Elven renner dit elven renner.
Bjørka står slik bjørka står.
Sanden og menneskenes celler
driver med samme strøm.
Vinden tar
og landskapet ligger åpent.
Tonene tetner
og tar form av lyng.
Grusbanker og hellige fjell,
hus og kirker
trer frem
og forsvinner
som slag
i samme rytme.
På isen
og tundraen
skrapes skrinne intervaller
frem fra frosten.
Dirrer virkelighet inn
i kroppene.
«Du er en tone
i vinden. En virvel i vannet. Flyktig
som snø, mektig som elvene.
Trå varlig på jorden,
barn av jorden.»
Jeg blir var meg selv.
Abrahams sønn.
Hvert gen i kroppen sørger.
Skammen står
i hver celle.
Du er budbringeren, ISÁK.
Syng!
bjarnekj 