For den som leter etter norske verdier er kanskje trafikken et godt sted å begynne. Vi viser hverandre stort sett respekt, tar hensyn, overholder vikeplikt, opptrer forutsigbart. Vi er kollektivt orientert. Veldig norsk. Veldig bra. Det virker som om den gjevne trafikant er innforstått med at ved å delta i trafikken godtar man vilkårene i en kontrakt som ikke bare omfatter trafikkreglene, men også en tilslutning til en overordnet målsetning om at trafikken er et instrument for trygg forflytning for alle.
Men. Trafikken er og en arena hvor slitasjen på på tradisjonelle hedersverdier blir veldig synlig. En farlig forbikjøring er et uttrykk for at noen setter egne lyster høyere enn andres sikkerhet. Hornbruk, langefingre og andre aggressive gester er uttrykk for at man ikke ser trafikken som et fellesprosjekt der man er forpliktet til å bidra til flyt og sameksistens. Snarere blir den en kamparena. Og når en opptrer aggressivt i trafikken gjør det noe med medtrafikanter som blir utsatt for det. Dype instinktive reaksjoner utløses. Frykt, sinne. Ingen kan forvente at egen aggressivitet skal møtes med forståelse og aksept. Aller minst i trafikkens sekundlange møter. Aggressivitet avler aggressivitet. Den aggressive trafikanten er nettrollet som har byttet ut tastaturet med metall, hestekrefter og fart. Nettrollet og den aggressive egobillisten har nemlig det til felles at de devaluerer andre og søker å legitimere at de innehar friheter og privilegier som ikke bare er mer vidtrekkende enn deres medmenneskers. Det er og helt greit at deres frihet og privilegerte stilling går på bekostning av andres, ja sågar er til trussel og skade for medmennesker.
I går pendlet jeg til og fra jobb på sykkel. En nydelig dag. En av disse få skinnende blå. Jeg vet ikke hvor mange hundre biler jeg var i trafikken sammen med, men stort sett hadde jeg en positiv opplevelse av gjensidig respekt og samarbeid med medmenneskene rundt meg. Men fem ganger opplevde jeg livstruende adferd fra medtrafikanter. Den verste episoden kom langs Gjersjøen. På et sted med så godt som ingen veiskulder og med et smalt bånd vegetasjon mellom den hvite stripa og en fjellvegg, så en SUV-sjåfør det opportunt å kjøre forbi mens en møtende bil var på høyde med meg. Det var kanskje bare en nevebredde mellom styret mitt og bilen som dundret forbi i 60-70 kilometer i timen. Jeg så ikke hvordan den møtende bilen måtte takle episoden, men jeg tror den tutet. Jeg ble selvfølgelig livredd og lynende forbannet. Jeg presenterte en langefinger med overbevisning og tydelighet. En gest som ble gjengjeldt gjennom takluken på SUVen. Det verste i denne situasjonen er selvfølgelig at en medborger med overlegg velger å utsette en ubeskyttet syklist for slik fare, og samtidig basere seg på at sjåføren i den møtende bilen takler situasjonen som oppstår. Men i ettertid kjenner jeg avsky over at jeg selv lar meg dra inn i en samhandling drevet av aggresjon, frykt og forsvar. Jeg føler meg tvunget inn på en kamparena som ikke hører hjemme i livet jeg vil leve eller samfunnet jeg ser meg som en del av.
For mange år siden arbeidet i jeg i begravelsesbyrå. En jobb hvor det blir veldig tydelig hvor skjørt livet er. Under gitte omstendigheter skal så lite til før en hodeskalle sprekker eller en nakke brekker og et liv er over. På den andre siden av dødsfallet venter bølgen som slår inn i etterlattes liv. Begravelsesbyråjobben ga noen innblikk i det og. Konsultasjonene hvor alt skulle planlegges, eller ved den åpne kisten etter ulykken som hadde etterlatt en kropp som bare hadde en hånd igjen å stryke farvel. Bakenfor der igjen ligger de menneskelige, langt- og vidtrekkende konsekvensene. Slike scener har blitt resultatet av egobilisters adferd. Og det det vil bli det igjen.
Så når jeg leser SoMe-innlegg fra voksne mennesker som lefler med voldsfantasier hvor syklister er objekter, eller jeg ser ellers ansvarlige og fornuftige folk gå langt i å vise forståelse for aggressiv, utagerende adferd i trafikken, – Det finnes jo så mange bøllete syklister. De får skylde seg sjøl – så blir jeg dypt bekymret. Dersom vi tillater at trafikken blir en arena for selvhevdelse og den sterkestes og frekkestes rett – Hva sier det om statusen for det som har vært våre hedersverdier? Hva sier det om retningen vi lar samfunnsutviklingen ta?
bjarnekj 