I dag fikk jeg godt påfyll av klokskap. Jeg lyttet til en podcast der Ap-nestor Jan Balstad snakket om det å være villig til å ta ansvar. Om hva det krever av et parti som vil bygge et trygt samfunn for alle i 2021. I en krisetid der vi må skape en industri som er et alternativ til dagens klodefortærende maskineri, men som samtidig skaper trygge arbeidsplasser. Hvor det ikke er de nederst ved bordet som skal betale prisen for omstilling, men hvor vi løfter sammen og tar ut gevinsten sammen. Han snakket om at vi på en måte er tilbake til start. Arbeiderbevegelsen spilte en avgjørende rolle for at industrialiseringen av Norge bygde nasjon og velferd fremfor personlige formuer. Nå er samfunnet på mange måter tilbake i støpeskjeen. Vi er nødt til å omstille oss til et bærekraftig samfunn. Igjen blir det kamp mellom fellesskapets interesser og den sterkestes muligheter til å utøve sin rett.
I arbeiderbevegelsens barndom var nøden allmen. Kampen løftet flertallet ut av ulike grader av knapphet. Den sleit i strukturene som låste individet til den sosiale statusen det var født med. Det ble kjempet frem nye strukturer som skulle sikre at likeverd ikke bare var fyndord og teori, men konkret virkelighet. Nå lever vi på kanten av totredjedelssamfunnet, hvor de fleste av oss har det veldig bra. Hvor erkjennelsen av hvor sårbare vi er alene ikke kommer som en selvfølge. I totredjedelssamfunnet kan forpliktelsen på tredjedelen som faller utenfor fort forvitre. Dels fordi man ikke selv kjenner nød på kroppen. Dels fordi det er lett å glemme hvor mye man har å takke historie og samfunn for. På sikt svekkes også bekymringen når tredjedelen har vokst til en halvpart. Sosialdemokratiet handler ikke om å være overdrevet godhjertet eller en misunnelse. Det handler om at arten vår er avhengig av fellesskap for å overleve. Vi er ikke skapt for å takle brasene alene. Derimot har vi nærmest et uendelig potensial når vi samarbeider. Derfor er for eksempel en progressiv klimapolitikk naturlig sosialdemokratisk poltikk. Konsekvensene av miljøkatastrofen rammer fellesskapet arten utgjør. Løsningen kan bare finnes i en felles innsats.
I en partilederdebatt i 1982 holdt Oluf Palme et berømt innlegg om hvorfor han var «demokratisk socialist». Han beskriver overbevisningen som en reaksjon på møtet med den grelle kontrasten mellom bunnløs fattigdom og ubegripelig rikdom i India og USA. En reaksjon på kommunismens ufrihet og forfølgelser, besøk i nazistenes konsentrasjonsleire. Han snakket også om sosialdemokratiets resultat som en grunn for egen overbevisning. Måten 30-tallets kriser ble løst på og oppbyggingen av det svenske velferdssamfunnet (- uten olje). Det handler til syvende og sist om menneskeverd. Ordet menneskeverd er ingen ting verdt om det ikke er universelt. Det er heller ikke verdt noe om det ikke kan gjenkjennes i virkeligheten som en realitet. Og menneskeverdet trygges ikke av seg selv. Det må kjempes for. Han avslutter: «Jag bestyrks i min övertygelse när jag i vårt eget land ser orättvisorna öka, arbetslösheten tillta, spekulation och fiffel gripa kring sig.» Dette var 1982. Det har ikke gått riktig vei siden det. Hverken i Norge eller Sverige. Balstad maner til oppgjør med den del av utviklingen sosialdemokrater selv må ta et ansvar for. Forslaget til nytt partiprogram utgjør et slikt oppgjør. Det passerer kontrollspørsmålene: Er dette politikk for fremtid og folk flest? Trygger det art og fellesskap?
Men det viktigste oppgjøret blir å fremstå som et tydelig alternativ til ideologien bak akselerasjonen i ulikhet vi har hatt de siste åtte årene. Regjeringen kan pakke sin politikk inn i grønn og gul glasur, men kjernen er en forskjellsdrivende liberalisme. En ideologi som ikke går opp om ikke historien om at du får som fortjent klinger med. Enten det handler om en arvet formue eller uførhet på grunn av sykdom, og alt i mellom. Historien om å få som fortjent isolerer individet fra flokken. Forpliktelsen på medmenneskene svekkes og tryggheten vi er avhengig av fra fellesskapet relativeres. Forskjellene legitimeres. Forskjeller splitter flokken. Splittes flokken blir den svakere. Dummere. Mer utsatt. Potensialet reduseres. Alle taper. Alle.
Balstads budskap i podcasten skinte klart gjennom, til tross for at dette var Nettavisens podcast. Stavrum fisket stadig med lederstridagnet. Ville henge meningsmålinger på personer. Balstad snakket om partiet. Om partiet som gikk i riktig retning. Som søkte mot røtter og grunnverdier. Han snakket om partiet som hadde trådt feil i liberalistiske strømninger under Stoltenberg. Han hang ikke disse feiltrinnene på Stoltenberg. Han snakket om partiet. Men han var klar på at Arbeiderpartiets politikk i 2021 var det Norge trenger nå. Klare mål og prioriteringer. Arbeid, velferd og klima. Ikke en pakke kvikkfiks eller enkle løsninger. Ikke tunnelsyn. Ikke forgylte løfter, men en erkjennelse av at ingenting kommer av seg selv. Demokratiet produserer ikke magiske formler som tryller bort problemer. Demokratiet produserer kompromisser. På sitt beste utretter det det best mulige. Kanskje har Norge på mange måter vært et eksempel på det, inntil nylig.
De store oppgavene løser vi best sammen. Derfor skal jeg stemme Arbeiderpartiet til høsten. På grunn av politikken. Et parti som tar på alvor hva som trengs for å ta styringsansvar. Forbehold, kompromissvilje og erkjennelse av kompleksiteten i problemene som må løses. Ikke lettbeinte løsninger, det tøffeste trynet eller kjepphestrytteri.
Jeg vet ikke hva du skal stemme. Men jeg håper du tar ansvar og stemmer på politikk fremfor fjes.
bjarnekj 