bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Når poesi har tyngdekraft -Om «Alt brenner» og spørsmålet om hvorvidt Torvund er folkekjær

At en potensielt dødelig kreftdiagnose kan vekke en tillit til at det som skal skje, vil skje. At øyeblikket der denne erkjennelsen når bevisstheten og driver uroen bort, at dette øyeblikket ligner på og rommer det samme som øyeblikket der Keith Jarret, smått matforgiftet, setter seg til det smått tonalt ustabile flygelet i Kölns Operahus og skaper jazzhistoriens mest legendariske solokonsert. At det går an å språke denne sammenhengen, uten at det blir tvangspositivt eller søkt, men snarere gir en tung innsikt som gjør det lettere å være i livet. At poesi kan være en vei til en opplevelse av å være alvorlig frisk, uavhengig av helse – Dette er det dypeste avtrykket Helge Torvunds «Alt Brenner» setter i meg. Og dette avtrykket får økt dybde og forsterket gehalt av øyensynlig fjærlette dikt om morgenlys og roser, eller feltundersøkelser av den mulige sammenhengen mellom villorkideer og skotsk singel malt whisky.

Jeg har tatt meg sakte gjennom denne boka. Den rommer så mye, både i konkret forstand og erkjennelsesmessig. Dette er svært, på så mange og helt ulike måter. En ting er at det er så fordømt solid håndverk. Dette er dikt på det nivået hvor forfatteren har faget prentet inn i hver celle i kroppen. Den unike dikterstemmen synger formsikkert og helstøpt, til tross for at han i stor grad gir beng. Her er assosiasjonskraft og estetikk som tangerer en gruppe navn, hvor et par av dem har blitt nødt til å ta en tur til Stockholm. I «Alt brenner» fremstår Helge Torvund som en blanding av gammel gran og bardehval: Språket bare strømmer som hav og vind, og han fanger inn orda som nærer. Men her snakker vi bindevev og kropp. Det største ligger i kraften dette bærer med seg, og hvordan det virker i meg som leser.

Litt forenklet kan mange av Torvunds dikt ses som meditasjonsrapporter. Det er ikke langt til kanten hvor det kan bikke over å bli navlebeskuende. Torvund er sikkert ikke (helt) unik når det gjelder evnen til oppmerksomt nærvær. Men til tross for at diktene i så stor grad tar utgangspunkt i dikterens opplevelse, språkes det inn i disse tekstene en tyngdekraft som drar i leseren. En voldsom gravitasjon mot «the flame of attention». Oppmerksomheten som legger hele livet på nytt, i hvert pustende øyeblikk. Evnen til å skape poesi av dette kraftfeltet og gjøre det tilgjengelig for den lesende, det er Torvunds store bidrag tilbake til den «klanen av skrivende», som han på ulike måter hyller flere steder i boken.

Hvorfor er Torvund folkekjær – og hva betyr det?
Rekk opp hånden alle som har lest alle «alle ventar på»-diktene! Ok, det var såpass mange – men ikke flere? Rekk opp hånden alle som sleit litt med dette, som titt følte seg mangelfullt dannet og klokskapsreduserte! Puh! Så var det ikke bare meg (får vi håpe). Hvorfor leste vi det, like vel? Jeg skal ikke påberope meg å være ekspert på Torvunds forfatterskap. Likevel våger jeg påstanden at dette i hovedsak ikke er lettkjøpte dikt. Mye er langt fra så umiddelbart tilgjengelig som folkepoeter av typen Haldis Moren Vesaas, Hans Børlie eller Kolbein Falkeid er der de får størst gjennomslagskraft. Det er et komponent av på-tross-av i hans status som folkekjær.

Jeg tror det finnes en nøkkel til dette, nettopp i et av «alle ventar på»-diktene, nemlig «Alle ventar på Larry». Tilgi at jeg tar noen linjer ut av sammenheng og river i filler, men i en passasje her skriver Torvund:

…………………………………………Eg har pusten min med meg
over alt. Alle eg kjenner pustar Me kan nå kvarandre Det vil seia

Me kan laga eit verb av ordet `nå` Eg `når` deg vil sei at Eg nåar deg
inn i denne augeblinken……………………………………………………

Dette er den mest kompakte og dypt konkrete skildringen av menneskelig samhørighet og tilknytning jeg har lest. Det krever en unik kjærlighet til medmennesket for å erkjenne og formulere dette. Det som skildres her skubber mot paradigmet om at mennesket til syvende og sist er ensomt. Tenk om vi faktisk kan nåe hverandre, inn i hverandres livsbærende øyeblikk! Og selv om jeg ikke har lest dette budskapet så klart noe sted i Torvunds diktning før, så er ikke basen her unik. Hans diktning er folkekjær i utgangspunktet – Den har mennesket kjær. Enten mennesket heter Helge, Larry eller Bjarne. Og jeg tror at dette fanger folk opp. En merker at det er tekster som vil en vel, også når det kan være vanskelig å gripe. Og kanskje er det slik at åndedrettet som blir poesi, nåer oss som leser inn i øyeblikket hvor Torvunds oppmerksomme nærvær, dannelse, skaperglede, klokskap og galskap lever. Vi får ta del i det, bli en del av det. Og da skal en min santen være en hard og kald sjel for å ikke bli glad i både poesi og poet.


Legg igjen en kommentar

Og skogens sus har sunget sitt vemod i oss inn?

20. juni var jeg til stede på Volumfestivalens arrangement «I Hedmarks skoger». Her samtalte Hans Ola Østby, Bjarte Breiteig, Helene Guåker, Tommy Skoglund, Stig Hoseth og Marja Mortensson om hvordan skogen påvirker folket som lever der og skrivekunsten deres. Programleder fra NRKs ”Ut i naturen”, Kari Toft, loset samtalen innom tema som tilhørighet, stillhet, skogen som metafor og om angst – både konkret og eksistensiell. Kunstnerne i panelet hadde ulik tilnærming til skogen som utgangspunkt for egne uttrykk. Noen brukte skogen svært konkret, andre fikk inspirasjon mer indirekte. En opplevde naturen som besjelet. Interessant å lytte til. Underlig å sitte på mitt ungdoms gress i Elvarheimsparken i Elverum og se åsene rulle vestover bak Glomma. Og jeg tenkte: Er det i det hele tatt noe i min personlighet, forestillingsverden, livstolkning eller kreativitet som ikke på ett eller annet nivå er preget av Hedmarks skoger?

Landskapet i tankens hverdagspoetikk

Skogens arkitektur er romraus med lysninger, furumo og granskog. Overganger kan være tydelige, diktert av terreng eller klare biotopgrenser. Som når skogen åpner seg mot et tjern eller tetner til en vegg av kratt. Andre steder endrer den gradvis karakter eller er mer sammensatt. Lyset har en rytme som preges av skiftet mellom kronetak og åpen himmel. Her er en uendelighet av veier – Stier, tråkk eller en fri, farbar linje mellom trærne. Blikket kan myses inn på barnålnivået eller ut på treet, teigen og åsene. Samtidig setter skogen grenser for ferdsel og sanser. Stammer, myr, elver, bar og kratt. Luktene er de de er. Skogen filtrerer lys og vind. Trekker fra, legger sitt til. I dette syder livet. Vekst, forfall, død, omdanning. Hit bringer jeg med meg mine fysiske forutsetninger, er til stede med et i øyeblikket gitt nivå av oppmerksomhet og sensitivitet. Hva jeg oppfatter og hvordan jeg tar det inn, betinges i stor grad av disse forutsetningene. Men uansett vil skogen sette rammer for min persepsjon, der og da. Så, hvordan har skogen virket tilbake på meg? Hvilken status har landskapet blant personlighetsformende faktorer som kultur, genetisk arv og miljø? Spørsmålet er selvfølgelig latterlig stort, men like vel besnærende.

I boken ”The poetics of mind: Figurative thought, language, and understanding” viser R.W. Gibbs at vi ikke bare uttrykker oss språklig i bilder. Vi tenker i bilder. Metaforer og andre former for mentale bilder hjelper oss å ta inn virkeligheten og håndtere kompleksiteten av sammenhenger fenomener imellom. Et eksempel Gibbs benytter mye i sin argumentasjon, er oppvarmet væske under trykk som et bilde på sinne. Dette bildet er ikke bare språklig, men også mentalt. Det virker bestemmende for måten vi forstår sinne på. ”Hun kokte over!”, ”Han holdt på å sprekke!”, ”Det er viktig med en ventil”. Jeg opplever at Gibbs teori er interessant å ta med i en refleksjon rundt hvordan et landskap kan være med å forme oss som tenkende og skapende individer. Landskapet og livet der utfordrer for det første tanken på et svært sammensatt vis. Både når det gjelder interaksjonen mellom omgivelser og deg som individ, og det du fanger opp som betrakter. For det andre blir landskapet en avgjørende erfaringsarena. Her tror jeg mye av materialet til tankens hverdagspoetikk ligger. En viktig funksjon ved språklige og mentale bilder ligger jo nettopp i koblingen til det gjenkjennelige. Her blir det kjente landskapet en viktig og naturlig kilde. For min del ser det ut til at jeg i stor grad ser eksistensen gjennom bilder basert på skogsuniverset. Her er noen eksempler og glimt fra erfaringer som har gjort at jeg tror det har blitt slik:

I

En gang da språket besto av få ord. Jeg leker med konglekuer i insektenes og undersiden av de knyttnevestore steinenes kosmos. Utforsker med små fingre hulene som skjuler seg under buede røtter. Kanskje biter et lite vesen. Kanskje dreper jeg for første gang, eller ser en larve bæres bort av samarbeidende maur.

II

Jeg går meg sliten med korte bein i lyng. Er nær lukten av mose, mens en liten kropp øver seg på å finne fremdrift i litt for store støvler over røtter og grønnkledde steiner. Omgivelsene krever samspill mellom sanser, tanke og kropp. Den kjente flyten som i dag gjør stiløpeturen til meditasjon, plottes inn i denne scenen, skritt for skritt.

III

Småskolestor i åpen furuskog betrakter jeg jaktlaget mave en nyskutt elg. Kjenner fremmede lukter og ser skogbunnen skifte farge. Jegernes besinnede opphisselse, elghundens iver.

 IIII
Morfar og pappa hugger ved. Jeg hjelper til. Bærer raier, føler meg sterk. Lukt av tre og svette. Landskapet endres litt. Trær blir hogd, kvistet, barket og satt i reis. Dagens innsats står synlig tilbake.

V
Jeg tar med meg tenåringsuro på en lang vandring i åsene. Tankene bryter med nye gåter. Skogen gir de indre omveltningene sted. En oppmerksomhet i endring ser landskapet på nytt.

Det er på tide å stoppe. Eksemplene kunne vært uendelig mange. Men det er noen mønstre her. Skogen betinger på ulike måter hvordan jeg har utviklet min bevissthet om verden og meg selv som en helhet av fysiske og mentale forutsetninger. Skogen har og vært en arena for viktig sosialt samspill. Alt sammen erfaringer nødvendige for å forholde seg til livet, i stort og smått, og en kontrastbakgrunn for erfaringer og inntrykk med en helt annen kontekst. Det snakkes mye om hvordan sosiale og fysiske forutsetninger preger oss og ruster oss i møte med livet. Men tatt i betraktning hvor betydningsfullt landskapet synes å være for vår forståelse, blir det nok feil å avskrive denne påvirkningskraften som kun patriotisk svermeri.

Landskapets betydning for kreativitet og opplevelse av kunst

Slik landskap ser ut til å prege forutsetningene for tankens hverdagspoetikk, er det naturlig og tenke at det samme gjelder for skapende prosesser og vår opplevelse eller tolkning av kunstuttrykk. Når Hans Børli motsatte seg å bli kalt ”skogens dikter”, kan det ha noe med de spørsmålene jeg prøver å ta opp her. Med merkelappen sto diktningen hans i fare for å bli redusert til kun språklige avtrykk av skogen. Men på sitt beste var det nærmest det motsatte han gjorde. Med bildene fra hans nære erfaringsunivers maktet han å gi eksistensielle og politiske spørsmål et format og en lyssetting som brakte ny forståelse eller en styrket mulighet til å leve i og med livets utfordringer. Lignende bruk av landskap kan vi finne hos mange poeter. Gjenkjennelige elementer fra landskapene kan i seg selv være berikende estetisk sett, men det er først når dette klinger med på en måte som er erkjennelsesutvidende at det oppstår stor kunst.

For vel et års tid siden kom jeg over Rolf Støas ”Novemberstemning, Finnskogen” på hans facebookside. Selv i en liten rute som statusoppdatering fanget dette motivet oppmerksomheten. Det traff noe grunnleggende. Som en gjenkjennelse som stikker dypere enn at dette ligner noe jeg selv har sett. For meg bærer bildet en eksistensiell dimensjon. Styrken i bildet for min del kommer ikke som et resultat av en inngående analyse av motiv, komposisjon, lys osv (selv om bildet som kunstuttrykk godt kan leses slik). Det handler om noe intuitivt. Det tangerer bilder jeg selv har skapt i tankene og som jeg bare delvis har maktet å sette ord på. Nå henger et stort trykk av dette bildet på veggen i stua og byder til ro.

Opplevelsen av mange kunstverk betinges av hva man har lest, lyttet til eller sett. Jeg tror at hvilke landskap man ”har med seg” og hvordan disse har preget en også kan spille en lignende rolle. Selv om fjellandskapets sublime dimensjoner sikkert var tilgjengelige for berghyllenes fjellbønder, har jeg mine tvil om nasjonalromantikkens versjoner av deres hjemlige miljøer «ressonerte i deres sinn». Til det var landskapets betydning for bondens og malerens livserfaringer kanskje for forskjellig? Samtidig kan en kunstners fortolkning av eller bruk av landskapet gi en ny dimensjon for de som kjenner det fra før, eller bli en vei inn i noe nytt for en fremmed.

På tilstelningen i Elvarheimsparken innledet Kari Toft med å sitere Elverumssangen:

”Hvor Glommen bred seg baner
sin vei mot havet frem,
Blandt furu og blandt graner
der har vi fått vårt hjem.
Og Glommens trygge styrke
har merket ferd og sinn,
og skogens sus har sunget
sitt vemod i oss inn.”

Et patriotisk kvad som, ikke uten grunn, nesten kan kalle frokosten tilbake opp i ganen. Men kanskje rommer dette verset like fullt noe sant om et landskap som har preget meg og hvordan.


Legg igjen en kommentar

Poeten som trådte tilbake – Tanker etter påskelesning av Rolf Jacobsen

Det er så mange poeter i verden, og enda flere dikt. Det er så mye en skulle lest, men så lite tid og enda mindre ro å være til stede i tiden med. Derfor er det lenge siden sist jeg leste noe av Rolf Jacobsen. Mye av hans poesi har jeg samme forhold til som gamle favorittplater, veggmalerier i rom jeg har levd lenge i, eller utsikten fra steder jeg kjenner meg hjemme. Diktene hans blir liggende der bak permene og pannen et sted, på vent. Andre skal leses i stedet.

Og nå i påsken skulle jeg vel da egentlig ha lest noe jeg ikke har lest før, for nå fant jeg litt ro og tid. Men det ble Rolf. Det er min gode søster Ragnhilds skyld. Hun og mannen driver økologisk kjøttproduksjon på gården Solgløtt i Våler i Solør. De vil folk, dyr, jord og fremtid vel. Jeg tror de mener vi bør ville like vel alle sammen. Det er nødvendig slik ståa har blitt. Sikkert derfor de for noen dager siden la ut Rolfs dikt ”Den lille bonden” på Solgløtts hjemmesider.http://okoangus.no/den%20lille%20bonden.html . Dette leste jeg. Det er klokt, viktig og mesterlig. Gjensynet ga lyst på mer.

Kilden ble Alle mine dikt fra 1990. Her finnes alle hans ”seriøse” samlinger fra debuten Jord og jern, som kom ut i 1933, tilNattåpent fra 1985. 52 års spenn med et helt liv i mellom. De siste dagenes lesning har vært et sveip gjennom de fleste av samlingene. Jeg har forsøkt å lese noe av det jeg ikke har hatt så sterkt forhold til, men også hilst på gamle favoritter. Begge deler har gitt mye, og jeg har grublet litt på hva diktene gjør med meg og hvorfor. Når jeg leser andre favoritter, er det ofte et lag jeg ikke kommer forbi. Det er bilder, referanser eller formuleringer som ikke når inn. Jeg må gå til diktene kontraktbundet til å gjøre mitt beste og la min forkortkommenhet være til forkleinelse for meg selv, ikke diktet. Jeg kan for eksempel føle meg dypt grepet av Robert Blys bok The Night Abraham Called to the Stars, men sitter med en følelse av å fuske, som om jeg befinner meg en etasje under diktet og smugleser gjennom sprekkene i gulvplankene. Ikke slik med Jacobsen. Samtidig kan andre diktere som er like umiddelbare som ham falle igjennom. Poesien uteblir oftere eller fremstår grunnere. Eller det synger ikke, det prates. Det ville være slemt å komme med andre eksempler enn meg selv.

Mye kan sies om hva som gjør Jacobsen til en stor poet. Denne påsken har jeg tenkt mest på hva som gjør det å lese poesien hans til en stor opplevelse. Jeg tror at for meg har det har mye å gjøre med perspektivet han gir leseren. Han opererer nesten aldri med et tydelig dikter-jeg (bortsett fra i siste del av siste samling. Det kommer jeg tilbake til). Han trer tilbake og lar diktuniverset folde seg ut foran leseren, eller han stiller seg opp rett bak eller ved siden av oss og skaper et betraktende ”vi”. Det er nesten som om jeg kjenner hans lange arm, vennlig over skulderen mens jeg leser. Hos meg gir det den besnærende effekten at jeg opplever at hans blikk blir mitt, og hans klokskap setter frø i min tanke. En slags sokratisk prosess. Vet ikke om det er en bevisst tilnærming, men der annen stor poesi kan gi meg en opplevelse av utilstrekkelighet, gir Jacobsens dikt ofte en opplevelse av å mestre. Se med ham, tenke med ham. Dele en erkjennelsesprosess. Rikdommen som livet og verden gir blir et felleseie. Samtidig gjør han oss som lesere til medansvarlige for de dystre trekkene i historie og kultur – som i det lange og tankevekkende diktet ”Til jorden” ( http://www-bib.hive.no/tekster/muvin/rapport5/rapport5-03.html ) fra Pusteøvelse. Tilbaketrekningen gir et raust rom som jeg sjelden opplever hos andre. Kanskje har denne rausheten vært en viktig grunn til at han ble en av få virkelig folkekjære poeter her til lands i moderne tid?

Det er selvfølgelig mange poeter som kan tre tilbake, men jeg kommer ikke på noen som gjør det så konsekvent som Rolf Jacobsen. For meg er det slik at når innholdet i et dikt legges tilgjengelig gjennom et dikt-jeg, blir min opplevde relasjon til dette jeg-et avgjørende for min lesning. Her ligger en kime til den rikdommen det kan være å se verden fra Nestens ståsted, om vedkommende nå er oppdiktet eller ikke. Relasjoner er heller ikke statiske, så en utvikling i relasjonen mellom diktets jeg og meg kan gi en spennende dynamikk. Så heldigvis skrives det hauger og lass med jeg-dikt, til styrke i møte med Nesten og oss selv. Men jeg kan og kjenne at et dikt-jeg skaper avstand. Kanskje oppleves diktet navlebeskuende uten at det gir meg noe å titte ned i den aktuelle navlen. Kanskje blir det utydelig hvorfor dette er et dikt som andre enn forfatteren skal lese. Kanskje vekker min manglende raushet antipati for dikterens svulmende visjoner eller sjalusi over ublu dyktighet. Jeg-et kan skape en fallhøyde.

Til tross for at Rolf opplagt hadde vært gjennom store personlige prøvelser i livet, blir de ikke direkte gjenstand for dikterisk refleksjon. Men han byr på stoff som må springe ut av hans arbeid med eget liv. Vi kan ikke fullt ut forså Nesten, og aller minst kan vi forstå hvordan Nesten opplever smerte og prøvelser. Men vi kan ane. Opplevelsene av de tunge erfaringene i livet utgjør den mest trådrike veven av historie, kropp og sinn. Det å bruke en slik vev til å lage bilder som andre skal få utbytte av, er ikke bare vanskelig og potensielt utleverende, man risikerer og at leserens empati for dikter-jeget kommer i veien for en poesi som gir mer enn en delt tristhet. Er det derfor Jacobsen først og fremst skaper sin poesi av det vi kan se sammen, bare han peker litt for oss og hjelper oss på vei? Enten det nå er motiver fra natur, historie, byen eller menneskelivet. Som i diktet ”Dedikasjon” fra Fjerntog, gitt ut i 1951tett på det som må ha vært den vanskeligste tiden i Rolf Jacobsens liv:

Dedikasjon

Den som bærer en fred
har stille lys om pannen
ser sin lykke som et smykke.
Bruden som i morgenstunden
går med fjerne smil om munnen,
går i glansen av en annen.

Du som har et stille ord.
Du som har en langsom smerte
som en søvn i dine hender,
ser du hvor en stjerne brenner
over skogene i nord:
Lyset fra et annet hjerte.

For den som er opptatt av å nagle poesi til biografi, kan en sikkert lese dette diktet både i lys av soningen som separerte ham fra familien, og de religiøse funderingene som lå bak en konvertering til katolisismen samme år som Fjerntog kom ut. Men først og fremst er vel dette et håpsdikt som gir rom for at leserens erfaringer, liv og livstolkning kan klinge med? Vi må ikke kjenne hans historie eller ha lest et «pensum» for å forstå.

Men så. I Nattåpen, del II ”Rom 301”, rettes blikket og språket mot hans kones død og hans egen sorg. Han plasserer et ”jeg” i snøen ved graven. Han snakker til sin kjære kamerat bak døden, reflekterer over hva som fylte livet deres, gjorde de to til en enhet og henne umistelig. Det er dypt personlig. Det samme er de andre diktene i denne avdelingen. Som dette:

Huset og hendene

To hender sa:
Flytt inn her.
Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i det huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen er tynn. Det trekker opp
til sne.

Eller i ”Kjente jeg deg?”, hvor han språker tvilen. Kjente han den umistelige, egentlig? Eller var det en parallell ensomhet også i deres tette tosomhet? En ting viser ”Rom 301”: Jacobsen kunne skrive jeg-dikt når han ville, eller måtte. Men det var ikke et virkemiddel å skusle med. Det kunne først trekkes frem da det skulle skapes poesi av en smerte hvor både det personlige tapet og det allmennmenneskelige knyttet til sorg og død var råstoff. Jeg opplever at det ligger en stor raushet i måten han gjør seg selv synlig i disse diktene. Styrken i den personlige historien formidles på en måte som skaper rom for leseren, også her. Faktene er få, det er lavmælt. Først og fremst settes lys på den døde og hennes liv og betydning. Hans tilstedeværelse er der i lys av hans relasjon til kona. Han må gå i seg selv for å finne henne. Slik bidrar han til erkjennelsen om at sorgen over tapet av en nær også er en sorg over å miste en del av seg selv. Betydningen den andre har, endres i overgangen fra livet med vedkommende til livet med minnene. Det er ikke til å tåle, men devaluerer ikke det som har vært.

Disse betraktningene jeg har kommet med her er ikke et resultat av inngående studier, og jeg kan ikke påberope meg å være en belest spesialist som kan foredra om et hvert tema fra toppen av hodet. Ha derfor min påstandsbaserte retorikk unnskyldt. Dette var ikke til forkleinelse for noen annen poet, stor eller liten, men et forsøk på å fange et aspekt ved det jeg opplever som storheten i Rolf Jacobsens diktning.

 

Mvh

 

 

 


Legg igjen en kommentar

Ingenstedet er et godt sted å være

Opplevelsen av god poesi følges for min del ofte av en undring over hva språket kan utrette: Binde sammen, sprenge, omskape, synge. Språket kan være tilpasningsdyktig, mangfoldig og hardført som livet selv, når det først finner sin vei, biter seg fast.

I Jan I. Sørensen har språket bitt seg fast, mutert og fått nye særskilte evner. Han er en egen språkbiotop, et slags poesiens Australia, eller kanskje en Galapagosøy? Vante hverdagsfraser har funnet nye former, danner nye arter. Som leser forundres jeg over at slikt kan dukke opp: «Som regler reiser vi sammen» «Kjærtegningene», «Vi spikker arkebåter». Lekent. Lekent som dansende småstein i fossen, skurende mot fjellet. Det blir gjettegryter av slikt, med tiden.

I sin debutsamling «Ingenstedet» har Sørensen slipt ut gjettegryterom til dikt om en barndom. Det snurrer rundt. Gleder og sorger i en sterk sterk hvirvel, ned mot bunnen og lukt inn i stjernehimmelen. Så mange barndomsdikt det finnes, men ingen andre har funnet slike språklige skapelser. Å gå i land på Jan I Sørensens poesi oppleves nytt og overraskende.

Samlingen holdes sammen av noen tydelige karakterer og undertema. Det er forunderlig hvor homogen og velkomponert den fremstår. Jeg får en følelse av å innta noe vellagret. Noe som har fått utvikle seg lenge i tilpasset atmosfære. En atmosfære som nok har vært krevende å puste i, men gitt språkform og bilder gode vekstvilkår.

Jan I Sørensen har vært aktiv på Dagbladet.no`s diktkammeret. Det var der jeg først leste noe av ham. Han lar også sine språkeksesser blafre på Twitter. Underfundig, stilsikkert, særegent. Slakk line, stramt språk. Men når jeg sitter med boka og har lest den fra perm til perm vokser Sørensen som kunstner. Det kommer til en dimensjon som blir borte eller kanskje ikke lar seg legge ut på nett. Noe av det essensielle ved poesi, som krever fordypning og ro, ikke bare for poet, men også for leser?

Jeg håper inderlig «Ingenstedet» leses av hver især. Den er vel verdt å gå i land på.

God lesning

Besøk Sørensens blogg her, og bestill en bok! http://t.co/t9UfbfzDqP


Legg igjen en kommentar

Å legge ord til stilla etter skjønnhet, finnes det tilgivelse for slikt?

Her ligger det en kartongryggbok, slitt og hufsete tross at den er ganske ny og bare lest en gang. Over syv hundre sider reisefølge. Funnet frem nå og da på tog, buss eller vandrende nedover gaten. De beste bøkene er de som åpner seg, byr seg frem og vil leses når du går nedover gaten. Slike bøker er sjeldne og de vekker gjerne et slags vemod når siste side er nådd. Slik er det ikke med denne boken, for den synger i meg fortsatt. Den har rislet noe nytt inn i meg som blir med videre. Blant dette nye finnes det også en dyp takknemlighet. Ikke vemod.

Boken, eller bøkene, er Britt Karin Larsens finnskogtriologi: Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog og Som steinen skinner. Mye er sagt om all kunnskapen som ligger bak historiene om noen menneskeskjebner på Finnskogen, en gang for lenge siden. Man kan si mye om at dette er verdensrekord i humanistisk erotikk, eller den forbilledlige komposisjonen. Men jeg vil dvele ved det forunderlige ved at en bok på over 700 sider synes fåmælt. Jeg vil dvele ved tonen. Det risler en musikk gjennom alle disse sidene. Et spill med en skjønnhet som rommer den mørkeste smerte og den kåteste glede; og holder det sammen. For vel så viktig som den historiske kunnskapen som ligger til grunn for disse bøkene er visdommen som har vandret med meg gjennom historien, nysgjerrig og ydmyk som et spørsmålstegn. Denne opplevelsen har vært så sterk og unik at det grandiose ved forfatterhåndverket her blir som veggen bak det vareste Rembrandt-maleri. Og lik Rembrandt har Britt Karin Larsen sin storhet i hva hun makter å se. Å sette hennes øyne til mine øyne har gitt utsikt til et håp jeg ikke har sett før-Du bør lese denne boken gode medmenneske. Vi kan ha godt av det.