Når et dikt trollbinder, er det ofte gjennom en direkte opplevelse av poetens mesterskap. Tenk at det går an å skrive slik, tenke sånn, tenker jeg. Imponert. I møtet med Terje Tørrisplass’ poesi opplever jeg ofte å bli grepet på en annen måte. Det er som om diktene hans vekker og bekrefter noe kjent i livsfølelsen. Som om poesien oppstår i møtet mellom Tørrisplass’ linjer og mine erfaringer.
Det er ikke det at disse diktene mangler sterke bilder, musikalitet eller et særegent dikterblikk. Det er der i rikt mon. Men gjerne stemt på en måte som resonnerer i noe som hos denne leseren ligger gjemt i kroppen og i språkløse kroker av bevisstheten. Et dikt som virker slik på meg er Fjellmorgon:
Det er ein grå morgon i fjellet.
Radioen spelar jazz.
Skoddeflak driv langs leinum.
Som eit skred ned fjellsidene
har eg mist to brør dette året.
Så vilkårlig, denne stunda
før me losnar
frå språket.
Suset fra Valibekken er sterkare
enn i går, etter regnet.
Ingen bekk når opp til Valibekken.
Den har spelt for meg i seksti år.
Eg har laga nytt brunnlokk.
I dag skal det få handtak
og til monotonien
frå fjellets tidlause cymbal
skal eg måle loket raudt.
Diktet setter opp en stille akkord, der det helt basale i livet klinger dempet. Med alt det ikke klebes ord til, gis det rom for mening bakom språket. Realitetene strofe to og tre etterlater, setter seg i kroppen. Åpner et rom der leserens liv kan klinge med.
Dyp aktualitet
…
Det er som det er. Naturlege endringar
flyg stilt som ein lavskrike inn i hovudet.
Bekken sjoger oventil fjellsvaet.
Gauken gjel. Orren buldrer eit lite bel
ein stad sunnom Svangtjernet.
Og småfuglene tagnar ikkje
om det grånar.
(Fra Eit gråere lys)
Denne passasjen er et eksempel på at naturgjengivelsene i Tørrisplass´ dikt ofte preges av mot til å la det som beskrives tre frem i enkelthet. I dette eksemplet er det ingen adjektiver knyttet direkte til scenen som spennes opp for oss. Inntrykkene formidles ikke via et overtydelig dikter-jegs opplevelser. Diktet stoler på leseren. Alt får tale for seg selv. Bildet med lavskrika etterlater oss uten et skille mellom oss og naturen. Vi er en del av det som skildres. Også endringene. I oss og i naturen. Første delen av diktet er slik:
Langt inne i Skarsdalen, oppunder Sørbølfjellet
sit ein skogsarbeidar. Kvilande i regnet.
Arten skal ikkje reddast. Tida har teke han.
Høgg infarktet til no, ligg eg dårleg an tenkjer han.
Slikt drog aldri gjennom skallen før i tia.
For ti, tjue, tretti, førti år sidan.
Skogsarbeideren kan forsvinne fra scenen, og naturen vil være der som før. Likevel. Så lenge han er i livet, er han en del av dette. Han er ingen ting uten naturen. Arten hans er ingen ting uten den. Han og arten kan endres og forsvinne. Naturen vil fortsette. Det er ikke noe skremmende ved dette. Snarere ligger det avklaring og ro å hente. En orden. I denne poesien, der naturen mer ligger som et premiss enn et dikterisk tema, blir en annen dimensjon ved Tørrisplass` forfatterskap tydelig: Tilhørighet. Relasjonen til naturen handler også om identitet og tilhørighet. Konkret gjennom dikterkroppens kobling til skog og fjell gjennom arbeid og bevegelse. En kjent utsikt. Lyden av bekk og fugl. Jakt. Erfaringer som gir referanser, bilder og metaforer når liv og språk skal brytes mot hverandre og finne sammen. Om det handler om tilhørighet til nær slekt, kjærlighetsrelasjoner eller uroen over globale, humanitære spørsmål. Også denne tilhørighetsdimensjonen kan ligge i diktet mer som et premiss. Et premiss som blir et tema når jeg som leser reflekterer over hvor avtrykket etter diktet setter seg i meg.
Og det er her jeg opplever at Vegemot og Tørrisplass blir dypt aktuelle. Naturkrisen truer menneskenes livsgrunnlag. I møte med denne krisen fremstår vi som handlingslammet. Samfunnsstrukturer, verdier og det vi velger å feste blikket på, binder oss til kreftene som gjør trusselen akutt. Hvorfor? Ligger det en vesentlig årsak i at naturkrisemennesket ikke identifiserer seg med naturen den er en del av? For det er ikke bare skogsarbeideren i Hallingdal som står i en uløselig relasjon til naturen. Vi gjør alle det. Blir vi borte vil naturen være der. Endret. Lemlestet, men livskraftig. Det er vi, menneskearten som taper. Disse funderingene er kanskje ikke sammenfallende med det som måtte være Tørrisplass uttalte poetiske prosjekt. Men gjennom sin naturgjengivelse og gjennom måten hans poesi bringer leseren nær naturen, utfordres våre verdier. Vi utfordres på hva det vil si å høre til. Ikke på hva vi har plikt til å redde eller ha dårlig samvittighet for. Vi presenteres ikke for en romantisk tilbaketrekning til noe som aldri har vært. Tidvis gjør Tørrisplass seg synlig som menende menneske. Men det er ikke når jeg leser dikt via enig eller uenig jeg kan beveges vesentlig. Det skjer når etterklangen etter poesien synger meg varere. Når tanken om å leve og dø i relasjon til naturen ikke fremstår som skremmende, men gir gjenklang som noe gjenkjennelig i kroppen.
Der noen poeter gir oss vakre parkplanter – og takk for det, er Terje Tørrisplass kjentmannen som viser vei til fjellgrana og gir oss ro til å ta inn det vi blir stilt ovenfor, og hvem vi er i dette møtet.
bjarnekj 