopp. Kåkknaskertrollet brakk seg. En skulle kanskje tro at det som kom opp så ut som innholdet i en kontainer på en byggeplass. Men forunderlig nok. Ut av det enorme gapet hans veltet det ut nøkkelferdige hus og hytter! Hulter til bulter, tett i tett lå de. Ubestemmelige strukturer der dårlig fordøyd gammel skikk hadde blitt tygd og gjæret sammen med nips og TEK07. Like blikkfrastøtende som det gulpende trollet selv. 

Troll kan temmes, av dem som har blikk for slikt. På en rasteplass ved riksvegen, litt lengre opp i lia for der oppkastdramaet fant sted, sto en eiendomsutvikler og nøt utsikten. Det vil si. Den slags unyttig romantisk svermeri kunne ikke falle ham inn å bedrive. Livet er kort. Taksameteret går. Han analyserte omgivelsene. Det var det han gjorde. For sitt indre blikk så han for seg hvor mange enheter det bølgende landskapet kunne romme. Hvor det måtte hugges og hvor det måtte sprenges for at flest mulig annonser kunne smykkes med lovnader om fjellglimt. Det var resultatet av hans foreløpige kalkulasjoner han nøt. Millionene skulle velte frem i denne dalen. Like mektige som isen som en gang lå her. Like tvingende.  

Eiendomsutvikleren lot blikket sveipe fra tindene i nord, sørøstover mot den lille fjorden nede i dalen. Det var da han fikk se ham. Kåkknaskertrollet. I motsetning til folk flest hadde denne eiendomsutvikleren evnen til å heve seg over kategorier som stygt, pent, heslig, vakkert, subtilt og sublimt. Han inntok verden med en skala av en høyere orden. En slags superkraft i form av evnen til å gjennomskue subjektivitetens tyranni. En superkraft som lot ham høre lyden av sovende næringsliv der andre hører fjellbjørksus. Derfor kunne han se kåkknaskertrollet like tindrende klart som du og jeg ser sola på sommerhimmelen. Eiendomsutvikleren hadde aldri sett et så mektig skue. Kraften i brekningene syntes overjordisk. Fjellet bevet da oppkomsten traff grunnen. Trollets veldige legeme struttet av en omformende kraft ingen maskinentreprenør eller hær av polakker kunne matche. Ikke i sin villeste fantasi hadde eiendomsutvikleren sett for seg at det var mulig å bygge så tett som trollet spøy. Et voldsomt begjær våknet i ham. Han måtte ha det trollet på lønningslista!

I det samme kom det en svær, fullastet lastebil med henger kjørende ned fra fjellovergangen. På planene var det stropper fast all verdens byggevarer. På impuls hoppet eiendomsutvikleren ut i veien og veivet med armene. Den stakkars lastebilsjåføren ble kald av skrekk og trampet bremsen i bånn. Den krengende, tonnsprengte ekvipasjen stoppet en knapp meter fra eiendomsutvikleren. Det knaket i takstoler og gynget i styrhuset. Før lastebilsjåføren fikk tenkt seg satt eiendomsutvikleren i passasjersetet ved siden av ham. Det kom lovnader om store summer og en lysende fremtid. Lastebilsjåførens liv skulle få gullkanter om han bare satte last og kjøreferdigheter til disposisjon. Snart dundret lastebilen nedover i retning dit kåkknaskertrollet nå satt og hentet seg litt inn etter strabasene. 

Lastebilsjåføren likte ikke helt omgivelsene der han ble bedt om å parkere. Stanken var overveldende. En kald skygge, øyensynlig uten årsak, lå over landskapet. Eiendomsutvikleren hoppet resolutt ut av lastebilen og sprang noen meter nedover grusveien og inn på myra. Han ble stående og hoppe mens han veivet med armene og ropte av ful hals
– Hei, troll! Hei! Her!  Lastebilsjåføren kunne se bølger i skyggene. Han kunne kjenne bølger i eiemen. Hva var det som foregikk? En dyp rumling beveget bakken. Lastebilen duvet. Sjåføren ble blodløs hvit. Hadde han nettopp hørt en skygge rumle «La meg være»? Utpå myra kunne han høre eiendomsutvikleren rope
– Hvordan går det med deg? Er du dårlig?
Igjen rumlet det fra skyggen
– Au, ja. Men verre er det at magen kjennes så hul. Så mye kåkknasking til ingen nytte.
Skyggen sukket så fjellbjørka lå flat bortetter. Det ristet voldsomt i lastebilsetet. Lastebilsetet ble vått.
– Det var leit å høre, kauket eiendomsutvikleren.
-Godt da at jeg har med meg litt lett lunsj til deg.
Eiendomsutvikleren pekte mot lastebilen.
– Hmmm, lød det fra skyggen.
– Det var da veldig så snilt.
-Ingen ting å snakke om, svarte eiendomsutvikleren
-Bare forsyn deg!
Brått kom det enorme brytninger i skyggene. Felt av blå himmel bølget over synsfeltet. Glimt av landskapet i bakgrunnen trådte frem. Så skaket det voldsomt i lastebilen. Sjåføren kunne kjenne hvordan den ble løftet til værs før det sang i lastestroppene og hele doningen deiset i bakken igjen. Det skjedde unevnelige ting lastebilsetet. I speilet kunne sjåføren se varene forsvinne fra planet i en jevn strøm, opp og inn i skyggen. Så ble alt svart.

Det er utrolig hva man venner seg til, bare betalingen er god. I årene som fulgte kjørte lastebilsjåføren utallige lass med byggevarer, nips og rivningsavfall til den ventende eiendomsutvikleren og skyggelagte fjellsider. Alt forsvant inn i bølgende skumring. Når han kom tilbake med neste lass, lå hauger av nye fritidshus der. Tett i tett. Underlig hjemløse å se å se til. Og finnes det fortsatt jomfruelig fjell her til lands, ja så kjører han nok fortsatt. 

Snipp, snapp snute – dessverre er nok ikke eventyret ute.   

 


Legg igjen en kommentar

Siste: VY baner vei for ny avdeling i Helvete!

Det er en fornøyd djevel som i dag kunne avsløre den store nyheten: Med navneskiftet fra NSB til VY ble det klart at grunnlaget for en ny avdeling i Helvete var på plass.

– Nå har jeg fått grønt lys fra styret om å gå i gang med etableringen av en splitter ny avdeling her i heiteste helvete, stråler avgrunnsdirektør Faen S. Vovelpølen.
– Avdelingen skal hete Den 10. sirkel: Avdeling for navnekonsulenter, markedsliberalister og målstyrere, fortsetter han.
– Så, hvem er det som skal tilbringe evigheten her?
– Det fremgår langt på vei av avdelingsnavnet. Det blir tre underavdelinger. I den første vil altså navnekonsulenter få som evig fortjent. Her vil vi og åpne for nyspråkbrukere generelt, tankesmeder samt en og annen programansvarlig i Venstre. Fellesnevneren her blir overlagte uhyrlige språkhandlinger. Uthuling av meningsbærende språklige strukturer. Aktiv meningsforflatning. Begrepsforvrenging. Slike ting. Så er det underavdelingen for markedsliberalister…
– Ja, noen vil kanskje mene at det er litt drastisk? Evig pine for å forfekte klodens mer eller mindre rådende økonomiske system?
– Slike vurderinger legger ikke jeg meg opp i. My aim is the pain, som jeg bruker å si. Utvelgelsesmekanismene får direktør for domsavsigelser og evighet ta seg av. Men jeg kan jo si så mye som at slikt folk tidligere har blitt plassert i sirkel 4 eller 8 hvor sjeler blir velfortjent og effektivt tynt for henholdsvis grådighet og svindel.
– Men så var det den tredje underavdelingen, beklager avbrytelsen…
– Ja. Det er altså underavdelingen for målstyrere. Disse har vi fått inn svært mange av de senere årene. Vi har ærlig talt hatt problemer med å plassere dem. Det er jo et gyllent prinsipp at de som skaper helvete på jord skal smake helvete i evigheten. Nå får vi endelig en egen underavdeling for disse plageåndene og kan tilby domsavsnittet presist syndstilpassede pinsler. Det gleder vi oss til.
– Hva er så koblingen mellom VY og den første nye sirkelen i helvete siden 1321?
Godt spørsmål. Med VY-skandalen har vi rett og slett nådd kapasitetsgrensen for kategoriovergripende syndere. Vi har sett en kraftig økning i antall fordømte det er vanskelig å plassere etter det gode gamle dødssyndsystemet. De er gjerne det vi kaller clustersyndere.  Disse er skyldige i løgn, ulike grader av forræderi, smiger, hatfullhet, og som nevnt svindel og grådighet – på en gang. Ved et par tilfeller har vi vurdert en plassering i den innerste sirkel med styggen selv, men det sitter langt inne. Det nærmeste vi kom var da en viss madamme ramlet inn her i 2013, men det får da være grenser for hvilke pinsler stakkars Lucifer skal utsettes for.

S. Vovelpølen understreker videre at skjærsilden ikke er tilstrekkelig for den nye avdelingens målgruppe, siden de er uten anger og syndsbevissthet:
– Snarere viser de en skamløshet vi sjelden ser maken til blant helvetes innbyggere. De har gjerne forestillinger om seg selv som frelsere og frihetsforkjempere. Slikt ser domsavsnittet svært alvorlig på

Nye pinsler
Det er når vi spør hvilke nye pinsler den nye sirkelen skal by på S. Vovelpølen blir riktig ivrig. Han kan fortelle at underavdelingen for navnekonsulenter vil utformes som det gamle telegrafverkets hovedkontor a ca 1968. Her skal de for all evighet sitte og besvare ustanselig ringende telefoner med standardhilsningen «Norges statlige telegrafverk, vær så god. På hvilket vis kan jeg ydmykt bidra til samhandling og samfunn».
–  Så var det markedsliberalistene. De skal få kjørt seg. Der de så seg som den individuelle frihetens forkjempere i levende live, skal de nå få smake individuelt tilpassede pinsler. Margaret Thatcher for eksempel vil bli fastmontert på en toghjulsboggi og kjørt frem og tilbake på en kort u-formet bane. Den lille ekvipasjen vil bli dyttet av demoner i skikkelse av labour-politikere som synger «turn the lady, turn the lady». Vi har et rom der en stakkar liberalistsjel ustanselig skal få stumpen vasket og bleie skiftet. Det lyder kanskje ikke så ille, men haken her er at demonen som skal utføre stellet har forsvarlig lønn og pensjonsavtale gjennom KLP.
Faen S. Vovelpølen ler høyt og skremmende mens han slår seg på kneet.
– Jeg kunne kommet med utallige eksempler, men du skjønner tegningen.
– Snedig. Hva har da målstyrerne i vente?
– Ja! Der har vi funnet frem til et fiffig grep. Vi bygger en tro kopi av Nesodden Steinerskole. Her skal målstyrerne bedrive uavlatelig makramé-håndarbeid. Hvert tiende minutt vil en demon gi en kvalitativ vurdering av innsats og resultat. Uten forvarsel vil de videre bli utsatt for sporadisk eurytmitvang, helt uten mål og mening.
– Dette lyder utspekulert og lovende S. Vovelpølen. Takk for orienteringen, og lykke til
– Tusen takk for det!

 


Legg igjen en kommentar

Ayn Randsk julekvalme

I julen er de fleste opptatt av å vie litt ekstra oppmerksomhet til medskapninger som på ulike vis kan ha det vanskelig. Det kan være fattige, ensomme, småfugler eller fjøsnissen. Men når tenkte du sist på hvor vanskelig julen er for bekjennende objektivister? 

Dagene vi er inne i nå er et følelsenes og medynkets helvete for disse vår største få. Ja, med unntak av bekjennende objektivister som leder og/eller eier monopolistselskaper med omsetningsboom rundt jul da. Men tenk bare på kontrasten mellom desember og resten av året. I disse dager strømmer vi til Frelsesarmeens kjeler. Det florerer av innsamlingsaksjoner på Facebook. Vi snufser over verdens urettferdighet slik den formidles i Piken med svovelstikkene og næres av håp for menneskeheten når Ebenezer Scrooge vender om og forstår at julen er den uselviske gavmildhetens tid. Vi tenner til og med lys på de dødes graver! Det finnes nesten ingen grenser for utvist omsorg. Og verst av alt- I hele landet synger folket med tårer i øynene: 

Verg dettan likkje du gav oss den dagen du fløtta oss hit

Så vi veit at du aldri vil latt oss forkomme i armod og slit

-En slik trygling er da virkelig ikke særlig fremoverlent! Finnes det noe mindre robust enn ei forblåst grend i ei fjord nordpå? Hvor er bærekraften? Hvem skal betale? 

For objektivisten blir dette som å tråkke på en rive med tennene opp i gresset. Bang, sier det. Hele resten av året lever objektivisten med klare indikasjoner på at det er nettopp hans verdensbilde det er hold i. Vi handler masse billig ræl, selv om produksjonen koker kloden og arbeideren som har laget skræpet lever under vilkår vi ikke unner vår verste fiende. Vi bekrefter støtt og gjennomgående at et instrumentelt syn på Nesten og naturen er standarden. Vi setter fellesskapets infrastruktur til disposisjon så utenlandske verdensbevegere kan tjene store penger på dårlige tjenester. Den rikeste tidelen i Norge eier mer enn 2,5 millioner nordmenn til sammen. Det allmenne sikkerhetsnettet velferdssamfunnet skal være, ligner mer og mer på 1800-tallets paternalistiske fattigvesen, jo svakere medborgeren det skal ivareta er stilt. I dette er den bekjennende objektivisten hjemme. Det er slik det skal være. 

Men ikke i desember. Da kommer denne kvalme eimen av nestekjærlighet og selvoppofrelse inn fra siden. Den bederver den glade forbruksiveren og hverdagens grådighet – som om det skulle være noe mer ved det å være menneske enn hige etter mer. Tenk hvor vondt og vanskelig det må være å være objektivist. Måtte gjennomleve dette, hver eneste desember. De vil helt sikkert ikke ha vår medynk – bare skattelette. Men vi kan vise hensyn. Ikke være så åpenlyst barmhjertige. Skrape og bukke litt når vi ser en verdensbeveger. Gi noen likes på en Hegnarsak om Sissners siste stordåd som Tesla-shorter. Slike ting. 

Så til sist. En sjelden julesang for objektivisten. Til oppbyggelse og styrking gjennom denne vanskelige tiden. 

Ayn Randsk julekvalme                                     

Å, fri meg fra barnet i halmen,
den prisgitte herre på strå!
Å, fri meg fra søtladen kvalme
over dette som hyrdene så!
Punkter alle svulmende hjerter
som banker alt tarvelig stort.
Lysene soter og sverter
min kamp for fornuft og komfort.

Møt meg med lua i hånden!
Du kan glemme ditt håp og din tro.
Du kan spare all klagen og vånden.
Min lykke ble smidd med min glo.
All verden er under min orden.
Min makt er den sterkestes rett.
Du er den tapende horden.
Du har verken verd eller vett.

Min navle skal være min stjerne.
Slik din navle må være din.
Hvert hjerte må vike for hjerne.
All medynk er perler for svin.
La aldri min grådighet dovne.
La fylles mitt hvelv og mitt skrin.
Til selve døden må knele
og seier`n for evig er min!


Legg igjen en kommentar

Forkjølelsessår, steroider og Anundsens fall

I disse dager erfarer vi, igjen, at Huawei kanskje er litt farlige Kinaspioner. Flere land har utestengt konsernet som mobilnettleverandør. Man anser det slik at deres sorte bokser nærmest vil fungere som direkte koblingspunkter mellom nasjonal mobiltrafikk og kinesisk etterretning. Så hvorfor synes norske aktører å være så ivrige etter å kneppe opp for kineserne?

Har du tenkt over at selveste Go`jenta og tidligere dopingutestengte Therese Johaug er tungt sponset av disse skurkene? Det finnes ikke noe slikt som tilfeldigheter mine venner. Men hva betyr dette? Hvilke årsakssammenhenger skjuler seg under villniset av klare blå øyne, forkjølelsessår, bulende lår og tafsende konglomeratkapital i det onde og verdensovertakendes tjeneste? Og finnes det en kobling (bokstavelig talt) her til mobilnettsaken? En bør holde seg for god til å spekulere, men man bør ta den tunge jobben med å resonere, dedusere, reflektere og konkludere.

Da Johaug fikk kontrakt med Huawei ble vi eksponert for en massiv kampanje. Ho` Thereses vakre smilefjes var over alt, paret med Huaweis logo. De to var ett. Så kan man spørre. Hvorfor? Var det for å selge mobiltelefoner? Neppe. Kjenner du noen med Huawei-telefon? Ikke det nei. Dersom målet var å selge telefoner hadde de lagd telefonreklame. Det var Johaug som var produktet her. Huawei kjørte en kynisk, langsiktig kampanje for å programmere det norske folk, INNKLUSIVE innkjøpsansvarlige direktører i telenor, til å tenke blått blikk, spenstige lår og dalsbygdadialekt når snuskelogoen deres dukket opp.

Vi skifter scene: Et møterom hos en norsk telegigant. Det skal kjøpes nytt mobilnett. Flust av tilbud har kommet inn. Og et peker seg ut. På forsiden skinner en stor, blå, lett gjenkjennelig logo. Den halvt aldrende sjefsingeniøren er birkenmerkegrossist, litt frustrert over utgående frue og bare delvis til stede i rommet. Fagdirektøren er tett på samme modus og status, bortsett fra at BMI-en har løpt litt løpsk og det er ikke lenger et 1/1-forhold mellom mentalt og fysisk libido. De er altså begge menn – slik teletopper gjerne er. Er det på tide å flette inn et første «tilfeldig, neppe?». Omtrent samtidig faller disse to herrenes blikk på Huawei-logoen. Det tikker momentant i alle bokser. For deres indre øre leses tilbudet opp på klingende dialekt. For deres indre blikk danser solbrune rulleskibein dobbeldans under store, klare blå. Valget er i praksis tatt. Tidligere mumling om spionasje og tukling er glemt.

 Men hva har dette med dopinghistorien å gjøre? La oss spole tilbake til november 2015. Norsk etterretning og sikkerhetsmyndigheter blir tatt med buksene nede. BAM! Der er Therese Johaug lansert i en massiv kampanje. Hun og Huawei er over alt. Dette skulle de ha sett komme. Hysjhysj er ikke dumme. De kjenner kineserlusa på gangen. Firmaet har vært på radaren i mange år allerede. De vet umiddelbart hva som er på spill. Skjønne, lille Therese blir i beste fall utnyttet i et kynisk spill med en rekkevidde lang utover det hun selv kan ane. I verste fall har de en agent for fremmede makter å håndtere. Dette må stoppes. Koste hva det koste vil. Hysjhysj gjør seg klar til pågripelser, avhør, konfrontasjon. Dom vädrar blod, det luktar sorg.

I siste øyeblikk får justisminister Anders Anundsen snusen i hva som er under oppseiling. Anundsen er populist. Han trenger ikke engang konsultere sine informasjonsrådgivere for å forstå hvilke konsekvenser åpenlys, hardhendt håndtering av Johaug vil få. Han er ikke dummere enn at han ser den uhellige forbindelsen mellom Frps hjertesaker og hjertesprenget nasjonen kjenner når Therese triller tårer under flaggheis og nasjonalsang. Spion eller ikke. Her må det spilles på dulgte strenger. Det legges en skummel plan for hvordan Therese Johaug skal rives ned av den kjernesunne, dialektprekende, medaljepressende pidestallen. Et eiegodt ytre skal slå sprekker under populismens manipulerende hammer. Så hva kunne vært mer egnet for å oppnå dette enn å angripe hennes engleaktige ynde og bildet av den høyfjellsklare, brefriske renhet? Forkjølelsessår og doping. Snørr, tårer, forkjølelsessår og doping. Planen var lagt. Terningen kastet. Over fredagspilsen runget en ond og hovmodig justisminister- og spinndoktorlatter. Huhei! Smak på denne Huawei.

Ting tar tid, men tiden tikker mot iverksettelsen. Vi skal som sagt ikke spekulere. Men vi lar landslagsleger, en roerkjæreste, herpesfokuskåte pressefotografer og Italienske farmasøyter skride forbi i våre tanker – så går vi videre til de harde realiteter: 16. september 2016 leverer Therese Johaug en ikke akkurat fjellbekkrein urinprøve. Ballen begynner å rulle. Katastrofen er et faktum. Anundsen sitter på sitt kontor og følger saken spille seg ut, gnir seg på magen og humrer stygt. I sitt svarte sinn tenker han: Bare vent. Dette er bare begynnelsen. Herpes og steroider i dag. Spionasje og landssvik i morgen. Jeg, den handlekraftige statsråd og uredde nasjonsbeskytter.

Men som vi vet ble ikke utfallet av Anundsen planer som planlagt. Facebook renner over av støttegrupper. Folkets kjærlighet til billedskjønne o2-snappere er større enn populisten hadde regnet med. Om det før var umulig å ta Johaug, var det enda mer utenkelig nå. Bare en ting er verre enn å klype hardt i en folkekjær langrennshelt: Klype hardt i en folkekjær langrennshelt med tårer på kinn og svensk sportspresse mot strupen.

Bak kulissene tar ansvarlig informasjonsrådgiver og komplottarkitekt til tung drikking.

Nytt sceneskifte. Vi snakker en gang i november samme høst. I et smug i Bergen står en liten kineser med solbriller og stresskoffert. Ute på gaten stanser en stor, svart bil. Snart tegner konturene av en solid kvinneskikkelse seg mot lyset fra gatelykten der ute. Hun skrider inn mot kineseren. De snakkes dempet på aksenttung engelsk. Kineseren overrekker bilder, dokumenter, kopier av e-poster fra private kontoer. Å ja. Østens skare lar seg ikke pille ved nesen. Skyggene har ører og øyne. «Nå vi hal vi tikkelig balletakk på dai» avslutter kineseren. «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene» repliserer kvinnen mellom sammenbitte tenner.

18. desember 2016 går Anundsen av som justisminister.

Nå nærmer en ny skisesong seg. Vi får kanskje aldri vite om Johaug er agent eller ikke. Vi vet ikke hva slags press kinesisk storkapital har lagt på kvinnen i smuget i Bergen. Vi vet ikke hvem vi kan stole på, hvem som lytter på våre samtaler, leser vår sms, grafser i våre unges nakenflash på dulgte SoMe-kanaler. Moralen er: Legg aldri en rive fra deg vannrett med tennene opp. Når gresset gror til kan du komme til å tråkke på den, og du får slurvet ditt i trynet, om du så er justisminister eller kvinne i et smug i Bergen. Om du attpåtil skulle slite med et herpessår, vil møtet med riveskaftet smerte enda mer. Men om du nå sliter med herpessår, så styr unna salvevarianter med ulovlige steroider. Med mindre du er agent på hemmelig, superutspekulert oppdrag.

 


Legg igjen en kommentar

Drama! Brudd i Tour de Populiste

Drama her nå! Venstre har gått i brudd i Tour de Populiste!
Spenningen er til å ta og føle på. Venstre vil nok at KrF også skal legge seg på jul, og kanskje ta noen føringer etter hvert. KrF nøler. Kan det være tvil på egen kjørestyrke? Eller er det den uavklarte situasjonen? KrF står jo uten kontrakt nå. Hvem skal de hente vannflasker og smågodt for? KrF klarer nesten ikke å holde styrefart for egen maskin nå.

Men venstre står i ramma! Har naturlig nok ikke karbonramme. Holder seg til resirkulert aluminium. Ser ut som bærekraften er så som så. Det svaier stygt.

Det blir noe litt halvhjertet over dette! Vi må jo innrømme det, tross alt. Men venstre tråkker på. Er bokstavelig talt ute og sykler, langt over syregrensa. Men en skal vel ikke være rare realisten for å se det uunngåelige: Fortiden vil innhente venstre! Det er kupert terreng vi går inn i nå. Det grønne girskiftet uteblir. Venstre kan tråkke så mye de vil, de kommer ikke unna! Det var de som satte klimafornekterne i regjering, det var de som holdt de i posisjon…

…og DER, der er det klart. Venstre er tatt igjen!!! Tre bortkastede år dundrer forbi på Segway med påhengsmotor. Nei nei nei. Det var synd! Venstre prøvde så hardt så lenge…eller nei det gjorde de jo ikke. De prøvde så hardt, litt sånn krampaktig mot slutten…Men de skal ha for forsøket, det skal de…eller nei. Egentlig ikke det heller. Men hvilken dramatikk? Hvem skulle tro det ville ende slik? … Eller, dette var vel presis som forventet.

Vel. Da sier vi takk for oss så langt.


Legg igjen en kommentar

Litt om/på iskanten

-Har du sett iskanten?
-Iskanten?
-Ja, iskanten. Den var her for litt siden.
-Og nå er den borte?
-Ja. Hvor kan den ha blitt av?
-Nei, men den har vel flyttet seg da?
-Flyttet seg? Helt selv liksom?
-Ja helt selv. Iskanter gjør det. Iskanter har fri vilje de og vet du, presis som deg og meg.
-å?
-Visste du ikke det? Iskanten er som alle andre kanter. Skjørtekanten for eksempel. På sekstitallet forflyttet den seg over knær og øde lårsletter før man fikk sukk for seg.
-Ja ja, men skjørtekanten har jo lite med hvor grensen for prøveborring skal gå for å si det slik!
-Sikker på det?
-Nå synes jeg du sporer du litt av
-Er ikke det naturlig…
-Jo, men nei, men altså. Hva skal vi gjøre nå? Det er sårbare områder. Det har vel ikke så mye å si hvor kanten sånn nøyaktig går. Det er vel hensynet til naturen som er viktigst.
-Det er jo egentlig litt fint!
-Fint?
– Ja. Fordi vi har global oppvarming trekker isen seg nordover, og så kan vi borre lengre nord, og så får vi enda mer oppvarming og så kan vi borre lenger nord osv osv. Desto mer iskanten trekker seg nordover, desto bedre. Presis som skjørtekanten
-Sukk


2 kommentarer

Støvets Apostel

Beretninger fra Snipgrenna sokn
Et sted langs Storelva, der jordene er brede og skogen dyp, ligger Snipgrenna. Stedet Vår Herre for anstendighetens skyld la litt til side og Fanden for forbi. Her lever en håndfull sjeler etter halvgammel sed og skikk, og det hender meget her som ikke burde hende andre steder. Mang en historie har sitt utspring herfra. Denne er kalt:

Støvets Apostel

 

Det hente vel ikke helt sjelden at Enok Pytten søkte til kirkeloftet for en styrkende stund i ensomhet. Hans salige bestefar hadde etterlatt en god samling flasker husflid i noen bortlagte korkapper der oppe. Denne skatten visste Enok å gjøre seg nytte av. Selv om han gjorde sitt for å holde denne ikke-fornybare kilden skjult, skjedde det mer enn engang at han hadde måttet kjempe for sin slektsarv, med alle nødvendige midler. Mer om det en annen gang.

Så var det altså en ettermiddag tørsten kom over vår mann. Det var svart november og Storelva knuste mot strand. Hans rustne kropp gikk i loftstrappa tungt. Vel oppe satte han seg ende ned med en flaske i hånden, klar til å la livets vann bre sin tinende kraft i den slitne skrotten. Da ble han var en ukjent skygge i støvlaget. Ved nærmere undersøkelser viste det seg å være en gammel bibel. Få ville tenke på Enok Pytten som visjonær eller sterk i troen, men der og da kom noe fremmed og maktfullt over ham. Først ble han sittende å se tomt foran seg. Så begynte en leirgrå hånd å stryke prøvende over permene, men den trakk seg raskt tilbake som om den hadde rørt ved glødende kull. Til sist åpnet han boka forsiktig og lot øynene vandre over de gammelmodige skrifttypene. Oppildnet andakt bredte seg i det værbitte ansiktet.

Ingen så noe til ham på tre døgn. Da kom han ramlende inn på Snipgrenna kirkekontor med vilt blikk, klærne i uorden og en kroppslukt som kunne blitt benyttet i ukonvensjonell krigføring. Det første han gjorde var å sette seg ned og sirlig føre syttito overtidstimer og diett. Deretter slo han opp døren til Aasens kontor så den smalt i veggen. Det skaka i kåken så både teologiske fagbøker og mer frilynte utgivelser, som sto gjemt bak disse, falt ut av bokhyllene. Aasen skvatt til og så forferdet på Pytten, før blikket fant litteraturhaugen på gulvet og en rødme nådde kinnene hans.

– Du trur sekkert at je itte er einn truenes kær? nærmest ropte Pytten. Stemmen var ru og maktfull. Nesten en oktav dypere enn ellers. Aasen hadde som så ofte mange tanker, men lite å si.
– Med åra har je skjønt at folk trur det om mæ, hær nå det kommer sæ tå. Men da må je få komma med et vitnesbird om hæsse je har fønni ei tilnærming til kjærkje-reinnhøillet som kommbinerer både teologiske og antikvariske perspektiv. Det lå et høytidelig drag over Pyttens ansikt. Aasen kunne ikke huske å ha sett kirketjeneren slik før. Han kjente til sin forbløffelse at en viss nysgjerrighet våkne et sted i ham. Hva var det nå denne Pytten hadde fått for seg?

– Det hele starte med at je fainn einn gammal bibel på kjærkjelæfte´. Je fainn´n under eitt fleire cangtimeter tjukt lag med støv. Og je kjinte mæ med eitt så gripin. Først færsto je itte hær det var som kom over mæ, meinn så skjønte je at det nettopp var støvet som vække einn slomrende ærkjennels i mæ. Det tala teil mæ og vække ei tisstu etter visdom. Je teinkte: Hær talar itte støvet om tidens gang? Om alle åra som har krøpi færbi her oppe på læfte´. Og er det itte slik at aillt kommer frå støvet og skær atteinde teil støvet? Kirketjeneren slo ut med hånden og rynket brynene tankefullt.

– Og så kom detta spørsmålet teill mæ: Åkke er je til å færfælja støvet? Koste det vækk, væske det opp? Fær alt je veit, kunne det støvet som låg på akkurat denna bibel´n på læftet i Snipen kappell, ha vøri Harald Hårfagres skjeigg eiller i ei seile frå Jerusalems knuste tæmpel! Fær støvets gang over jorda kainn ingen kjinne eller begripe. Det var cirka her Asen begynte å miste interessen og tenkte at makan til såpekoker fantes ikke i to leirete støvler. Skjønt såpe. Var det noe den mannen trengte så var det nettopp såpe. En lokal klimakatastrofe var i ferd med å oppstå på det lille kontoret. Den godeste Enok dro været og fortsatte sin monolog:
– Så mie kræfter og kroner vi bruker på å verne og bevare bigg, bilder og nips, men støvet, det jager vi opp frå svævna, unner det inga gvile. Skulle itte vi, støvets barn, hedre vår mor og far! Je følte mæ som Saul, blende ved Damaskus porter. Je hadde vørti kallt teill å bli støvets appostell. Så kom itte her å sei at je itte er ein truendes kær! Aasen begynte å fundere på om blasfemiparagrafen kunne komme til unnsetning her. Han måtte imidlertid legge alle komplekse tanker til side og konsentrere seg om å puste med munnen. Imens bølget Støvets Apostels tale videre.

Med skjælvende heinner åpne je boka. Som ved eitt under datt auva mine på Mosebokens fortælljing om hæsse Gud bir Moses å slæ staven sin i støvet og le deinn livgivende kjelde springe fram. Der og da vart det klart fær mæ at støvet itte bære er det direste tå aille fortidsminner, men og som ei gåtefull bok der de djupeste hemmligheter er å finna. Som i feber bladde je gjennom bibel´ns aille bøker, på jakt etter ord om støv. fæmtisæks steiller var støvet i bestæmt form eintall nævnt. Førtisæks i ubestæmt form. I tre daer og tre nætter har je sitti der oppe på læfte´ og summert ord, og nå har je bestæmt mæ!
Et øyeblikk hang stillheten i rommet. Det var tydelig at fremlegget hadde vært en utladning for den nyvakte. Han svaiet litt og pustet tungt. Så ranket han seg, la høyre hånd på venstre bryst og forkynte:
– Je, støvets apostel, skær frå nå leigge mi mopp ned og verne om ailt støv.
En stund ble han stående slik som om han ventet på applaus. I stedet for lovprisninger lød det tørt fra Aasen:
– Herr Pytten, dette er den største øsen fjas jeg har hørt i mine levedager. Dette handler om lite annet en latskap. At du foretrekker spade fremfor mopp og gyngestol fremfor spade igjen er vel kjent. Du prøver bare å finne en spissfindig unnskyldning for å droppe vaskingen. Før han han hadde talt ferdig sank det i Aasen. Folk hadde blitt kjeppjagd fra bygda eller sågar kanskje møtt blåleira før tiden for å møte Pytten med mindre motbør enn dette. Hva ville skje nå? Til prestens store forundring vakte ikke hans tilsvar aggresjon. I stedet vokste et mildt smil om Enoks munn.
Kjære soknepræst Aasen. Je er ingen nidkjær kær. Je vender deinn are kjækan teil. Sjæl om du er så uvillig, er itte jeg stoltere enn at je skær preke med prosten om hæsse forbilde sognepræsten er da det kommer til resirkulering og oppattbruk.
En uro vokste i Aasen. Hva var nå dette?
– Je har jo lagt mærjke teill at hainn sea hainn binte har brukt hauven med prekner som gamlepræsten hadde lagt att, og at hainn nå har snudd bonken fær trea gong, fortsatte kirketjeneren. Dessuten trur je at soknebarna´ sekkert ville le sæ innspirere tå einn video som je hadde hemme! Eitt rørendes opptak der præsten dainse rundt i kjærkjin og syng Dancing queen fær full hærsj, i bære stola´n.

Mer skulle det ikke til før Soknepresten var omvendt av Støvets Apostel. Blid som en snushandler på grensa foreslo han sågar at i stedet for ukentlig kirkevask burde de foreta vigsling av nytt støv. Skjendingen av støvet måtte ta slutt. Straks!

Etter Pyttens kallelse til Støvets Apostel har meget blitt forandret i Snipen Kapell. Under et foredrag for Snipen historielag oppsummerte Pytten det på denne måten:
– Så nå har vi de siste tre åra hatt vigsling tå nitt støv hær viku i steille fær reinhøll. Og hæsse har det gått? Je vil seia detta har vøri ein suksess. Om vi ser på oppværming, slitasje på bigg og kjærkjetenar, så er detta gull. Skær vi væra ærlige, og det skær vi væra i kjærkjin, hadde det vøri greitt å høille på, hadde det itte vøri fær alle fælka, gudstenestn og de kjærkj´lige handlingom. Det er det som kæster.
Og hos øss i Snipen har detta prosjektet ført til nesten null kjærkjesøkning. Fælk flæst ser jo itte støvets velsignelse, men skir det som pæsten, og det kommer itte nåe prek, bære host frå præsta.
Gamle asmatikere kainn gå rætt frå høgmesse til gravlegging. Prek om effektivisering! Meinn først og fræmst har vi aille kømmi nær støvet. Vi får kjinne hæsse det kiler øss i hæskjen og minner øss om at vi er eitt, støvet og meinneskjen.