Støvets Apostel

Beretninger fra Snipgrenna sokn
Et sted langs Storelva, der jordene er brede og skogen dyp, ligger Snipgrenna. Stedet Vår Herre for anstendighetens skyld la litt til side og Fanden for forbi. Her lever en håndfull sjeler etter halvgammel sed og skikk, og det hender meget her som ikke burde hende andre steder. Mang en historie har sitt utspring herfra. Denne er kalt:

 

Det hente vel ikke helt sjelden at Enok Pytten søkte til kirkeloftet for en styrkende stund i ensomhet. Hans salige bestefar hadde etterlatt en god samling flasker husflid i noen bortlagte korkapper der oppe. Denne skatten visste Enok å gjøre seg nytte av. Selv om han gjorde sitt for å holde denne ikke-fornybare kilden skjult, skjedde det mer enn engang at han hadde måttet kjempe for sin slektsarv, med alle nødvendige midler. Mer om det en annen gang.

Så var det altså en ettermiddag tørsten kom over vår mann. Det var svart november og Storelva knuste mot strand. Hans rustne kropp gikk i loftstrappa tungt. Vel oppe satte han seg ende ned med en flaske i hånden, klar til å la livets vann bre sin tinende kraft i den slitne skrotten. Da ble han var en ukjent skygge i støvlaget. Ved nærmere undersøkelser viste det seg å være en gammel bibel. Få ville tenke på Enok Pytten som visjonær eller sterk i troen, men der og da kom noe fremmed og maktfullt over ham. Først ble han sittende å se tomt foran seg. Så begynte en leirgrå hånd å stryke prøvende over permene, men den trakk seg raskt tilbake som om den hadde rørt ved glødende kull. Til sist åpnet han boka forsiktig og lot øynene vandre over de gammelmodige skrifttypene. Oppildnet andakt bredte seg i det værbitte ansiktet.

Ingen så noe til ham på tre døgn. Da kom han ramlende inn på Snipgrenna kirkekontor med vilt blikk, klærne i uorden og en kroppslukt som kunne blitt benyttet i ukonvensjonell krigføring. Det første han gjorde var å sette seg ned og sirlig føre syttito overtidstimer og diett. Deretter slo han opp døren til Aasens kontor så den smalt i veggen. Det skaka i kåken så både teologiske fagbøker og mer frilynte utgivelser, som sto gjemt bak disse, falt ut av bokhyllene. Aasen skvatt til og så forferdet på Pytten, før blikket fant litteraturhaugen på gulvet og en rødme nådde kinnene hans.

– Du trur sekkert at je itte er einn truenes kær? nærmest ropte Pytten. Stemmen var ru og maktfull. Nesten en oktav dypere enn ellers. Aasen hadde som så ofte mange tanker, men lite å si.
– Med åra har je skjønt at folk trur det om mæ, hær nå det kommer sæ tå. Men da må je få komma med et vitnesbird om hæsse je har fønni ei tilnærming til kjærkje-reinnhøillet som kommbinerer både teologiske og antikvariske perspektiv. Det lå et høytidelig drag over Pyttens ansikt. Aasen kunne ikke huske å ha sett kirketjeneren slik før. Han kjente til sin forbløffelse at en viss nysgjerrighet våkne et sted i ham. Hva var det nå denne Pytten hadde fått for seg?

– Det hele starte med at je fainn einn gammal bibel på kjærkjelæfte´. Je fainn´n under eitt fleire cangtimeter tjukt lag med støv. Og je kjinte mæ med eitt så gripin. Først færsto je itte hær det var som kom over mæ, meinn så skjønte je at det nettopp var støvet som vække einn slomrende ærkjennels i mæ. Det tala teil mæ og vække ei tisstu etter visdom. Je teinkte: Hær talar itte støvet om tidens gang? Om alle åra som har krøpi færbi her oppe på læfte´. Og er det itte slik at aillt kommer frå støvet og skær atteinde teil støvet? Kirketjeneren slo ut med hånden og rynket brynene tankefullt.

– Og så kom detta spørsmålet teill mæ: Åkke er je til å færfælja støvet? Koste det vækk, væske det opp? Fær alt je veit, kunne det støvet som låg på akkurat denna bibel´n på læftet i Snipen kappell, ha vøri Harald Hårfagres skjeigg eiller i ei seile frå Jerusalems knuste tæmpel! Fær støvets gang over jorda kainn ingen kjinne eller begripe. Det var cirka her Asen begynte å miste interessen og tenkte at makan til såpekoker fantes ikke i to leirete støvler. Skjønt såpe. Var det noe den mannen trengte så var det nettopp såpe. En lokal klimakatastrofe var i ferd med å oppstå på det lille kontoret. Den godeste Enok dro været og fortsatte sin monolog:
– Så mie kræfter og kroner vi bruker på å verne og bevare bigg, bilder og nips, men støvet, det jager vi opp frå svævna, unner det inga gvile. Skulle itte vi, støvets barn, hedre vår mor og far! Je følte mæ som Saul, blende ved Damaskus porter. Je hadde vørti kallt teill å bli støvets appostell. Så kom itte her å sei at je itte er ein truendes kær! Aasen begynte å fundere på om blasfemiparagrafen kunne komme til unnsetning her. Han måtte imidlertid legge alle komplekse tanker til side og konsentrere seg om å puste med munnen. Imens bølget Støvets Apostels tale videre.

– Med skjælvende heinner åpne je boka. Som ved eitt under datt auva mine på Mosebokens fortælljing om hæsse Gud bir Moses å slæ staven sin i støvet og le deinn livgivende kjelde springe fram. Der og da vart det klart fær mæ at støvet itte bære er det direste tå aille fortidsminner, men og som ei gåtefull bok der de djupeste hemmligheter er å finna. Som i feber bladde je gjennom bibel´ns aille bøker, på jakt etter ord om støv. fæmtisæks steiller var støvet i bestæmt form eintall nævnt. Førtisæks i ubestæmt form. I tre daer og tre nætter har je sitti der oppe på læfte´ og summert ord, og nå har je bestæmt mæ!
Et øyeblikk hang stillheten i rommet. Det var tydelig at fremlegget hadde vært en utladning for den nyvakte. Han svaiet litt og pustet tungt. Så ranket han seg, la høyre hånd på venstre bryst og forkynte:
– Je, støvets apostel, skær frå nå leigge mi mopp ned og verne om ailt støv.
En stund ble han stående slik som om han ventet på applaus. I stedet for lovprisninger lød det tørt fra Aasen:
– Herr Pytten, dette er den største øsen fjas jeg har hørt i mine levedager. Dette handler om lite annet en latskap. At du foretrekker spade fremfor mopp og gyngestol fremfor spade igjen er vel kjent. Du prøver bare å finne en spissfindig unnskyldning for å droppe vaskingen. Før han han hadde talt ferdig sank det i Aasen. Folk hadde blitt kjeppjagd fra bygda eller sågar kanskje møtt blåleira før tiden for å møte Pytten med mindre motbør enn dette. Hva ville skje nå? Til prestens store forundring vakte ikke hans tilsvar aggresjon. I stedet vokste et mildt smil om Enoks munn.
– Kjære soknepræst Aasen. Je er ingen nidkjær kær. Je vender deinn are kjækan teil. Sjæl om du er så uvillig, er itte jeg stoltere enn at je skær preke med prosten om hæsse forbilde sognepræsten er da det kommer til resirkulering og oppattbruk.
En uro vokste i Aasen. Hva var nå dette?
– Je har jo lagt mærjke teill at hainn sea hainn binte har brukt hauven med prekner som gamlepræsten hadde lagt att, og at hainn nå har snudd bonken fær trea gong, fortsatte kirketjeneren. Dessuten trur je at soknebarna´ sekkert ville le sæ innspirere tå einn video som je hadde hemme! Eitt rørendes opptak der præsten dainse rundt i kjærkjin og syng Dancing queen fær full hærsj, i bære stola´n.

Mer skulle det ikke til før Soknepresten var omvendt av Støvets Apostel. Blid som en snushandler på grensa foreslo han sågar at i stedet for ukentlig kirkevask burde de foreta vigsling av nytt støv. Skjendingen av støvet måtte ta slutt. Straks!

Etter Pyttens kallelse til Støvets Apostel har meget blitt forandret i Snipen Kapell. Under et foredrag for Snipen historielag oppsummerte Pytten det på denne måten:
– Så nå har vi de siste tre åra hatt vigsling tå nitt støv hær viku i steille fær reinhøll. Og hæsse har det gått? Je vil seia detta har vøri ein suksess. Om vi ser på oppværming, slitasje på bigg og kjærkjetenar, så er detta gull. Skær vi væra ærlige, og det skær vi væra i kjærkjin, hadde det vøri greitt å høille på, hadde det itte vøri fær alle fælka, gudstenestn og de kjærkj´lige handlingom. Det er det som kæster.
Og hos øss i Snipen har detta prosjektet ført til nesten null kjærkjesøkning. Fælk flæst ser jo itte støvets velsignelse, men skir det som pæsten, og det kommer itte nåe prek, bære host frå præsta.
Gamle asmatikere kainn gå rætt frå høgmesse til gravlegging. Prek om effektivisering! Meinn først og fræmst har vi aille kømmi nær støvet. Vi får kjinne hæsse det kiler øss i hæskjen og minner øss om at vi er eitt, støvet og meinneskjen.

Reklame