bjarnekj

Man setter et ord foran et annet og går baklengs inn i språket


Legg igjen en kommentar

Downs og dikt i verdens lykkeligste land

I dag er det verdens Downs-dag. Som ikke det var nok er det verdens poesidag på toppen. En dag for uparede sokker og våre beste dikt. Å finne sammenhengen mellom Downs og poesi byr ikke på rare problemet. Det poesien gjør med språket gjør Downs med menneskeheten: Utvider, utfordrer, setter lyset på hva det vil si å være menneske, språker, er i verden – på et mangfold av vilkår. Og slik dikteren ofte har satt ord til utenforskapet og de utfordredes kår, gir våre medborgere med Downs et ansikt til presset mot mangfoldet menneskeverdet rommer. Måten vi lever på, samfunnet vi bygger gir dalende kurver for antall fødte med Downs syndrom. Teknologien vi utvikler, praksisen vi etablerer vil føre til at flere grupper vil følge etter. Og slik poesien kan by oss på det konstruktive ubehaget, bør vi kanskje med føttene i to ulike sokker bli et øyeblikk i ubehaget kurvene skaper og spørre: Hvorfor blir det slik? Er det dette vi vil? Og slik poesien ofte byr på et nytt perspektiv og et nytt håp, kan kanskje medborgeransiktet med Downs syndrom få oss til å revurdere hva vi prioriterer og hva menneskeverd, verdighet og livskvalitet dypest sett handler om. Skulle vi levd andre liv, skulle vi bygd et annet samfunn? Vi.

I går ble det slått opp at Norge troner øverst som verdens lykkeligste land. Vi er ubegripelig heldige. Blant de faktorene som bidrar til Norges lykke er rommet og friheten for viktige livsvalg. Men hvor vidt rekker denne friheten? Er det skalaen eller måleresultatet som er feil når mangfoldet minker i verdens lykkeligste land? Hvor slitesterk er denne lykken, egentlig?

For meg er noe av det viktigste poesien byr på skala. En skala som gir livet proporsjoner. Øyeblikket her og nå, målt opp mot det faktum at vi alle skal bli borte – Uavhengig av antall kromosomer og opptjente pensjonspoeng. Så jeg avslutter med Torhild Wardenær:

MORIBUND

Jeg står foran skjelettet av en kvinne. Det er spinkelt, like høyt som meg og lukket inne i en
glassmonter. Mellom noen ribbein strekker det seg fremdeles rester av noe som ligner tynt,
gjennomsiktig skinn. Hoftebeina er skålformede. Det latinske navnet, os ilium, står skrevet
direkte på dem med svart skrift. De kan ha skjermet rundt et foster, tenker jeg. Hun har i hvert fall selv vært et foster engang, beskyttet av slike hoftevinger. Men det er lenge siden. Før
beina hardnet, fontanellen grodde igjen og kjøttet vokste ut. Hun må ha tenkt på det.
Den gang huden ennå var stram og hun hadde en munn. At hun en gang skulle ligge i jorda og
at røttene til sypresser skulle kile seg inn mellom spolebeina hennes og at de som hadde
elsket henne skulle stå ved graven. Slik ble det altså ikke. Jeg er lei for det, sier jeg høyt.
Snur meg beskjemmet bort. Passerer langsomt den utstoppede flodhesten med det lure øyet
og den store, opphengte beingrinden etter en blåhval, før jeg går ut:
Står på skjelettføttene mine på den kalde trappa. Ser på trærne, på jorda og himmelen.
Unngår å møte noens mørke blikk. Legger ansiktet i beherskede folder og holder tanken i en
så stram tøyle at den ikke får en sjanse til å gå amok i sitt lille rom, i sin korte tid.

 


4 kommentarer

Poesi krever og gir rom

NRKs Marius Hoel skal legge ned poesiprogrammet Diktafon. Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når bredde sluker fordypning.  

Først en liten påminnelse om hva dette handler om:

Från Mars – 79
Trött på alla som kommer med ord, ord men inget språk
for jag till den snötäkta ön.
Det vilda har inga ord.
De oskrivna sidorna breder ut sig åt alla håll!
Jag stöter på spåren av rådjursklövar i snön.
Språk men inga ord.
Tomas Tranströmer

Dette diktet av Tranströmer gjør det tydelig hvor grundig Hoels NRK har misforstått. 1. februar kunne vi lese i Klassekampen at NRK P2 må «slå av diktafonen» fordi nye målgrupper skal nås. Men poesi har bare en målgruppe: Mennesker. Mennesker med og behov for språk. Slik skriving av poesi krever rom og fordypning, krever mottak av poesi det samme. Poesien er alternativet til ord uten språk. Hvem målgruppene P2 begjærer er, sies det ingen ting om. Like vel krever disse vist nok at poesien må løftes inn i nye formater. Hva poesien og mennesket skal få igjen for dette lar heller ikke NRKs fungerende kulturredaktør oss vite. 
Derimot sier Hoel en del om det nye formatet. Han skal lage et ettermiddagsprogram hvor «kunst og kultur står i sentrum». Fint det. Kunst og kultur er viktig. Like viktig som det lett blir en konturløs strøm i nok et pratsomt magasinprogram. Å prate om kulturuttrykk er ikke det samme som å drive kulturformidling. Kulturformidlingen får først substans når kulturuttrykket fremstår på kunstens premisser. Det være seg i direkte formidling av kunst, eller gjennom den kvalifiserte, gode samtalen som øker lytterens forståelse av og nærhet til det som formidles.   

Diktafon er et unikt program som drives av programlederens kjærlighet til poesien. Her har bredden i mangfoldet poesien utgjør blitt formidlet gjennom motet til å gå i dybden. Diktafon har vist oss lyttere tillit. Tillit til at vi kan holde oss åndelig oppreist gjennom en halvtime uten jinglekrykker og katzenjammerkorsett (er det ikke slik musikk som skiller prateP2 fra prateP4?). Slik skapes rommet poesien trenger for å nå sin eneste målgruppe og rommet målgruppen trenger for å ta inn poesien. I dette møtet kan det oppstå nye rom hvor mennesket med og behov for språk, konkret opplever poesiens verdi og betydning. Det er umulig å se hvordan dette skal oppnås på tre minutter mellom en diskusjon om nødvendigheten av gründerånd i kulturvirksomheter, et kulturkorrekt musikkinnslag og et flinkiskåseri om hulheten i de blåblås kulturpolitikk.     

Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når bredde sluker fordypning. Selvfølgelig svikter P2 som kulturformidler når poesien ikke lenger får en reell plass. Vi nærmer oss punktet hvor P2 blir kanalen som snakker om kultur, ikke formidler. Hvor valget mellom P4 eller P2 handler om hvem du er eller vil være, ikke om innhold. Autentisiteten forsvinner. Når vi kommer dit blir det vanskelig å argumentere for at lisenspengene til P2 bidrar med noe substansielt annet i skinnmangfoldet.  


Legg igjen en kommentar

En enhet som favner mangfoldet

Jeg skal ikke gnåle mer på en stund. Jeg er drittlei momentet hønsesparket har fått. Tror blikket og oppmerksomheten må rettes i en annen retning. Har etter hvert fått en viss kompetanse på å ignorere uønsket adferd. Kanskje skal jeg anvende denne på populistenes manøvre også?
Men først må jeg uttrykke en dyp bekymring. Klimaskeptikere og fremmedhatere – (For det er det det er snakk om. Ikke sunn kritikk av et idésett eller en religion. Det er snakk om hundsing av individer og grupper som er født inn i en gitt kultur) -, utgjør en så stor gruppe at et regjeringsparti ser seg tjent med å sette deres fremste representant som minister. Ikke en hvilken som helst minister, men ministeren som skal bygge og trygge rettsstaten. Folk flest (og da snakker jeg statistisk sett. ca 85%. Ikke den synsende frihåndsvarianten) må ta støyten for farlig populistisk flørting med de bruneste sjatteringene blått kan holde før det blir, ja, helt brunt.
Folk flest i Norge kan lese og skrive. Vi kan mye om mangt. Vi er produktive. Vi kan le av amerikanere som ikke vet forskjell på Norge og Sverige eller navnet på hovedstaden i Belgia. Vi kan le av kreasjoniistene. Men 7 av 29 stortingsrepresentanter for et av våre regjeringspartier er klimafornektere. Hagen er på vei til Tinget med antiklimabudskapet sitt.
Vi kan sukke over USA som har valgt antihumanisten Trump og hans destruktive tanker. Men de to ministerne som får ansvar for integreringsklimaet i landet og forvaltningen av språket det offisielle Norge anvender om Den Andre, Nesten – disse dyrker historien om oss og dem. Dyrker frykt og mistanke. De gir rom for destruktive narrativer i folkedypet. Nærer dem med smilefjes, lik og del. Det er farlig.
Tenk om vi kunne isolert disse stygge tendensene hos Frp, og sagt at der har vi våre 15%. Disse må vi lytte til, imøtegå og med respekt stemme ned. Problemet er at kunnskapspartiet H, menneskeverdspartiet Krf og miljøpartiet V har gitt dem makt og holder dem ved makt. Det er paradoksalt, trist og uforståelig.
Vi trenger lederskap nå. Lederskap som peker på håp. På menneskeverd. Lyskasterne må rettes mot en ny fremtid. En fremtid som vil se annerledes ut enn etterkrigs-Norge, men som bygger på de samme grunnleggende verdiene. En fremtid som byr på uante muligheter. Det grønne skiftet er ikke nedbygging. Det er en kursendring. Den er nødvendig, men den kan og gi følgekonsekvenser som bringer oss videre som mennesker og samfunn. Vi trenger lederskap som våger å snakke om hva vi skal leve i og for – ikke bare hva vi skal leve av. Ingen ting er enkelt. Det meste er komplisert. Vi trenger lederskap som kan gi oss trygghet i møte med denne erkjennelsen.
Hvordan bygger vi en enhet som rommer det mangfoldet som landet vårt helt reelt rommer i dag, og som det vil utgjøre i morgen? Å fryse en nå-situasjon eller spole tilbake er ikke reelle alternativer.
Hvordan kan vi rette oppmerksomheten dit hvor det blir tydelig hvorfor eierskapet til konsekvensene av klimakrisen og ansvaret for endringene er noe vi har felles?
Den som ikke bidrar til konstruktive løsninger på disse utfordringene må ansvarlige velgere skjerme fra maktposisjoner. For mye står på spill.


8 kommentarer

Et langt steg fremover, med en hæl plantet i sanden

11. november var en dag jeg opplevde at debatten rundt hensynet til utviklingshemmede barn og deres familier tok et stort skritt fremover. Dessverre satt det andre benet hælen godt ned i bakken. Vi får håpe spagaten lar seg hente inn.

Det var tre innlegg i Morgenbladet jeg opplevde bidro til fremdrift.

Anette Olsen løftet i «De tøffeste møtene» viktige utfordringer ut av den egenopplevde, emosjonsdirrende historien. Fagpersonens beskrivelse av en virkelighet som er ukjent for mange er nøktern men vektig. Innlegget hadde høy verdi som folkeopplysning og som balanseringsstag mellom frontene som har bygd seg opp. For mange debatten angår personlig ble dette og en mulighet til å slippe skuldrene ned: Vi trenger ikke vrenge frem våre historier for å bli trodd. Vi blir sett.

Et annet innlegg som gjorde inntrykk var psykolog Helga Bruns «Refleksjoner etter Ørjasæter og Nilssen». Her utdyper hun sin bakgrunn og gir innsikt i vekten bak hennes prioriteringer. Hun formilder erfaringer på en måte hvor det inviteres til å trekke veksler på det hun har vært igjennom. Meninger meisles ut med åpenhet og forankring i egen kontekst. Så etterlates det da og et rom for konstruktiv diskusjon. Brun har høstet mye kritikk for steilheten som kunne leses i tidligere innlegg. Jeg har selv vært blant de spisseste i imøtegåelsen av henne. Jeg kunne oppriktig ønske at dette var mitt første møte med Bruns syn og erfaringer. Vi er nok fortsatt uenig i ganske grunnleggende ting, men dette innlegget ga meg håp om en debatt videre som bringer oss fremover, ikke ned i skyttergravene.

Det siste innlegget som bidro til håp var Henrik Syses «Våre små søsken». Hans formidling av dyp respekt og forståelse for Ørjasæters historie og opplevelse er forbilledlig. Tematikken som har drevet denne etter hvert lange debatten er hjertenær. Frontene som har dannet seg og virkemidlene blant annet undertegnede har tatt i bruk vitner om det. Noen har betalt en pris. Syses tilnærming viser at det er mulig å debattere med tilstedeværelse og respekt, også når diskusjonen går om spørsmål av stort og grunnleggende alvor. Etter å ha lest gjennom hans innlegg tror jeg mange sitter med et nytt eller nyansert syn på tematikken, uavhengig av tidligere ståsted. Det er nettopp møtet med mangelen på evne til å se medmennesker med et annet ståsted som må leses som det voldsomme momentet bak mitt og andres innlegg i høstens debatt. Syse lærer oss å romme uenigheten.

Bidraget som etter min mening holder tilbake ble publisert på aftenpostens debattsider av ULOBAS valgte leder, Ann Kristin Krokan. Dette til tross for at innlegget «I debatten om avlastningstilbud til foreldre med funksjonshemmede barn, mangler det en vesentlig dimensjon – barnas rettslige stilling» rommer helt avgjørende viktige poeng. Utviklingshemmede barns rettslige stilling er i mange tilfeller svært svak. Alt for mange barn må leve med konkrete konsekvenser av dette. FNs barnekonvensjon utgjør en helt grunnleggende forpliktelse for både norske myndigheter og foreldre. Dette blir i all for stor grad neglisjert. Men dette er en dimensjon stadig flere foreldre blir bevisst på og som begynner å tas med i vurderingen i kommuners og fylkesmenns saksbehandling. Det er en veldig lang vei å gå, men temaet er på blokken. Heldigvis.

Tragedien med Krokans innlegg er at det er vanskelig å lese henne annerledes enn at avlastning i bolig alltid og for alle må anses som omsorgssvikt og brudd på barnekonvensjonen. I dette ligger grove forenklinger og en tilnærming som står i dyp kontrast til Syses. Barnekonvensjonen består ikke bare av et punkt. Den må leses i sin helhet. Konvensjonen er et bedre kompass i møte med virkeligheten enn Krokans lesning av den.

Trusselen mot utviklingshemmede barns rettslige stilling er et sammensatt tema som angår barn og foreldre på tvers av skillelinjene Krokan arbeider retorisk  maurflittig for å opprettholde. Jeg kunne ønske at utropstegnene i teksten i større grad bøyde nakken i en spørsmålstegnpositur, og søkte å bidra til løsninger for mangfoldet av levd liv. Som øverste leder i en organisasjon kan Krokan unne seg å male med bred pensel, dvele ved prinsipper og idealer. Hun trenger ikke bry seg så mye om særskilte utfordringer knyttet til enkeltdiagnoser og enkelttilfeller. Hun kan til og med koste på seg å foreslå at i stedet for barnebolig burde foreldre få støtte til nytt hus eller tilbygg. Ikke så nøye da at midlene til slikt langt fra kan dekke behovet. Ikke så nøye med resten av problemstillingene knyttet til valg av bosted og bolig. Det oppstår et tydelig gap mellom idealer og reelle muligheter her og nå. Når man velger å ikke forholde seg til dette gapet havner man i det jeg har valgt å kalle inkluderingsromantikk.

For foreldre som skal arbeide frem løsninger handler virkeligheten om her og nå, ikke neste års Nirvana. Det handler om praktiske forhold, kompromisser, flere barns hensyn. Men det handler og om å se det utviklingshemmede barnets situasjon og søskens situasjon i lys av føringene i barnekonvensjonen. Og det handler om å våge å se motsetningene mellom barnas og foreldrenes interesser, og motsetningene mellom funksjonsfriske og utviklingshemmede søskens interesser. Så lenge Krokan ikke bidrar med konstruktive innspill til hvordan kompleksiteten i dette skal håndteres, bidrar hun ikke etter mitt syn til å bringe denne debatten videre. 11. november, 2016 var Krokan hælen i sanden.

Jeg ser frem til en videre, løsningsorientert gang i debatten. Jeg håper særlig på innspill fra pleiefaglige ressurser, personlige assistenter, byråkrati, politikere og jurister. Tror dette feltet trenger blikk og refleksjon fra flere ståsteder.

 

 


24 kommentarer

Det er nok nå!


Jeg gidder ikke begynne denne teksten med at jeg synes BPA er fint og at barn bør få bo hjemme. Selvfølgelig synes jeg det. Men jeg har ikke tid til utenomsnakk. Jeg er pessimistisk, sint og redd.

Om du ber foreldre til utviklingshemmede barn sette opp en liste over hva de opplever som mest krevende i hverdagen, vil mangfoldet prege listen. Like vel er jeg helt sikker på å se to punkter som vil bli hyppig trukket frem:

1 Dårlig samvittighet og bekymring ovenfor den utviklingshemmedes søsken

2 Kampen for å bli trodd og sett. Trodd og sett av hjelpeapparat, venner, familie og arbeidsgiver. Alt og alle man er avhengig av eller som betyr noe i livet.

Det er uendelig mange grunner til at omsorgen for og ivaretagelsen av et utviklingshemmet barn kan gå på bekostning av søsken. Det kan handle om søskens eller foreldres slitenhet, sosial isolasjon, økonomi, tid, mangel på mobilitet. Det moderne mennesket snakker om tidsklemma. Hos mange familier med utviklingshemmede barn oppstår en omsorgsklemme i tillegg.

Dette skal ikke være et vitnesbyrd om egen historie. Jeg orker ikke brette ut mine ungers, min kone og mitt liv, igjen. Viktige grunner til det skal jeg komme tilbake til, men jeg gjør et unntak her og slipper inn en personlig erfaring etter ti år i «bransjen»: Det er lite som har vært så tungt som å kryste ut mest mulig detaljert og utfyllende om vanskelighetene som følger mitt utviklingshemmede barns tilstand. Å ord for ord beskrive det kjæreste jeg har som et monster. Etter ti år trenger jeg ikke gjenta, male så detaljert. Nå er det snakk om nivå på tjenester, påvirke for en fleksibilitet som ivaretar helhet, begrense kjepphestrytteriet. Dette begynner å sitte nå. Etter ti år – Og vi er heldige.

For når jeg skriver at jeg er pessimistisk, sint og redd, så er ikke det primært på egne vegne. Det handler om tonen og mistroen som ser ut til å bre seg blant foreldre til utviklingshemmede barn og tillitsvalgte i gruppens største organisasjon. Mistro til hverandres historier, smerte og valg. For når man ikke blir trodd, sett og forstått av de som burde hatt best forutsetning for det, og enda verre: De som skal representere oss og tale vår – felles – sak. Hvem skal man da forvente å bli trodd av?

Det begynte 12. september med Ann Kristin Krokans kronikk i Aftenposten. Krokan er politisk leder i Uloba. Krast og tydelig beskrev hun hvor uegnet enhver form for institusjon alltid er for alle funksjonshemmede barn. Dikotomien er etablert. Omsorg i eller utenfor hjemmet. Fri eller fengsel. Verdighet eller uverdighet. Svart eller hvitt. Krokans engasjement for en svak og utsatt gruppe fikk oppdrift ved å tråkke ned på de som ikke passer inn hennes kakeform, de som har valgt annerledes – vært nødt til å velge annerledes? Innlegget skapte uro på sosiale medier. Hederen var stor. Applausen ivrig fra mange. Stemmene som talte imot fikk null gehør. Det eksplisitte budskapet var at det er ikke rom for nyanser. Det finnes bare et svar. For mange satt Krokans tekst og jubelen mitt i det såreste og tyngste i hverdagen: Hensynet til søsken og redselen for å ikke bli trodd.

Heldigvis. Allerede 15. september var Olaug Nilssen og Kristin Molvik Botnmark ute med en imøtegåelse. Deres innledende betraktning rommer det meste: Vi tviler på om det tjener formålet å ensidig fremstille alle kommunale løsninger som fengselslignende anstalter der funksjonshemmede blir satt bort for å dø. Botnmark ga for et par (?) år siden ut boken «I raushetens grenseland – Alle skal med?». Her forteller hun historien om sin utviklingshemmede datters liv, om hennes eget liv med jenta og alle de tøffe møtene med helsevesen og hjelpeapparat. Historien om å leve i ytterkanten av den rausheten som preger det norske velmenende velferdssamfunnet. I tilsvaret til Krokans kronikk må hun sette ord på og forsøke å viske ut et nytt grenseland som kan føre til et enda sårere utenforskap: Dikotomien satt opp av ens egne. Den rette og den vrange lære. Det gode og det onde.

Så fulgte nye innlegg. Nilssen og Molvik Botnmark ble tatt i skole av psykolog Helga Brun. Hennes budskap var den rene inkluderingspietisme. Det finnes bare to utganger. Hjemmet med BPA eller institusjonenes fortapelse. Man går ikke bare litt fortapt. Grunnen til at jeg bruker dette billedspråket er fordømmelsene og moralismen som preger Bruns tekster. Det er ideologien som sitter i førersetet. Ikke kunnskap, tvil, avveininger, balansering av hensyn eller evaluering. Hun har svaret. I en facebookdebatt etter Botnmark og Nilssens innlegg stiller NFUs leder Jens Petter Gitlesen seg bak Krokan. Hennes budskap er for alvorlig til at det kan dveles ved nyansene.

Igjen deling og applaus på sosiale medier og kommentarfelt, og en erkjennelse begynner å sette seg: Hos svært mange av de som lever i Molvig Botnmarks grenseland er Bruns, Krokands og NFU-lederens tilnærming rådende. Barnets, foreldres og søskens beste er gisler av ideologi. Det er ikke rom for et «Er det så sikkert at?». Det er ikke rom for å holde de store visjonene opp, og samtidig skape gode løsninger i virkeligheten.

Så kulminerer det med Elin Ørjasæters modige men sterkt betonte tekster i Morgenbladet og Aftenposten. Hun legger ingen ting i mellom. Mange føler seg støtt. Finner uttalelsene diskriminerende. Det er ikke slik deres utviklingshemmede barn er. Det er ikke slik deres oppvekst har vært. Man kjenner seg ikke igjen. Og det er nå det blir stygt. I et innlegg på NFUs hjemmesider skriver Gitlesen alvoret i Ørjasæters historie inn i en parentes. Relevansen i innlegget plasseres i en for lengst tilbakelagt fortid. Alt er bedre nå. Man har tidlig innsats, man har ditt og datt. Barn med et slikt destruktivt potensial tror man ikke på… i dag.  – Men i kommentarfeltene kommer de få motstemmene. Insisterende. Dette er våre liv, eller vi lever et annet liv, men behovene blir det samme. Tro oss…? Men nei. Det er ikke rom for nyansene. Det er ikke rom for tvilen.

Er det rart jeg ikke lenger ønsker å stille min historie til disposisjon? Så hva skjer når interessene til utviklingshemmedes familier kommer på dagsorden, sånn som akkurat nå? Hvem snakker sant om de vanskelige historiene? Hvem snakker balansert om hensynet til søsken? Hvem snakker med respekt om behovet for å puste og redselen for at hjemmet blir en institusjon eller bekymringen for byrden som følger arbeidsgiveransvaret for assistenten?

Det er nok nå.

Nok fordømmelse av medmenneskers dyrkjøpte valg.
Nok nedsnakking av utslitte foreldres forsøk på å håndtere liv som ingen kan sette seg inn i.
Nok synsing, ideologi og inkluderingsromantikk på bekostning av folk som sliter daglig med å bli trodd på at livet er så hardt som det faktisk er. Nok desperate forsøk på å skvise virkeligheten ned i kakeformene.
Nok moralisme

Les NOU 2016:17 På lik linje. Vi har mer enn nok å kjempe sammen for.


Legg igjen en kommentar

En landbrukspolitikk mer ødeleggende enn Tsjernobyl?

Nylig hadde NRK en sak om konsekvensene Tsjernobylulykken fikk her i Norge. For å gjøre denne historien konkret, besøker de Andris, Kari og Randi på Ødegården i Vang i Valdres. De forteller om 30 år med arbeidskrevende nedforing og innsats for å tilegne seg kunnskap nødvendig for å håndtere situasjonen. En sak om sunt bondevett, løsningsfokus og dedikasjon, ikke krisemaksimering eller rop på eksterne instanser.

Grunnen til at jeg tar utgangspunkt i denne historien, er fortellingen bakenfor Tsjernobyltematikken. Det som skinner igjennom, og som har gitt drivkraft til måten de har håndtert utfordringene på. Kari og Andris har hatt gården som eneste levevei. De er profesjonelle matprodusenter. De leverer solid kvalitet med en produksjonsform som gir god dyrevelferd. På tross av Tsjernobyl. Dette er kompetanse vi trenger. Men heldigvis kan vi ikke røske opp familien fra Ødegården og gi dem jobb som traktorryttere for et fremtidens industribruk på Jæren eller Hedemarken. De kunne sikker gjort jobben glimrende, men det ville være som å sette gourmetkokken til å snu burgere på MacDonalds.

For folket på Ødegården og utallige bruk rundt i Norge hører til i et bestemt landskap. Spisskompetansen deres og engasjementet er uløselig knyttet til kontekst. Den levende stølstradisjonen i Valdres er ikke en sær aktivitet bygdetullinger bedriver fordi de skyr endringer (gjevnfør tidligere landbruksminister Listhaugs uttalelse om at å rikke bøndene, er like vanskelig som å flytte «innbyggerne» på en kirkegård). Det handler om å utnytte ressurser, gi dyra verdige vilkår, holde de negative miljømessige og helsetruende aspektene ved industrielt landbruk på avstand. Det er matproduksjonen disse bøndene driver med som skal fø oss i fremtiden. Ikke den jordutarmende, gjeldstyngede og antibiotikafråtsende industrilandøderen. Industrilandøderen skviser et slags spise ut av forutsetninger som i utgangspunktet ikke er egnet til å produsere menneskemat under. Veksthvilkårene for dyr og planter manipuleres frem med naturfiendtlige virkemidler. Vi må ha matproduksjon som spiller på lag med de mekanismene som skal sikre oss føde, ikke varianten som utarmer.

En viktig side av dette handler om at livsbejaende landbruk og levende bygder hører sammen. Andris var sjette generasjon bonde her. 28 år gamle Randi er sjuende. I den sørvendte hellingen ovenfor huset ligger beite- og slåttemarker åpne. Som på så mange andre gårder i distriktet står det gamle våningshuset der velholdt og vakkert. Veien bukter seg forbi gårdene. Tun hvor det bor folk. Landskapet har rytme og balanse. Den storslåtte naturen og menneskets arbeid. Formatet krever forholdsvis små bruk og en opplevelse av å leve på en plass som betyr noe. At en er med på å forvalte noe større enn seg selv. Forsvinner bøndene fra disse gårdene står umistelige kulturminner i form av bygninger snart til nedfalls. Like umistelige kulturlandskap vil bli kratt. Stølsveiene vil gro igjen eller rase ut i flom. Industribonden vil aldri kaste blikket på dette landskapet, langt mindre husene. Hvem skal bo der da? Hvem vil gidde å komme dit som turist?

Det er nemlig slik at at alle bønder med bruk under en viss størrelse kan ikke bli ølbryggere eller siderprodusenter. Det er allerede for mange små bryggerier i Norge og langt fra samtlige lager godt øl. Det finnes ikke tusenvis av turister som ivrer etter å dra på ølsafari til gårdsbruk som ligger brakke i et kratt. Det gode gårdsbryggeriet er et overskuddsfenomen. Krydderet i en mangfoldig bygd som har basisnæringen på plass, slik den gode osteprodusenten, entusiastkjøttleverandøren eller stølsbutikken også er det. I en tid hvor man tror på gründeren som skal skape et levebrød av nok en app, han må bare prøve og feile seg gjennom et par konkurser først, synes det rimelig absurd å vaske vekk grunnlaget for arbeidsplasser som har holdt i generasjoner og som leverer det som til syvende og sist er det som skal holde apputviklerens biologiske prosesser igang.

Det sies at man blir det man spiser. Hva blir vi når vi velger å legge mat på tallerkenen produsert etter industrielle prinsipper og en naken kapitalistisk tenking? Jeg får noen linjer av Tomas Tranströmer i tankene:

Den spredte forsamlingen

1

Vi stilte opp og viste fram våre hjem

Besøkeren tenkte: Dere bor bra

Slummen har dere inni dere

 

I NRK-saken sier Randi at Tsjernobylarven og merarbeidet den påfører ikke skremmer henne fra å ta over. Det skal mer til enn en kjernekraftulykke for å legge denne gården brakk. I går la det FrP-styrte landbruksdepartementet frem tilbudet i landbruksoppgjøret. Profilen gir skyv mot flere nedlagte bruk og vidre utvikling mot et industrielt landbruk de få plassene det er mulig her til lands. Så kan det vise seg at FrP i regjering ble en farligere gift for norske lokalsamfunn og umistelig kulturarv enn Tsjernobyl. Men skål da dere, i øl med mer enn butikkstyrke, servert i et kratt på et gårdsbryggeri, et sted der ingen bor.

Her er lenke til NRK-saken om Ødegården: http://www.nrk.no/ho/xl/livet-med-tsjernobyl-1.12909261


2 kommentarer

bicepscurlen og proteinshakens evangelium

Vi lever i et land hvor folket bruker en fraksjon av inntekten sin på mat. De fleste kan nesten spise så mye de vil av hva de vil. I butikken finnes det mer enn rikelig av fisk, kjøtt, egg og meieriprodukter. Alle gode proteinkilder som tidligere var forbundet med velstand og overskudd, kan vi fråtse i. Det jeg har lest av kunnskapsbasert stoff om temaet trening og kosthold konkluderer med at Ola og Kari får i seg det de skal av proteiner, og vel så det. Litt ekstra yoghurt eller et par glass melk, og du har det du trenger til restitusjon etter trening.

Likevel skal treningsguruer med feite honorarer fra proteinindustrien ha oss til å tro at proteinshake er en nødvendig del av et sunt kosthold for folk som trener. Og folk biter på. Skrinne jenter får i seg like mye proteiner som dagsbehovet til svære styrkeløftere. 16 år gamle gutter hulker i seg så mye av stoffet, at de går rundt som vandrende ammoniakkfabrikker og pisser overskuddprotein nok til å fø en liten landsby. Det er galskap og det er ressursøding. Forhåpentligvis er det ikke veldig skadelig, men jeg kan ikke se på hvilken måte det er sunt. Det er bare en stor jippo som noen smarte sjeler har bygd om til seddelpresse.

De siste månedene har jeg fulgt et mer eller mindre fast styrketreningsopplegg og opplevd grei fremgang. Men nå ser jeg etter litt variasjon. En ting som slår meg når jeg titter rundt er hvor høyt opp på lista isolasjonsøvelser kommer i ulike program. Tenk nøye gjennom livet ditt, all aktivitet du har begått. Hvor mange ganger i det virkelige liv har du behov for å være skikkelig dritsterk i en bisceps som arbeider alene, dønn isolert? Aldri! Biscepsens oppgave er å koble hånd og rygg sammen slik at du kan løfte, dra, ro eller holde fast. Svære armer er komplett dysfunksjonelt om de ikke er koblet til grep, skuldre og ikke minst en bevegelig og sunn rygg som matcher. Trener man roøvelser, kroppsheving, nedtrekk osv så trenes disse musklene sammen. Det blir balanse i galskapen. Hva får man da først og fremst igjen for bicepscurlen sin da? Jo, en skikkelig tøff og flott kul på armen. Estetikk.

For lit siden leste jeg en sak på DN.no fra 2011. Der sto det at i perioden 1980 til 1989 løp 16 til 18 år gamle gutter i gjennomsnitt 3000-meter på 12 minutter og 28 sekunder. 30 år senere brukte de 13 minutter og 42 sekunder på samme distanse. Det er mye over et minutt saktere. Kondisen har blitt tankevekkende mye dårligere. Hva så? Tenk gjennom livet ditt igjen, all aktivitet du har begått. Hvor ofte har du hatt behov for god kondisjon? Daglig! Løpe til bussen, gå en bratt bakke, måke snø, bære tungt langt, leke, spille, leve. I samme DN-sak uttalte en gymlærer, som hadde vært med siden 1975, at hans inntrykk var at ungdom ikke trente mindre enn før. Kanskje snarere tvert imot. Den store endringen lå i motivasjonen. Før lå drivkraften i utøvelsen av aktiviteter. Nå ligger drivkraften i utseendet. Liv og trening har skilt lag.

Hva så? Er ikke det viktigste at ungdommen rører på seg? Hvorfor blir da ikke så viktig? Jeg mener det gjør all verdens forskjell. Treningskulturen bæres oppe av historien om at du i utgangspunktet ikke er bra nok. Det er ikke hvordan du har det, hva du får til eller hva du synes er gøy som er viktig. Det er før- og etter-selfien som teller. Og så var det idolene da. Treningsguruen som flekser med genloddgevinstkroppen sin, og gliser at det er sånn det skal se ut. Det er bare et spørsmål om vilje, biscepscurl og proteinshake. Du skal være den mest muskuløse versjonen av deg selv du kan være! Hva du skal bruke musklene og fettgjelda til synes uinteressant. Kanskje spille data eller ligge på stranda?

Så kan man si at Petter Northug i bar overkropp på rulleski representerer et like uoppnåelig mål for den gjevne nordmann som en poserende Cornelis Elander. Ja, det er nok sikkert riktig, og det fremgår vel med grei tydelighet at Petter trives med å se fit ut. Likevel er hoveddrivkraften en annen. Den flotte kroppen er en «bivirkning». Det er aktiviteten som styrer – slik det er ønsket om å bli bedre i fartsdisiplinene som gjør at Henrik Kristoffersen vil bli tyngre – ikke komplekser for tynne armer.

Å drive en idrett eller trene mot et mål kan ha en overføringsverdi til livet ellers. Man lærer at ting tar tid, man får kjenne på motgang og medgang. Kanskje bedriver man aktiviteten sin sammen med andre og lærer samarbeid, gi og ta. Man må prioritere slik at kabalen går opp og fremgangen kommer, eller så må kursen justeres. Den korpulente halvgamle mannen som fant ut at noe måtte gjøres, kan godt slanke seg. Men er kaloriunderskuddet for stort orker han ikke trene. Trener han ikke kommer ikke fremgangen og gleden over det han holder på med. Mestringen uteblir. Kursen må justeres. Ting må være i balanse. Det er det samme om målet er å løpe 5 km i et strekk, bestige et fjell, gå birken eller rett og slett finne igjen gleden over å være i aktivitet. For de fleste som trimmer, trener eller sporter har aktiviteten en fysisk og metal gevinst i dagliglivet.

Er målet synlig sixpack før ferien, så er ikke balanse viktig. Da er det bare å slutte å spise, trene som en gal og slurpe shake. La gå at formen du oppnår ikke kan brukes til noe, men du blir jo så fin der du ligger på stranda og ikke spiser is. Du blir fin på Instagram. I den estetikkdrevne treningskulturen er det som er testen. Ikke 3000-metere.

I februar publiserte Forbrukerrådet en undersøkelse som viste at hver fjerde gutt i alderen 16-18 år tar proteintilskudd. Motivasjonen er først og fremst store muskler. Det er estetikken, ikke helse, styrke eller ønsket om en funksjonell kropp som styrer skuta. Dette mener jeg er uheldig nok i seg selv. Ungdommen vokser inn i holdninger om at man må «ta» noe for å bli den man opplever en må være. Men i dette bildet er også doping et skremmende og reelt tema. Uteseksjonen i Stavanger anslår i en artikkel om dop på helsestudioer at tre til ti prosent av guttene som trener på kjedesentrene og kanskje opp mot femti prosent på mindre sentre bruker dop, i større eller mindre grad. Motivasjonen er den samme som for proteinshaken: Større muskler. Estetikk.

Treningsbloggere og fitnesskjendiser har et kjempeansvar. De lyttes til. Deres postulater blir dogmer i den estetikkdrevne treningskulturen. Og noe av det vanskelige her er at veien fra forbilde til vrengbilde er kort og glidende. I det ene øyeblikket kan en treningsguru gå kraftig og betimelig ut mot urovekkende utvikling i nordmenns kostholds- og aktivitetsvaner. Bra. Men alternativet fremstår trangere. Fettet skal bort. Sixpacken skal frem, det samme skal proteinshaken. På bloggene står det artikler med titler av typen «Slik får du store armer», «Bygg skuldre som Brad Pitt i Fight club», «sixpack på tolv uker» osv osv. Estetikk. Saker med overskrifter som «Tren bort pc-plagene», «Kom i form til fjellturen» eller «Kondis og styrke for dagliglivet» finner du ikke på fitnesskjendisers blogger. Langt mindre artiklen «Vær den du er, så godt du kan». Slikt generer ikke klikk og bidrar ikke til proteinindustriens sponseiver. For hvem trenger proteinshake om målet er bedre helse, overskudd og livsmestring? Det er ingen tvil om at treningen fitnesshelten anbefaler kan være bra for deg. Mange, meg selv inkludert, kan finne stor glede av styrketrening i seg selv. Jeg tviler ikke på at fitnesskjendisen er i god form og lever sunt. Problemet er at den vakre kroppen hele tiden fokuseres på som svaret og målet. Når proteinshakens evangelium blandes inn i dette står vi igjen med et ganske solid bidrag til verdiene som får gutter til å dope og jenter til å trene steinhard «cardio» på dramatisk kaloriunderskudd.

Forbildene i den estetikkdrevne treningskulturen må rett og slett bli sitt ansvar mer bevisst. Blikket må bokstavlig talt løftes fra navlen. Selvfølgelig er det stas å bli fastere i fisken. Det er herlig å føle seg vel og bli mer fornøyd med eget eksteriør. Men uten balanse er ikke den estetikkdrevne treningskulturen sunn. Ikke for kropp og i alle fall ikke for sjel.